Når jeg leser slike artikler tar jeg ofte meg selv i å tenke «Hvorfor kan vi ikke bare henrette ham?». Og jeg kan egentlig ikke komme på noen gode grunner til å la være.

Fordi det ville plassere oss i samme bås som sprø folk fra Texas? Det er en god grunn.

Du sier

Han vil være fri til å gå på gaten hvor han kan komme til å støte på denne stakkars kvinnen, for ikke å snakke om muligheten for at han vil kunne oppsøke henne.

Er det ikke viktigere å sørge for at denne kvinnen kan føle seg sånn noenlunde trygg enn at vi slipper å bli plassert i bås med Texanere?

En ekte livstidsdom vil naturligvis gjøre omtrent samme nytte, og er jo et mer reversibelt alternativ. Skjønt, livstidsdommer er jo også noe de liker i Texas, så ankepunktet ditt vil vel gjelde her også.

Tor Nordam,

Ditt medlemskort i FrP er underveis i posten.

Hilsen alle oss

Ouch, jeg må si jeg føler meg litt truffet der, men ikke så veldig. Jeg er jo ikke for strengere straffer for alle forbrytelser, jeg er bare ikke enig i hvordan man vekter forskjellige ting. For eksempel, vannverksjefen som underslo 60 millioner fra firmaet sitt ble dømt til 8 års fengsel. Det kan da umulig være 12 ganger så ille som å terrorisere konen sin i lengre tid? For ikke å snakke om at gjentaksfaren er latterlig mye større for en konebanker på 31 år enn for en gammel mann som brukte årevis på å utnytte lederstillingen sin for å tuske til seg penger så han kunne bygge opp en privat jakt-farm i Afrika.

For å utdype litt mer: Det er nok min rettsfølelse som sier at det er helt greit å hugge ned konebankere. Man trenger ikke engang ta seg bryet med å ha en «apologetic manner». Imidlertid, hvis jeg var i posisjon til å ta avgjørelser om dette temaet ville jeg nok hørt mer på fornuften min, og mindre på rettsfølelsen, og fornuften min sier at strenge straffer for alt mulig åpenbart ikke er veien å gå, siden det funker så dårlig i for eksempel California. Se forøvrig tidligere diskusjoner av dette temaet.

Jeg er enig.
Særlig det med gjentakelsesfaren er noe som plager meg. Hvis vi skal ha korte straffer for vold må vi også ha seriøs terapi under og etter straffen. Og straffens korthet må være avhengig av at terapien har effekt.

Det er ikke vanskelig å bli deprimert av den verdenen vi lever i. Det gjør nærmest vondt å lese denne saken, spesielt med tanke på den hensynsløst milde straffen fra domstolene.

8 måneder (i praksis 6) er selvsagt svært lite. Selv ville jeg sagt minst ett år (altså ett ekte år), men enkelte igjen vil si ti år, og så videre. Å finne balansert, korrekt og fungerende straff er klin umulig. Man har to versjoner: Gammeldags straff, som er pisking og dreping. Selv de som ikke har moralske problemer med det, må innrømme at justismord forekommer, og de er uopprettelige i disse tilfellene (Så er det jo opp til den allmenne rettsfølelse om man synes det er viktig eller ikke). Og vi har moderne straff, som er innesperring, behandling og terapi. En hundre prosent rettferdig straffeutmåling her, vil si at skaden en forbrytelse forårsaker må kvantifiseres, og straffen må justeres i henhold til forbryterens individuelle moral-gjenopprettingspotensiale. Tor kan sikkert bekrefte at et slikt regnestykke er umulig. Derfor baserer vi oss heller på strafferammer, fastsatt i lovteksten, for vage til egentlig å være målt i forhold til hverandre (nettopp på grunn av det umulige regnestykket) og individuelle dommeres tolkning av dem. I tillegg til dommerens humør kommer et utall variabler som hvilken rettsinstans man havner i, hvilken inntekt og hudfarge man har, hvor god advokat man har råd til (ja faktisk også i Norge, selv om det ikke er like ekstremt som i USA), hvor god advokat motparten har råd til, hvordan man kler og fører seg i retten, og til slutt hvordan man ter seg i fengselet. Altså et svært lite enhetlig system, som gjør at det blir avsagt en rekke dommer som ikke samsvarer med hverandre og med hva folk føler er rettferdig. Spesielt hvis man sammenligner en sak man er engasjert i med en sak man ikke bryr seg så mye om. (Ironisk nok er den enkleste kvantifiseringen å gå ut fra hvor mange som rammes av forbrytelsen, derfor så lang tid i spjeldet på vannverkssjefen, mens folk flest engasjerer seg hissigere i saker med ett tydelig offer enn når noen stjeler fra fellesskapet.)

Selvsagt er det iblant fristende å rope høyt om henretting av konebankere, pedofile, strømselskapseiere og andre overgripere, og denne omtalte mannen er sannsynligvis en uforbederlig kvalming. Men har vi egentlig rett til å si at han garantert er uforbederlig? Og å feste denne påstanden til offisielle papirer? Hvordan kan vi vite at han ikke får så mye juling, analsex eller kanskje bare psykisk stress i fengselet at han aldri mer tør å bryte loven? Det er en mulighet vi må holde åpen (det er jo strengt tatt det systemet er laget for) og nettopp derfor kan vi ikke gi ham livstid.

Av 5 600 voldsdømte i 2000 har 2 400 holdt sin sti ren, og kun 800 av dem som opplever tilbakefall er rene voldsforbrytere. Svært mange av gjengangerne arresteres også for narkotika og vinningskriminalitet, og konebankere, som jo er familiefedre, er forholdsvis lettere å sette en støkk i enn heroinister. Vi bør selvsagt beskytte eventuelle framtidige koner mot denne mannen (selv om han skulle slutte å slå tror i alle fall jeg han vil fortsette å være mer enn ubehagelig), men vi kan rett og slett ikke gjøre det ved å stenge ham inne resten av livet. Da blir staten overgriper og mannen offer, og det er bare flaut og sovjet-aktig. Jeg vil ikke bo i et land der domstolene bestemmer seg for at du ikke har evnen til å angre på det du har gjort.

Selvsagt er det kjipt å føle at folk slipper billig unna, og jeg er som nevnt ikke enig i straffeutmålingen i denne saken, men det er heller ikke så enkelt som å si at ”Jeg synes akkurat denne fyren burde få strengere straff”. Straffesystemet vi har er litt som demokrati: Langt fra perfekt, men tross alt mye mer rettferdig enn i gamle dager. Når det er sagt, burde man naturligvis være åpen for hensiktsmessige forandringer, ellers blir det ikke enda mer rettferdig i fremtiden. Det håper jeg det blir.

Dette er en interessant debatt og et gjenngående tema på calcuttagutta.

I samfunsfagtimene på videregående lärte jeg at straff var noe man hadde for å väre allmennforebyggende, for rehabilitering og for å holde kriminaliteten nede ved å holde de krimnille vekke fra samfunnet. Hevn og refferdighet var gammeldags.

Som jeg har argumentert för på calcuttagutta, det "rene-pene-moderne" synet er veldig kaldt og maskinelt. Mennesker er mer emosjonelle: har du gjort noe galt så fortjener du straff! Her bör fortjene leses på to måter. Du fortjener også din straff på samme måte som du fortjener din lönn. (Det er ikke bare offeret som fortjener at du blir straffet.)

Å väre konebanker er et meningsfullt valg og bör ha en meningsfull straff, fordi tilvärelsen bör väre meningsfull.