Canterbury Tales er enda en av disse klassikerne som jeg alltid har planlagt å lese (kanskje delvis fordi den aldri ble avsluttet), men som det altså tok meg en stund å ta fatt på. Men siden studentene mine skal ha om middelalderen og renessansen følte jeg at jeg burde ha kontroll på Chaucer. Jeg var imidlertid veldig klar for å kjede meg gjennom den, for samme hvor mange klassikere jeg leser og finner ut at jeg liker har jeg alltid den forventningen at den neste jeg plukker opp kommer til å være kjedelig. Desto mer fordi dette er middelalderlitteratur (selv om den tydelig er påvirket av den italienske renessansen), og jeg forventer alltid at middelalderlitteratur skal være kjedelige greier som bare handler om Gud og helgener.

Det er helt feil, selvsagt. Middelalderen, i likhet med de fleste "mørke" perioder var tjokk full av kulturelle strømninger som la grunnlaget for den senere oppblomstringen. Og mens eliten kanskje brukte litt vel mye tid på å skrive salmer og lærde utlegninger om Guds natur, har det en motsats i folkekultur på den ene siden og tidlige renessanseimpulser på den andre.

Det er ikke tvil om at Chaucer, selv om han levde på 1300-tallet (altså en stund før renessansen offisielt gjorde sin inntreden i Storbritannia) var sterkt påvirket av italienere som Bocaccio og Petrarca. Han reiste til Italia, og det har vært spekulert i om han faktisk møtte Petrarca, men selv uten et personlig møte er det ingen tvil om at han har tatt med seg en rekke idéer hjem igjen. Selve oppbygningen av Canterbury Tales er så likt Bocaccios Decameronen at enkelte gjerne vil avvise den som en dårlig etterligning. Men det stemmer ikke helt.

Der Bocaccio gir oss aristokrater på flukt fra pesten, beskriver Chaucer en salig blanding av folk på pilgrimsferd til Canterbury. Og det er særlig de lavere klassene som gjør Canterbury Tales fargerik. Det er nemlig noen historier som er akkurat så religiøse og kjedelige som jeg hadde forventet -- helgenhistorier og fortellinger om dydige kvinner som tar motgang på strak arm uten å mukke og som konverterer selv de mektigste vantro med et blikk. Vel, mer eller mindre. Slike historier kommer imidlertid nesten alltid fra dydige nonner (det er to av dem), tørre gjennomstuderte menn og denslags. Og det er greit. Det jeg kanskje setter mest pris på i denne boken er hvordan hver historie passer til personen som forteller den. Resultatet er at selv om det aller meste er på lignende vers, har hver enkelt historie en egen stemme. Jeg klarer ikke å huske om Bakhtin diskuterte Canterbury Tales, men om han ikke gjorde det gikk han glipp av et stjerneeksempel på polyglossia.

Når jeg først er inne på dydige kvinner -- det er interessant at et helt utrolig antall av fortellingene enten handler om slike dydsmønstre som tar all verden slags mishandling uten å mukke, eller om utro kvinner som lurer sine menn trill rundt. Og det er de sistnevnte som gjerne er de morsomste, selv om jeg av og til føler at jeg burde protestere litt på moralen de henter ut av dem.

Det er nemlig ikke bare historier. Hver historie er omgitt av rammefortellingen om pilgrimmene som forteller historier for å få tiden til å gå (premisset er at den som forteller den beste skal få en middag betalt av de andre når de drar tilbake fra Canterbury). Nå er ikke boken ferdig, som jeg nevnte innledningsvis: av de tilsynelatende planlagte 60 fortellingene har vi bare 23 (selv om akkurat det kommer an på hvordan man teller), og mot slutten forsvinner mye av rammefortellingen. Men prologen er fantastisk, og flere av diskusjonene innimellom er ikke dårligere.

Den aller første fortellingen er "The Knight's Tale", og den fanget selvsagt min interesse med én gang: den serverer en fortelling fra det gamle Hellas (og en jeg aldri hadde hørt før). Men det er ikke favoritthistorien min. Jeg lo godt av "The Miller's Tale" og "The Reeve's Tale" -- begge virker spesialdesignet for å underminere alle mine fordommer om at jeg kun skulle få servert dydseksempler. Den som kanskje fascinerte meg mest var "The Wife of Bath's Tale", som tok en vri på en historie jeg husker fra Arthur-legendene da jeg var liten (om ridderen som blir lurt til å gifte seg med en stygg gammel kone, og som så får velge om han vil at hun skal være ung og vakker sammen med ham eller ikke -- skjønt den skiller seg litt fra den varianten jeg hadde lest før. Den har imidlertid den samme moralen: Kvinner er lykkelige når de får bestemme). The Wife of Bath er interessant også utenfor fortellingen hun presenterer. Hun har bokens lengste prolog hvor hun legger ut i det vide og det brede om hvordan man skal håndere kvinner. Jeg ble nesten svimmel, for hun svinger fra proto-feminisme i det ene øyeblikket til en klar beskjed om at koner vil gjøre livet surt for snille ektemenn, men behandle ektemenn som slår dem helt fantastisk.

Det var også noen som imponerte meg av andre grunner. Det er for eksempel en glimrende parodi på retorikk, der en høne og en hane diskuterer meget høytflyvende saker; og en annen fortelling som gikk såpass i detalj om alkymi at jeg lurer på om ikke Geoffrey hadde førstehåndskjennskap til denslags.

Jeg leste den ikke i original, for middel-engelsk er litt for trått for meg. Men oversettelsen av Neville Coghill (Penguin Classics-utgaven*) virket utmerket på meg (det må sies at jeg ikke er noen ekspert), og han har inkludert noen virkelig fascinerende sluttnoter om både det ene og det andre. Det beste med sluttnotene var egentlig at det var tydelig at det var et menneske som hadde skrevet dem. Vanligvis skriver folk fotnoter på en så upersonlig og tørr måte at det er lett å glemme, men Coghill skriver ting som

The penalties of barbarism are heavy

etter å ha observert at parodien i "The Nun's Priest's Tale" vil gå de fleste moderne lesere hus forbi fordi de ikke kan nok om retorikk. Eller

This will be a really interesting note

rett før han begir seg ut på en forklaring om uttrykket å drikke "monkey-wine" som en spennende bastardisering av humor-læren. Og det var virkelig en spennende sluttnote; jeg liker å føle entusiasmen den er skrevet med.

Vel, nok nå. Jeg liker den. Jeg gleder meg til å diskutere den med studentene mine. Jeg tvinger dem til å lese "The Wife of Bath's Tale" og "The Clerk's Tale". Sistnevnte finner man forøvrig også i Decameronen, men Chaucer har lagt til et postscript, i et imponerende rimmønster, hvor han punkterer den overdrevne moralen i selve fortellingen ("The Clerk's Tale" er nemlig en av dem som handler om dydige kvinner). De må dessuten lese "The Knight's Tale" og "The Franklin's Tale" til forelesningene. Jeg håper de gjør det.

*Jeg må presisere at jeg kjøpte denne for mange år siden, altså før Penguin blandet seg inn i publiseringen av abominasjonen i senere tid.