Som et ledd i en fullstendig skamløs og stadig eskalerende fremheving av egne tidligere artikler vil jeg i dag trekke frem artikkelen, Å måle lysfarten med enkle remedier, som jeg skrev i forrige uke. Jeg er forresten bitter for at ingen fysikere og/eller data-mennesker har kommentert denne artikkelen, for seriøst, er ikke dette litt funky?, men det er ikke det som er poenget mitt i dag. Poenget er at i denne artikkelen refererte jeg til en enda tidligere artikkel, som jeg skrev for et års tid siden, nemlig Å måle lydfarten med enkle remedier.



Denne artikkelen handlet om et demonstrasjonsforsøk Matteus og jeg gjorde for studentene mine, der jeg prøvde å måle lydfarten i kald luft, ved å helle flytende nitrogen oppi et plastrør og så sjekke hvordan resonansfrekvensene endret seg. Dessverre funket dette eksperimentet heller dårlig. Flytende nitrogen holder en temperatur på -190 grader eller noe slikt, og ved den temperaturen skal lydfarten være noe slikt som 180 m/s, mens vi kom frem til rundt 300 m/s.

Nå begynner det å nærme seg lab-tid igjen, og det betyr at jeg har begynt å tenke på hvordan jeg kan sette opp et mer nøyaktig forsøk som måler lydfarten i kald luft. Det beste jeg har kommet på så langt er at jeg kan gå på verkstedet og be dem om å lage meg et metallrør som er kanskje 30-40 cm langt, og som er tett i den ene enden. Så trenger jeg en liten høyttaler, og en justerbar frekvensgenerator. Sett høyttaleren i toppen av røret, juster frekvensen til man hører resonans, og senk så mesteparten av røret ned i en dewar med flytende nitrogen, og gjenta.

Jeg ser egentlig for meg at dette burde funke noenlunde bra, forutsatt at jeg finner en passende høyttaler. Det som hadde vært skikkelig digg hadde imidlertid vært om det gikk an å lese av temeperaturen i luften inni røret mens man gjorde forsøket, og det ser jeg ikke helt hvordan jeg skal få til på en lettvint måte.

Lyd-laben starter opp om ca tre uker, så da får vi se hvordan det går. Rapport følger.

-Tor Nordam