Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 10 months, 3 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 10 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 10 months
Reading in dark times
Are, 2 years
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 3 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 4 months
Halifax
Tor, 2 years, 5 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 5 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 5 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 7 months
50 book challenge
Camilla, 10 months, 3 weeks
Ten years ago
Tykkere vegger!
Tor
Controls
Register

Arthur-legender

I dag holdt jeg en tutorial om Arthur-legender. Det er ikke mitt ekspertise-område, kan man kanskje si; men jeg tror det er det jeg kan mest om når det kommer til Middelalderlitteratur, og det er Middelalderen de jobber seg gjennom i begynnelsen av dette semesteret.

Jeg leste Rosemary Suthcliffe da jeg var liten, og det er stort sett der jeg har grunnlaget for alt jeg vet om Arthur fra. Det var to bøker: Én var i roman-form, den andre var en samling historier om ridderne. Det tok noen år før jeg skjønte at det ikke var den autoritative versjonen. At det faktisk ikke finnes en autoritativ versjon. Senere har jeg selvsagt kommet over det i forskjellige varianter. Jeg leste Marion Zimmer Bradleys meget feministisk-orienterte fantasy-versjon, Mists of Avalon (ikke min favoritt), Lady of Avalon (bedre), Forests of Avalon osv. Jeg syntes det mest spennende var hvordan hun koblet det til faktisk (romersk) historie. Senere også Mary Stewarts mye bedre Merlin-trilogi (igjen med meget feministiske innslag, men ikke fullt så plagsomme; og igjen med romersk historie). Jeg så Monthy Pythons and the Holy Grail (kokosnøtter har aldri vært det samme siden). Men det nærmeste jeg kom røttene var Thomas Malorys Le Morte d'Arthur fra 1400-tallet. Det var en av tekstene jeg diskuterte med studentene mine i dag. Men det var den nyeste av dem.

Vi begynte med Geoffrey av Monmouth. Hans History of the Kings of Britain (som jeg forøvrig brøt sammen og kjøpte i dag) var opprinnelig skrevet på latin på 1130-tallet, og hevder å være en oversettelse fra en eldre walisisk bok. Hvorvidt det er sant er et åpent spørsmål. Sannsynligvis er det løgn og fanteri (jeg tviler særlig på at det er en "oversettelse" -- det kan godt hende han har sett litt i en eldre bok), men det er ikke usannsynlig at han baserer seg på eldre legender av diverse slag. Den begynner med å etterligne Vergils Aeneide og sørger for å importere trojanere som britenes stamfedre. Ikke mindre enn Aeneas barnebarn, Brutus (det er derfor det heter Britannia, skjønner dere, vel). Denne boken er interessant av flere grunner (den er for eksempel det første stedet vi hører om Kong Lear og hans døtre), men jeg vet ikke hvor mye vi ville snakket om den hvis den ikke også hadde vært en av de første som virkelig tok opp Arthur-myten. Og da sier jeg Arthur-myten som om den var en monolittisk ting, og det er den selvsagt ikke. Geoffreys bok nevner ikke det runde bord, Excalibur, eller Lancelot for den del, og de er jo gjerne det sentrale når man tenker på Arthur i dag. Ikke har den all verdens fokus på "courtly love", heller. Det er Mordred som tar Guinevere til sin dronning mens Arthur er på vei for å ta Roma, ikke et vagt komplott med Lancelot og Guinevere.

Geoffrey of Monmouth er imidlertid mannen bak Merlin som vi kjenner ham. Myrddin, den walisiske gale profeten som vandret rundt i skogen, og Ambrosius Aurelianus, en helt annen figur av romerske foreldre (som også kanskje er opphavet til myten om Arthur), går sammen til Merlin Ambrosius. Ta historien om Vortigerns slott som falt sammen hver kveld. Dere husker den sikkert, men la meg gjenta den likevel. Historien forteller at Vortigern ville bygge et tårn, men tårnet kollapset alltid om natten. Vortigern forhørte seg med diverse vise menn om hva han burde gjøre med dette, og fikk til svar at han burde drepe et guttebarn født av en ugift kvinne og helle blodet hans over stenene som offer. Etter mye søking fant man så Merlin (som er sønn av en prinsesse i et kloster og en succubus eller en demon eller en fe eller et eller annet annet), og tok ham med til stedet for å drepe ham. Da Merlin får vite hva de planlegger å gjøre, ler han og forklarer at det ikke vil hjelpe. For å bevise det åpner han så fjellet, tømmer et vann og viser Vortigern to drager, en hvit og en rød. Om dagen sover de, men om natten sloss de. Merlin gir så en profeti om briter og saksere (britene er den røde og sakserne den hvite -- det er derfor Wales har en rød drage i flagget sitt om jeg ikke tar helt feil), og viser at britene vil vinne til slutt. Denne historien fortelles egentlig om Ambrosius (i alle fall i Nennius), men Geoffrey of Monmouth gir den til Merlin. Og la oss innrømme det: Det er Merlin som gjør Arthur så spennende. Uten ham ville han bare være enda en kriger. Og dem er det alt for mange av i litteraturen allerede.

