Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 3 weeks, 1 day
Jogging og blogging
Are, 1 year
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year
Reading in dark times
Are, 1 year, 2 months
Moldejazz 2016
Camilla, 1 year, 5 months
Dørskilt
Karoline, 1 year, 6 months
Halifax
Tor, 1 year, 7 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 1 year, 7 months
Numerikk, takk
Tor, 1 year, 7 months
Topp tur
Camilla, 1 year, 10 months
50 book challenge
Camilla, 3 weeks
Controls
Register

Sett på den plata … (en digresjon over Jesse James og Robert Ford)

[Music from the Motion Picture] The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford
Komponert, arrangert og produsert av Nick Cave og Warren Ellis
Medarrangør og -produsent: Gerard McCann
Fremført av Cave (piano m.m.), Ellis (fele m.m.) og en rekke gjestemusikere
Mute Records 2007 (Spotify)
Inspirert av Jørgens nylige retroanmeldelse har jeg lyst til å komme trekkende med et album som neppe har fått den oppmerksomhet det fortjener. For flere år siden sendte Dag Martin meg i retning av filmen The Proposition og dens lydspor, komponert og fremført av Nick Cave og Warren Ellis. (Sistnevnte er multiinstrumentalist i Caves husband The Bad Seeds.)

Et par år senere så jeg enda en film med musikk av disse to (skulle det vise seg): The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (norsk tittel: Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford*), som er mer en meditasjon over maskulin selvutslettelse enn en biopic. Annen gang jeg satte på DVD-en, oppdaget jeg at det er jo musikk i filmen.


Foten på klangpedalen, ett innledende pianoklunk og vi går rett i g-mollen. Fire takter med tung bass som monotont slår grunntonen mens Cave trykker litt rundt akkorden, før Ellis' fele bryter inn med en melodilinje som kombinert gjør åpningssporet til nettopp en «Rather Lovely Thing». Som mye av verket ellers er det ikke lett plystrbar melodi så mye som en lek rundt akkordene eller vokalisering med instrumenter. Etter åtte nye takter kommer forløsningen i form av et akkordskifte og stryker nummer to – en begivenhet på linje med da Dylan gikk elektrisk eller Chumbawamba gikk akustisk eller Rybak gikk amok på Facebook.

En tid gikk jeg rundt og tenkte på et Nick Cave-riff som var vanskelig å plassere. Så klinket det på plass. Min teori: En melodi kan være genial om du allerede liker den før du hører den, kanskje fordi man føler å ha hørt den før eller fordi den er så «grunnleggende» at folk skriver «trad.» bak og ikke tror et samtidig menneske har komponert den som et columbi egg. Filmmusikk kan også være briljant i kraft av ikke å være direkte (pop)melodibasert, men mer som meditasjoner rundt en harmonisk og utprøvd akkordrekke – «a mood that passes through you … a sound that creeps into you» (slik Ada spilte Michael Nymans «skotske» stykker i Piano).

Et passende motargument nå, kjære leser, ville være at trikket er å få det til å høres enkelt, uten at det nødvendigvis er tilfelle. Kanskje er det ingen akkordskifter her som må opp i skifteretten, men jeg frydes uansett hvis noen skaper noe nytt og fint og flott med enkle husholdningsredskaper (Pink Floyd misforstod og prøvde i ordets rette forstand å lage et musikkalbum med husholdningsgjenstander, men gav opp og lagde Wish You Were Here i stedet). Cave og Ellis tok seg en tur utpå prærien, men jeg har vanskelig for å anslå i hvilken grad musikken her er komponert (som kunstmusikk) eller forhåndsimprovisert (snekra sammen på en rockeranch uten røykelov). Kvalifiserte meninger mottas med takk som byr.

«Moving On». Temposkifte. En ny passiar mellom fele og flygel. Slik fortsetter albumet å snike seg innpå folk, og etter hvert introduseres andre og vel så klingende instrumenter. (More reverb on the cowbell!) Landskaper spinnes på celesta og triangel, og lydbildet imiterer en slags spilledåse. Ikke alt som klunkes er i moll, men det er bare på papiret. Andre spor er mer upolert i stilen etter hvilke stemninger de beskriver i filmen. Programmusikk som «Cowgirl» og «Carnival» er elektrisk (≈110 volt) og kunne vært kjenningsmelodien til Ponni-Petra.

Midtveis kommer åpningstemaet tilbake med den perfekt prosaiske nytittelen «Another Rather Lovely Thing», skjønt denne gang med en smått illevarslende orkestrering attåt. Hadde Cave åpnet munnen overhodet på denne platen (omg, spoilers), er det nå han sier ting som «all things move toward their end» … men de fjorten sportitlene utgjør all tekst i funksjon av overskrifter.

