Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 5 months, 2 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 5 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 5 months
Reading in dark times
Are, 1 year, 7 months
Moldejazz 2016
Camilla, 1 year, 10 months
Dørskilt
Karoline, 1 year, 11 months
Halifax
Tor, 2 years
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years
Numerikk, takk
Tor, 2 years
Topp tur
Camilla, 2 years, 2 months
50 book challenge
Camilla, 5 months, 2 weeks
Controls
Register

Fra arkivet. Et flott stykke musikk.

Dette skrev jeg om albumet Ys for drøyt tre år siden, november 2006:

Det er midt i november og høstmørket er over oss. Ute traver menneskene forbi, med det mål for øyet å tilbringe minst mulig tid utendørs. Slik fremstår det for meg i alle fall, og hvem kan vel da, med novembers våte, kalde klo friskt i minnet, klandres for å drømme seg vekk til fjernere strøk og eventyrlige steder. I en periode hvor mørke morgentimer og svarte nattetimer utgjør en stor del av dagen, da er det sannelig godt at sangfuglen Joanna Newsom er klar for å gi oss en reise inn i en uovertruffen og velmøblert musikalsk verden.

‹‹Ys››, som albumet heter, har et lydbilde jeg ikke har hørt maken til. Det er svært ulikt det meste annet av musikk som kommer ut nå for tiden. Det er ikke helt folkemusikk, ei heller er det rent klassisk musikk eller populærmusikk. Det er vanskelig å sette inn i en spesiel bås, men det spiller ingen rolle. For Joanna Newsom spiller, synger og tryller frem vakre lydbilder så elegant at ord rett og slett blir fattige. Kort fortalt er det et album du ikke visste du hadde gått rundt og ventet på. Joanna Newsoms stil er kanskje inspirert av typisk vest-afrikansk kora-musikk, eller lignende fortellertradisjoner; en musikkart med fokus på historiefortelling og musikkens evne til å fungere både som stemningssetter og aktivt element i historiene. Det er også tydelig gjennom sangen, og kanskje mest av alt fraseringen, at Newsom kjenner til både Nabokov, Vonnegut og Poe. Musikken er vakker, men i tekstene ligger det samtidig noe mer alvorsbetont og melankolsk. For eksempel åpner sporet ‹‹Only skin›› midt i noe som kan være et mareritt om et bomberaid eller en hydrogenbombetest på en atoll i stillehavet. Tekstene hennes er fulle av elegante vendinger og et voldsomt vokabular. Det krever en viss konsentrasjon fra lytterens side for å kunne holde følge gjennom hele albumet, men det er vel verdt det. Newsom er tydelig en inspirert poet, og jeg spør meg, hvor ellers innenfor dagens populærmusikk, finner man artister som bruker ord som "spelunking", "inchoate" og "hydrocephalitic, uten at det virker unaturlig, anstrengt eller idiotisk malplassert?

Musikken er sterkt preget av å være av en litterær art og Joanna Newsom synger så å si ustanselig gjennom de fem låtene som utgjør albumet ‹‹Ys››. Nær alle låtene på albumet er opp imot ti minutt lange, unntatt én som varer i 16 minutt. Selv om alle låtene bærer preg av å være episke historier, og er svært lange, sett i forhold til tradisjonell populærmusikk, har alle de fem sporene den magiske karakteren og en fantastisk flyt i lydbildet. Etter å ha hørt gjennom albumet én gang, føles det heller som om 15 minutt har passert enn de nærmere 55 minuttene som faktisk har gått forbi, der ute i kulda.

For de som er glade i litt trivia, kan det nevnes at bak albumnavnet ‹‹Ys›› ligger det en rekke historier, og selve materialet på albumet er da også sterkt historiedrevet, med Newsoms stemme som følger en til en hver tid. Hun har sagt at da hun skulle bestemme tittelen på albumet, ønsket hun å bruke bokstavene y og s, og siden hun ikke likte "yes" eller "say", som var det første som falt henne inn, måtte hun bruke sin kjennskap til litteratur. Myten om øya Ys utenfor Douarnenez kyst var noe Newsom tidligere hadde vært fascinert av, og det endte med at øya ble navnet på hennes nyeste album.