Vi snakket om hvorfor den dukker opp når den gjør det. Det er vel neppe tilfeldig at en bok som handler om britenes storhet (og stolte arv), for ikke å snakke om enheten av det britiske folk på tvers av kanalen, dukker opp bare kort tid etter den normanniske innvasjonen. I Geoffrey av Monmouths fortelling inkluderer Arthurs rike store deler av Frankrike, og det er først med den senere nedgangen at de to halvdelene av folket skilles fra hverandre og glemmer at de er ett. Da er det jo veldig greit at Wilhelm Erobreren førte dem sammen igjen?

Wace "ovesatte" Geoffrey av Monmouths historie til normannerfransk og verseform. Og her må jeg presisere at det er snakk om en meget løs form for oversettelse. Jeg klager ikke. Tvert imot: Det er ingen tvil om at det er denne flytende holdningen til tradisjon og originalitet som vi kan takke for Arthur-mytene som vi kjenner dem i dag. Wace skrev også for kanskje mindre lærde og mer hoff-orienterte (også kvinnelige!) lesere (som Elanor av Aquitaine og Marie de France -- og nok også Chrétien de Troyes, som skrev Perceval ou le Conte du Graal (den første grail-historien så vidt jeg vet)). Det er mindre militærdetaljer og mer etikette i Wace, men det er fortsatt et stykke derfra til Arhurs hoff slik vi kjenner det. Det var Wace som introduserte ideen om Det runde bord og ga Excalibur det navnet. Layamon oversatte så Wace's Roman du Brut til (middel-)engelsk, og det er altså først i tredje "oversettelse" at vi virkelig får britenes kanskje viktigste litterære bidrag til vestlig kultur (tenk litt på det) på engelsk (husk imidlertid at opphave var keltisk og engelsk er en blanding av germansk og fransk -- jeg vet jeg forenkler).

Mellom Layamon og Malory er det ingen store Arthur-skriverier i på engelsk. Det er ett stort unntak (og mange små): Det store er Sir Gawain and the Green Knight, skrevet av en ukjent forfatter sent på 1300-tallet. Tolkien oversatte den forøvrig (og skrev om den) på et tidspunkt (den står på ønskelisten min på amazon *host*). Blant de små er blant annet "Wife of Bath's Tale" i Chaucers Canterbury Tales (som jeg forøvrig også anbefaler) -- det er en variant av historien som jeg mener å ha lest fortalt om Gawain (tror jeg) som møter en gammel heks som lurer ham til å ta henne til kone. Det finnes mange varianter av denne historien, men moralen de alle later til å ha til felles er at kvinner liker å få det som de vil. Ikke så overraskende, kanskje.

Men mens de engelske lar historiene ligge et par hundre år går de runden i Frankrike og suger til seg nye kulturstrømninger og andre mytekretser (gralhistorien, for eksempel), og innen de kommer tilbake til engelsk litteratur gjennom Thomas Malory (som forøvrig skrev dem i fengsel etter å ha blitt fengslet for å ha forsøkt å skade en kirke eller noe i den dur). Malory er meget lesbar og presenterer Arthur-myten mer eller mindre som vi kjenner den (skjønt det kan være at det bare er slik jeg kjenner den -- man vet aldri). Om man leser den på originalspråket kan man dessuten more seg med å finne norske ord blant de engelske (studentene mine snakket i dag om hvor vanskelig de syntes det var å forstå iblant, og jeg smilte bare og tenkte mitt). La meg gi dere et eksempel fra Camlann field, like før Arthur dør (eller gjør han det?). Arthur har akkurat avtalt å møte Mordred for å inngå en våpenhvile (for Sir Gawains gjenferd har fortalt ham at han vil dø hvis han ikke venter til Lancelot ankommer noen dager senere):

And when King Arthur should depart, he warned all his host that , and they see any sword drawn ``Look ye come on fiercely and slay the traitor Sir Mordred, for I in no wise trust him.'' In like wise Sir Mordred warned his host that ``And ye see any manner of sword drawn, look that ye come on fiercely, and so slay all that ever before you standeth, for in no wise I will not trust for this treatise.'' And in the same wise said Sir Mordred unto his host, ``For I know well my father will be avenged upon me.''

Resultatet er selvsagt at en mann trekker et sverd for å drepe en slange, og så begynner blodbadet og alle dør utenom Arthur og Bedevere. Men dere kjenner historien, ikke sant?

Comments

Tor,  16.01.10 00:12

Spennende. Det eneste jeg har lest av disse tingene er den de har på barneavdelingen på biblioteket i Molde. Jeg husker ikke hva forfatteren heter. Kanskje jeg burde ta meg sammen og lese Malroy?

Camilla,  16.01.10 00:14

Jeg tror nok det du må ha lest da var Rosemary Sutcliffe. Det var en blå og en hvit bok med tegninger på. Jeg tror du ville like Malory.