Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 10 months, 2 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 10 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 10 months
Reading in dark times
Are, 2 years
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 3 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 4 months
Halifax
Tor, 2 years, 5 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 5 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 5 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 7 months
50 book challenge
Camilla, 10 months, 2 weeks
Controls
Register

A Trumpet Full of Memories

OK! Samle dere sammen rundt meg, alle sammen ... IKKE DU, LYNFORUM!

For halvannet år siden kom jeg over det jeg selv mener er mitt livs oppdagelse, etter The Monty Python’s Flying Circus. Da slumpet jeg til å se noen klipp av en britisk serie jeg ikke visste noe som helst om. De klippene jeg så inneholdt mengder av referanser til obskur musikk, hadde fargerike animasjoner som minnet om Fantorangen på syre, og det var så stappfullt av underfundige, hysteriske, popkulturelle referanser at synapsene mine begynte å hyle. Høyt. Lenge. Lenge. Lenge. Lengre. Litt til. Alt var herlig absurd og jeg fikk umiddelbart en enorm trang, innerst i hjertet til å se mer. Vel, jeg lyver kanskje litt nå. Det var nemlig ikke helt tilfeldig at jeg oppdaget det. Både Trond Viggo, som jeg på det daværende tidspunkt jobbet sammen med, og Tonje Eirin, hadde sett en del episoder tidligere, og hadde foreslått at jeg burde gjøre det samme. Takk til de to for at de introduserte meg for The Mighty Boosh. Hadde det ikke vært for dem, hadde ikke dere fått muligheten til å lese om det her.

Jeg ble, lettpåvirkelig hønsehjerne som jeg er, umiddelbart hektet. Serien fremstod for meg som en perfekt jambalaya av det absurde, det familiære, det ukjente og det beint fram helskrudde. Om jeg skal gjøre en sammenligning eller parallell, vil jeg nok si noe slikt som at serien er en fantastisk og eklektisk blanding av britisk humor og moderne kultur. Det er Monty Python møter den kaotiske nåtida. Flight of the Conchords møter en blender fra BlendTec. Will it blend? Selvfølgelig vil det det. Selvfølgelig.



I 1999 deltok Julian Barrat og Noel Fielding på The Fringe (som Camilla har skrevet om her på Calcuttapersoner ved flere anledninger), og fikk Edinburgh Comedy Award for beste show det året, med innslaget ‹‹Arctic Boosh››. Jeg hadde håpet at dette skulle være nok til å få i alle fall deg, Camilla, til å sjekke det ut, men jeg tviler. Jeg vet ikke helt hvor mye jeg skal orke å gjengi fra wikipedia, hjemmesidene til serien og The Mighty Book of Boosh, men jeg kan vel ta en kjapp historikk.

Noel Fielding og Julian Barrat møttes tilfeldig en gang mot slutten av 90-tallet. De begynte straks å jobbe sammen, og holdt sin første stand-up i 1998. Derfra gikk det videre med ‹‹Arctic Boosh››, og deltakelse på The Fringe. Så fulgte et tredje sceneshow året etter, og et radioshow i 2001. Derfra har det tilsynelatende gått slag i slag for de nye komiynglingene. For de er virkelig i slaget, og nå sist, i 2009 har selv amerikanerne fått øynene opp for denne helsprø serien. Hovedpersonene har hele tiden vært Julian Barrat og Noel Fielding, og deres karakterer. Den jazz-forkjempende, frimerkesamlende, tweed-elskende og bebartede Howard Moon, og Vince Noir – elektrofjols. Likevel er de mer et komikerkollektiv enn en duo, og deres Zooniverse rommer så mangt.

