Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 10 months, 3 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 10 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 10 months
Reading in dark times
Are, 2 years
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 3 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 4 months
Halifax
Tor, 2 years, 5 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 5 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 5 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 7 months
50 book challenge
Camilla, 10 months, 3 weeks
Ten years ago
Tykkere vegger!
Tor
Controls
Register

We Will Rock You

For mange, mange år siden kom Karoline hjem fra korpstur sent en kveld. Hun satte seg til på kjøkkenbenken hos min mor, og der gikk hun igang med en timeslang utlegning om en fantastisk musikal. Hun nektet å gå og legge seg før hun hadde gitt meg og mamma en meget detaljert gjennomgang av plottet, og sang også snutter av sangene. Det var første gang jeg hørte om We Will Rock You.

Sangen med samme tittel husker jeg selvsagt fra barneskolen. Og Queen har jeg støtt borti nå og da så lenge jeg kan huske. Noe oftere etter at Karoline var på korpstur. Soundtracket har nemlig blitt spilt så ofte i heimen at jeg kan det aller meste utenat. Inkludert dialogen som leder inn og ut av sanger.

Da så We Will Rock You nå kom til Edinburgh var det egentlig ikke noe spørsmål om hvorvidt vi skulle gå; bare når. Vi valgte å gå ved første anledning. Tor visste ingenting om det hele utenom hva han har hørt fra meg om hvordan den får ut det monomane i Karoline. Ikke hadde han hørt mye Queen, heller. Jeg har feilet. Han ble i alle fall med, til tross for en hissig forkjølelse.

Vi hadde relativt gode billetter, litt til venstre i stalls, og teateret var vidunderlig (tenk gammel opera, men RØD) selv om det slår meg at de kanskje ikke hadde helt kontroll på lyden i det rommet. Bandet overdøvet til tider sangerne fullstendig, og jeg har fortsatt vondt i ørene. Det siste jeg har å klage på er at det later til å ha dukket opp en trend som sier at lyskastere skal blinde publikum. Denne trenden har offisielt ikke min stemme.

Men tilbake til forestillingen. Musikalen er skrevet av Brian May og Ben Elton. Brian May er astrofysiker-gitaristen med det store håret i Queen; Ben Elton var med i Mary Whitehouse Experience og var med på å skrive ting som Blackadder og The Young Ones. Den er en såkalt jukebox musical (jeg ante ikke at det var et begrep før jeg snublet over det på wikipedia, men det passer som hånd i hanske), noe som innebærer at den tar Queen-hits og plasserer dem i en historiesekvens.

Denne er satt i en dystopisk verden hvor all musikk er kontrollert av Globalsoft Corporation, ledet av Killer Queen og Commander Khashoggi, hvis mål er en totalt homogenisert kultur hvor alle hører på den samme programmerte musikken (Computer Recorded Anodyne Pop) og danser med de samme dikterte bevegelsene og går i de samme klærne og ser akkurat likedanne ut. Cue "Radio GaGa".

Skylden for alt dette tillegges Simon Cowell som i åpningssekvensen, hvor man får nøkkeløyeblikk i rockens historie og langsomme kvelning, erklæres å ha blitt "sent from Hell to destroy rock". Det antydes også at X-Factor kan ha hatt noe med saken å gjøre.

Poenget er i alle fall at imot denne homogeniserende profittmaskinen står The Bohemians som er i besittelse av "holy fragments" fra tiden før "the music died" -- tekster, platecover, postere osv.. Det finnes også en profeti som sier at The Dreamer skal føre dem til "the place of living rock". "A Bright, bright star will show the way" til "the place where the champions played".

Hovedpersonene er Galileo Figaro og Scaramouche som begge føler seg utilpass i den homogene Ga Ga-verdenen, og som beggge blir arrestert av Kashoggi, og så satt fri med tracking devices som leder Kashoggi til Heartbreak Hotel, hvor Bohemians holder til. Før han ankommer finner de imidlertid ut at Galileo må finne "the place where the champions played", for det er det eneste stedet på Planet Mall (som jorden har blitt omdøpt til) hvor det fortsatt finnes musikk-instrumenter.