Selv om Newsom kun har gitt ut ett album før ‹‹Ys››, har hun rukket å gjøre mye. I 2002 og 2003 ga hun på egenhånd ut henholdsvis ‹‹Walnut Whale›› og ‹‹Yarn and Glue›› på CD. Hun har også lånt harpespillet sitt til artister som blant andre Vashti Bunyan og Smog. I tillegg har Joanna Newsom også blitt assosiert med hele det nye folkemusikkmiljøet rundt artister som Devendra Banhart. Selv er hun litt forsiktig med å godta stempelet som "new folk"-artist. Hun har like mye røttene sine i en mer tradisjonell, klassisk stilart, og først og fremst er hun harpist og sangerinne. Gjennom musikken kommer det frem at hun er en artist som sannsynligvis har brukt utallig timer i sin barndom til å øve og utvikle seg selv. Hun viser at et enormt instrument som harpen faktisk ikke trenger å låses til en bestemt sjanger. Vanligvis når man tenker på harpespill, ser man ofte for seg en litt fyldig kvinne som spiller en eller annen fremførelse av et tradisjonelt, klassisk verk. Joanna Newsom har med sitt nye album tatt harpen ut av den tradisjonell konteksten, og det på en beundringsverdig måte. De fem låtene på albumet er ved de første gjennomlytningene til forveksling lik, men etter hvert begynner man å legge merke til detaljene, og sangene åpner seg for lytteren, og hvert spor har en egen historie og et eget tempo. Det er nesten som om harpen forandrer Newsoms karakter for hvert av de fem sporene på albumet.

Det er tydelig at Joanna Newsom har et fyldig nettverk av gode artister å trekke på, og det blir overtydlig om man ser hvem det er som har hjulpet til på ‹‹Ys››. Steve Albini har vært produsent, og hele orkestreringen har vært sammensatt og dirigert av Van Dyke Parks, på en mesterlig måte. For å toppe det hele, har Jim O'Rourke mixet materialet sammen til den juvelen av en utgivelse som dette albumet er. Uten Jim O'Rourke er jeg redd Joanna Newsom og hennes spesielle stemme hadde forsvunnet blant Van Dykes utagerende og fyldige orkestrering. Et av de mer klimakspregede øyeblikkene er når Bill Callahan fra Smog dukker opp som støttevokal når Newsom synger; "All my bones they are gone, gone, gone / Take my bones, I don't need none". Når jeg nå har nevnt stemmen til Joanna Newsom kan det være greit å få det ut av veien først som sist. Ja, hun har en karakteristisk og særegen stemme, men det er nettopp denne karaketristiske stemmen som gjør at Joanna Newsom viser seg som en fremragende artist på "Ys". Det er klart at hennes evner som harpist og sangskriver utgjør mye av hennes karakter på albumet, men den nydelige stemmen er det som gir meg gåsehud i det de siste tonene forsvinner ut i intet.

Dette er altså tre år siden, og jeg står fortsatt fast ved det jeg den gang skrev. Det er virkelig et majestetisk album, og et engangstilfelle. Jeg er svært glad for at de vanvittige produksjonskostnadene ikke slo Drag City konkurs, og evig takknemlig for at Joanna Newsom fikk så god mottakelse som hun gjorde. For nå har Drag City sannelig gjort det igjen, de har satset på nok et massivt album fra Joanna Newsom. Denne gangen er spilletiden godt over to timer, spredd ut over tre hele LPer. Jeg mottok det i posten for noen dager siden (i god tid til platen skulle slippes 23/2 2010), og har allerede rukket mange gjennomlyttinger. For ikke å gjøre denne posten uhyre lang, tar jeg det nye albumet i et eget innlegg. Følg med. Jeg må bare høre gjennom platen en gang til. Eller kanskje tre.

Comments

Ulf,  23.02.10 23:50

Har du nevnt dette for meg før, Jørgen? Hvis du har, unnskyld. Hvis ikke: hvorfor?!? Dette er fantastisk. Jeg skal høre litt mer på Ys før jeg gir meg i kast med nyplata.

Jørgen,  24.02.10 13:16

Beklager. Jeg nevnte det i det minste nå, da.

Ulf,  24.02.10 17:58

Bra saker. Dog ikke like bra som dette.

Camilla,  24.02.10 21:16

Jeg ble veldig, veldig fristet etter å ha lest den anmeldelsen, og etter å ha hørt litt av henne på last.fm må jeg si jeg er rimelig overbevist. Jeg tror jeg kommer til å kjøpe noe av henne så snart jeg har litt penger igjen.
Category
Miscellaneous
Tags
Views
2527
Google hits
1
Last google search
hvem er sangerinnen joanna fra bergen