Foruten disse to karakterene, Howard Moon (Julian Barrat) og Vince Noir (Noel Fielding), har serien en rekke andre mer eller mindre faste karakterer, deriblant en sjaman ved navn Naboo (Michael Fielding (ja, de er brødre)), som hører til et sjamanlaug og som har en gorilla ved navn Bollo (Dave Brown) som ‹‹familiar››. Det er et sjømonster ved navn Ol' Gregg, en rabiat krabbe, demoner, en avant garde-filmskaper, sjamaner, mutanter, Dixon Bainbridge, et hode med tentakler og navn Tony Harrison, groupies, en dyrhage, en Nabootique, mengder av dyr, vikinger, yetier, skogvoktere, fiskermenn, punkere, ja, rett og slett et så saftig persongalleri at kun dét er grunn god nok til å se alle episodene. Neida, jeg tuller. Frisyren til Vince Noir er alene grunn god nok.

En karakter flere kanskje ikke har helt sansen for, er karakteren Bob Fossil (Richard Fulcher). En amerikansk, patetisk type, som er mer enn over normalt opptatt av kroppskontakt og har dype, alvorlige adferdsproblem, og er fullstendig blottet for begrep om intimsone.

Få med deg intervjuet av Richard Fulcher i nyeste nummer av det eminente magasinet ‹‹The Chap››

Hva er så det store med denne serien? Jeg kan vel egentlig bare snakke for meg selv, men serien er proppfull av herlige dialoger, underfundige poeng og et persongalleri som ikke ligner noe annet jeg har sett. Kanskje det kan stå som en garanti for dens kvalitet, det at jeg har fått Matteus og Ulf hektet, og har mange, mange flere på god glid. Likevel, som med det flygende sirkuset, er ikke dette noe for alle. Det er garantert flere av dere her som ikke kommer til å finne serien morsom i det hele tatt. Noen vil streve med å skjønne hvordan noen som helst, som ikke er løsemiddelskadet eller tungt medisinert, kan mene at serien i det hele tatt har noen verdi. Mange vil kanskje spørre hva som er “poenget”, "meningen", eller tilsvarende. Eller verre, dere vil avskrive serien som moderne søppelfjernsyn. For dere stakkars, sjelløse legemer har jeg ikke annet å tilby enn enorm sympati og et skudd i mørket.


Serien involverer, omhandler og rommer så enormt mye, at det vanskelig lar seg beskrive i løpet av et kort innlegg her, og det har heller ikke vært hensikten. Mitt ønske er at minst halvparten av dere som leser dette, setter dere ned og gir serien en sjanse. Det greieste er vel å sette seg ned og se noen klipp på internett eller laste ned en episode, men se aller helst hele den første serien. Derfor, en siste oppfordring fra meg. Se den første Mighty Boosh-serien. Hvis ikke kommer Ol' Gregg og tar deg. Håper du liker Bailey’s ...

Comments

Ulf,  16.02.10 00:38

Jørgen: nydelig! Nå slipper jeg å gjøre det tunge arbeidet selv. En url man kan spre!

Tor,  16.02.10 10:57

Denne artikkelen gir meg en gyllen anledning til å spørre om noe jeg har lurt på en stund. Hvor kommer navnet på denne serien fra? Jeg har på en måte sett for meg at det må ha noe med president Bush å gjøre, det er jo så mange som tuller med navnet hans, men nå som jeg faktisk har et bittelite innblikk i hva serien handler om virker det kanskje ikke sånn likevel.

Anders K.,  16.02.10 14:42

Det aller beste er dyrehagesjefen som ikke vet hva noen av dyrene heter. Han kaller sebraen for "the stripey guy" og giraffen for "Mr Longneck", eller noe slikt. Ha ha ha!

Jørgen,  16.02.10 21:49

Og "russian carpet guy".

Jørgen,  16.02.10 21:51

Det heter Mighty Boosh, visstnok, fordi broren til Noel fikk en gang høre, da han var yngre, at han hadde en "mighty boosh". Kameraten som sa det, greide ikke å si "bush". Derav navnet.
Category
Miscellaneous
Tags
Views
2850
Google hits
3
Last google search
calcuttagutta mighty boosh