Under angrepet rekker de å stikke av, fjerner tracking devicene (Scaramouce "reverses the polarity", noe jeg syntes var riktig morsomt siden det er en Doctor Who-referanse i alt dette), og drar til Seven Seas of Rhye, hvor de finner igjen the Bohemians som nå har blitt hjernevasket. En av dem, Pop, vet imidlertid mer enn de andre, og forteller dem hvor de skal gå. Det hele ender ved Wembley Stadium, hvor de (ikke overraskende) finner gitaren og slår ut Killer Queen med "We Will Rock You".

Det er en grunn til at Karoline brukte minst en time på å fortelle oss alt dette. Mitt sammendrag gjør ikke helt nytten, men jeg har holdt det kort fordi alternativet egentlig er å poste manuset (eller et av dem, for hver oppsetning bruker visst forskjellige variasjoner i tråd med musikalens opposisjon mot konformitet). Et handlingssammendrag kan da heller aldri gjøre musikalen rettferdighet. Det handlingen bidrar med er å vise den underliggende (og til tider overliggende) tematikken som går gjennom hele stykket: opposisjon mot homogenisering og kommersialisering, og en oppfordring til å støtte opp om det heterogene og heteronorme. Denne beskjeden er av og til litt i overkant understreket, men stort sett holder de seg på et godt nivå. Det er imidlertid interessant at i en verden hvor det heteronorme er Bohemians' kjennetegn, er bi- og trans-seksualitet knyttet til Killer Queen. Det passet ikke helt inn.

Det er imidlertid ikke plottet som holder dette stykket sammen. Det er veldig tydelig at det er skrevet med ett mål for øye, og det målet er å bruke Queen-sanger i handlingen. Og dét funker virkelig veldig godt. Kanskje jeg bare er lett forført. Kanskje Karoline har hjernevasket meg (akkurat det er ikke helt på viddene). Jeg satt i alle fall og gliste store deler av tiden.

"Radio Ga Ga" (sunget av Ga Ga Kids), "I Want to Break Free" og "Somebody to Love" (idet Galileo og Scaramouche bryter ut av konformiteten), "Killer Queen" (selvsagt) og "Play the Game" (fra de onde), "Under Pressure" (idet Galileo og Scaramouche våkner på sykehuset), "It's a Kind of Magic" (idet Killer Queen tror hun, ved å ha knust alle "rocks" på Planet Mall tror hun er trygg for profetien), "I Want it All" (når to av Bohemians, Britney Spears (en stor, svart mann) og Meat Loaf (hans sexy kjæreste) drømmer om at musikken skal komme tilbake), "Headlong" og "Crazy Little Thing Called Love" (hos Bohemians like før Kashoggi kommer), "One Vision" (åpner andre akt, sunget av Ga Ga Kids), "Who Wants to Live Forever" (etter at Galileo og Scaramouche har unslippet Kashoggi), "Flash" og "Seven Seas Of Rhye" (under torturen og hjernevasken av Bohemians -- Kashoggis "Seven Seas of Rhye" er herlig), "Fat Bottomed Girls" (i Killer Queens budoir), "Don't Stop Me Now" (som blir stoppet av Kashoggi), "Another One Bites the Dust" (der Killer Queen straffer ham for å ha latt Galileo og Scaramouche unslippe), "Hammer to Fall" (som en krangel mellom Scaramouche og Galileo), "These Are the Days of Our Lives" (av Bohemians som nå er hjernevasket, men er trukket til "The Seven Seas of Rhye pub"), og selvsagt "We Will Rock You" (ved Wembley), "We Are the Champions" (etter Killer Queens fall) og, endelig (etter at teppet hadde falt), dukket det opp skrift på det: "Do you want to hear Bohemian Rhapsody". Og så sang de den.

Alle disse er jo kjente Queen-sanger. I tillegg var en rekke instrumentallåter som jeg ikke kjente igjen men som sikkert vil være kjente for mer die-hard Queen fans. Og en sang som hadde meg på tårene, selv om jeg har hørt den jeg vet ikke hvor mange ganger -- den eneste Queen-sangen som ble skrevet etter Freddie Mercurys død. Mens de er på Heartbreak Hotel snakker Bohemians om alle som døde unge. Billie Holliday, Jimi Hendrix, Janis Joplin, Jim Morrison, Kurt Cobain osv.. Og det siste navnet før sangen begynner er bare "Freddie". Nå er jeg lettrørt, det skal sies, men det slo meg veldig sterkt at dette er en sang dedikert til en venn.