Annen del, «baksiden», virker en nyanse mørkere og mer arrangert. Jeg innser at det deltar flere musikere og et større utvalg instrumenter i flere lag enn først antatt, skjønt ingen synthesizere. Det knirker på de riktige stedene. Når «Song for Bob», avslutningen, setter i gang og bygger seg opp, samles hovedtrådene i lydbildet til en «cue the strings»-orgasme – men selv om den kanskje ikke trykker på ukjente knapper, gjør det heller ikke vondt. Ferdig, kom og tørk tårene.

Musikalsk synsing og terminologidropping til side er det ikke meningen å undervurdere melodier som ikke er popstrukturerte og lett pindownable. Enkel som jeg er, leter jeg ofte etter noe nynnbart i ny musikk. Her er det melodier til stede hele veien, men de er ikke alltid slagere i seg selv om man tar bort akkompagnementet. Kanskje er det også andre temaer enn «lovely thing» som brukes flere enn én gang, men jeg velger å la dem finne meg i stedet for andre veien. Etter overraskende mange avspillinger gjør det fremdeles godt å høre det første «klunk, klunk», gjenkjenne tryggheten og samtidig vite at man fortfarende ikke helt har fått taket på det som kommer.

Privat empiri tilsier at også de iblant oss som går etter rytmer og lydmaling blir hektet av denne platen. Antakelig ser de mønstre i sin musikk som jeg ikke evner å fatte, som når en hardjazzpianist slipper seg løs. Eventuelt har Cave og Ellis truffet et minste felles multiplum som hele familien kan samles rundt på lørdagskvelden. The Assassination of Jesse James etc. er et verk med den fargen som ber om å bli lastet over til MP3-spilleren, og albumet passer utmerket når det er for stille og noen (f.eks. JRH) sier «sett på den plata … den Jesse Jackson, eller ka ho heite», eller når det blir nachspiel og man ønsker bakgrunnsmusikk det går an å prate over eller slokne til.

Konklusjon: It's music, and I like it (som blåsaren sa). Jeg vet ikke hvorvidt det er et musikalsk mesterverk, men det låter jævlig bra og kvalifiserer til selvstendig musikkalbum i tillegg til å være soundtrack. En estetisk og emosjonell nytelse, i likhet med filmen det akkompagnerer og fremkaller i huget.

Neste gang: «Den Agatha Christie-filmen … Døden på Nidelven, eller ka'n heite»

* I sin tid argumenterte noen (UME) for at en bedre tittel ville være […] feigingen Robert Ford, men jeg støtter fremdeles «den feige» ettersom jeg tror «The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford» henspiller på de ofte omstendelige titlene på datidens helte- og skurkebøker – av den sorten forfatteren i (musikkløse) Nådeløse menn skriver (The Duck of Death, hæhæ, hadde sikkert et par undertitler som oppsummerte hele innholdet).

En akkord er som regel tre eller flere toner med en viss avstand til hverandre som spilles mer eller mindre samtidig og utgjør bakteppet til melodien. På gitar kalles det gjerne grep. Den musikalske avstanden mellom akkordene avgjør hvordan de passer til å avløse hverandre, og de er som oftest enten i dur (glad) eller moll (trist). Om man flytter alle toner like langt opp eller ned, kan all musikk spilles i hvilken som helst toneart. («Frelsesarmégrep» er gjerne rekken med de tre vanlige durakkordene som er utgangspunktet for så mye vestlig blues og visesang, om noen trodde det var navnet på en seksuell tilnærmelse.)

Dette kalles i terminologien «Å være høre p.»

Comments

Camilla,  27.02.10 20:00

Jeg så aldri den filmen da den kom, men jeg har lekt med tanken siden. Det du sier om musikken får meg til å føle at jeg kanskje burde gjort det tidligere. Jeg var ikke klar over at Nick Cave og Warren Ellis var involvert.

Jeg tror jeg må se/høre den før jeg kan kommentere det andre du skriver. Det hadde vært interessant å høre hva musiker-folket som av og til surrer rundt her har å si.

Dag Martin,  09.03.10 20:02

Hvorfor kan ikke alle plateanmeldelser være sånn, da hadde jeg kanskje giddet å bry meg om hva andre synes om musikk. Kjempebra skrevet og ikke bare fordi navnet mitt står der! :)

Anders K.,  03.07.11 01:00

Fin trykkfeil i bylinen.

Anders K.,  03.07.11 01:08

Å vel, det er visst med vilje.
Jørgen likes this
Category
Music
Tags
film
anmeldelse
soundtrack
musikk
Views
3208
Last edited by
Kjellove, 05.02.13 03:51