Dette er kanskje den kjedeligste boken jeg har lest. Det er selvsagt en mulighet for at jeg har lest kjedeligere bøker, men i så fall har jeg slettet minnet om det fra bevisstheten -- sannsynligvis for å holde meg sinnsfrisk.

Jeg trodde jeg hadde lest den før; jeg trodde jeg likte den. Jeg kan bare anta at jeg har lest en av disse skrekkelige ungdomsversjonene de har på biblioteket i Molde: de har brun innbinding, så vidt jeg kan huske, og kutter alt etter eget forgodtbefinnende. Dette er ikke første gang jeg trodde jeg hadde lest en klassiker som det så viser seg er mye lengre enn jeg hadde fått inntrykk av. Jeg antar at versjonen jeg leste hadde noe mer vekt på kannibalene, Fredag, mytteriet … denslags. Handling.

Det er ikke en dårlig bok. Den gjør en meget god jobb av å formidle hvordan det oppleves å være skipbrudden på en øde øy i 28 år. Det langsomme, repetitive; mangelen på stimulerende konversasjon. Og Bibelen. For det er en veldig religiøs bok. Jeg har begrenset tålmodighet når det gjelder denslags: jeg er villig til å akseptere to repetisjoner av temaer. Kanskje tre, hvis temaet er verd det. Det ble litt irriterende i lengden, men samtidig satte jeg stor pris på sparkene han rettet mot Stuart-monarkiet, katolikkene og diverse andre han bare ikke liker.

Det er mulig grunnen til at jeg ikke fant den storlig underholdende er at jeg ikke er en gutt i Viktoriatiden. Jeg har vage planer om å eksperimentere ved å få Tor til å lese den. Målet er å finne ut om det er tidsperioden som er viktig, eller bare kjønn. Han har nok tross alt brukt mer tid på å bygge trehus enn meg; og det er ingen tvil om at han ville overlevd lengre enn meg på en øde øy. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kommet over referanser til denne boken i andre bøker, eller i biografier om diverse forfattere. I alle presenteres et bilde av en gutt som har brukt formative år på å lese Robinson Crusoe, og som likte den. Halvparten av forfatterne jeg har lest om beskriver den som en viktig del av deres litterære grunnlag. Ironisk nok skriver disse forfatterne bøker jeg liker, bøker som ikke bruker 180 sider på å fortelle akkurat hvor stor hulen var og hvor mye større den ble dag for dag, eller bordet, eller kanoen eller veggen eller noe som helst i den retning. Jeg vet hvorfor det er der. Boken formidler en illusjon av sannhet, og detaljer og tall betyr sannhet i denne sammenheng. Men det at jeg forstår betyr ikke at jeg fant det det minste underholdende.

Til slutt, for nå skal jeg gi meg, må jeg si følgende: Jeg er overbevist om at det kan være en interessant bok å analysere. Både holdningen til religion og politikk, den interessante behandlingen av slaveri (som virkelig fascinerte meg en hel del når det dukket opp), meditasjonene over kulturrelativisme, eller også selvsagt bruken av overveldende detaljbruk i beskrivelsen av hver minste utvikling som et litterært grep for å kommunisere erfaringen til den skipbruddne på en måte som "Jeg var alene på en øde øy i 25 år" virkelig ikke kan gjøre.

Jeg sier ikke at man ikke bør lese den. Men man bør vite hva man gir seg ut på.