Utenom sangene må nevnes det som fyller inn rommet mellom dem. Scriptet er tjokk fullt av referanser i all retninger hele tiden. Det er som en sukkertøyspose. Til tider en smule obskøne vitser, men de baserte seg stort sett på double entendre som spilte på en eller annen sangtittel, så det var greit for min del. Det eneste problemet jeg hadde med replikkene var at Scaramouche og Galileo kanskje ble litt i kvalmeste laget på et tidspunkt. I en rockemusikal føler jeg ikke at det er nødvendig med fullt så mange "I love you Scaramouche". Ting bør være underforstått. Men jeg tilga dem stort sett like etterpå.

Det er herlig fargerikt. Musikken er god. Sangerne varierer en del: Galileo var litt skuffende, synes jeg, men Scaramouche gjorde opp for det til de grader. Killer Queen var glimrende, og jeg tilga Kashoggi at han var Australier (jeg tror i alle fall det var det han var). Koreografien var imponerende og lysshowet helt vilt (om til tider blendende).

Konklusjon: Hvis dere liker Queen, eller i alle fall ikke har noe spesielt imot dem, er det slett ikke det verste dere kan gå på. Det er kjempeunderholdende. Ikke verdens dypeste verk, kanskje, men jeg gikk derfra meget entusiastisk. Og vi lo masse. Hele veien. Den tar ikke seg selv alvorlig på samme måte som mange musikaler gjør, og det syntes jeg var veldig forfriskende.

Comments

Karoline,  05.11.09 15:04

CAMILLA!
YOU rock my world!! Ahh.. Detta va som julekvelden for mine øyne.

Karoline,  05.11.09 15:06

Men simon cowell? har dem lagt til nye og meir nymotens vitsa? djiiis. I have to come over and see it.

Karoline,  05.11.09 15:10

I glise mens i les. Sorry, kommentere fortløpende, veit ikke når i må stikke.
ps. har i sagt you rock my socks, camilla?!

Karoline,  05.11.09 15:11

Å, du tror du e lettrørt?! i sitt med tåra i øyan her aleine på ops'n og les.. "freddie.." damdamdamdaa..

Karoline,  05.11.09 15:16

Kashoggi e australsk ja.. Men hei, galileo? wtf, skuffende? hvilket cast va d? you have to tell me everything. Skype-date førstkommende tirsdag? <3 hahahha. Og beklager om du va litt skuffa til tider, vi kan gå en gang til, sammen, så skal i love d at d blir god stemning og ingen skuffelsa.

Camilla,  05.11.09 15:33

Problemet mitt med Galileo var at han ikke hadde sterk nok stemme når han snakket, og han var litt svak når han sang, også. Husker du Kevin Costner i Robin Hood? Når han gir taler og ikke snakker med magen? Jeg fikk litt samme intrykk. Men Scaramouche var helt fantastisk, så Galileo gjorde ikke så mye.

Han heter Michael Falzon, og kommer også fra Australia. Jeg syntes han hørtes mer amerikansk ut når han snakket, men det var kanskje et forsøk på å tilpasse seg? Han later til å være ny til den britiske versjonen, men har spilt Galileo masse i Australia. Sarah French-Ellis spilte Scaramouche. Og Brenda Edwards Killer Queen.

Karoline,  05.11.09 19:51

Og da kommer det store spyrgjesmålet: Kjøpte du programmet?

Camilla,  05.11.09 21:00

Det gjorde jeg. Jeg hadde tenkt det som en overraskelse, men det er på vei i posten så snart jeg får sendt pakken med alt det andre.

Karoline,  06.11.09 09:42

*gliiis* du skal få verdens beste vin til jul. Så mange du vil. Og bøker. Lots and lots of it.

Camilla,  06.11.09 10:49

Hehehehe. Det høres bra ut.