Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 10 months, 3 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 10 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 10 months
Reading in dark times
Are, 2 years
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 3 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 4 months
Halifax
Tor, 2 years, 5 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 5 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 5 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 7 months
50 book challenge
Camilla, 10 months, 3 weeks
Controls
Register

Le Chevalier de Sainte-Hermine

Jeg tror jeg var ti år da Silje lånte meg Dumas' Musketér-bøker og dermed beseglet min skjebne som leser og student. Det var en suspekt norsk oversettelse hvor deler av historien var kuttet bort, men jeg var henført. Jeg begynner fortsatt spontant å smile når jeg kommer over referanser som minner meg om disse bøkene, og jeg er overbevist om at jeg kan takke dem for min interesse for historie.

Samtidig har jeg lenge vært fascinert av uavsluttede narrativ, særlig av den typen som opprinnelig ble publisert i føljetong og som aldri ble avsluttet fordi forfatteren døde. Det er det doktorgraden min handler om. Sånn omtrent.

Når jeg så snublet over en nyoppdaget (2005) historisk roman av Dumas, som aldri hadde blitt avsluttet fordi mannen døde fra den … vel. Jeg hadde store forventninger.

Mine krav til Dumas er ikke først og fremst at det skal være historisk korrekt. Selv om jeg har intrykk av at han har jernkontroll på historiske fakta, er tolkningene av hendelser gjerne litt på siden av den generelle oppfatningen. Jeg sliter fortsatt med å insse at Charles I og II kanskje ikke var fullt så edle og vidunderlige som Tjue år etter og Vicomte de Bragelonne fikk meg til å tro. Samtidig er det en av hovedgrunnene til at jeg vet det jeg vet om restoration i England og innføringen av eneveldet i Frankrike.

Men jeg forventer god skrivestil og gode karakterer av Dumas. Det er ikke helt sant. Jeg forventer karakterer man kan løfte ut av papiret og bære med seg hvor man måtte ønske, karakterer som ikke er bundet av plottet eller beskrivelsene. Er det for mye forlangt?

Å lese The Last Cavalier som er det engelske navnet på denne nye boken som på fransk heter Le Chevalier de Sainte-Hermine (1869), var en fryktelig opplevelse. Ikke så mye fordi den rett og slett er dårlig -- det er den nemlig ikke. Den har glimrende partier. Dumas har vanligvis (og da baserer jeg meg på bøkene jeg har lest. Jeg er ikke gammel nok til å ha arbeidet meg gjennom hele hans opus) to typer karaktererbeskrivelser -- eller kanskje er det bare jeg som oppfatter dem som to forskjellige.

Den ene er de jeg tenker på som fiksjonskarakterene. De er også gjerne basert i virkelige personer (d'Artagnan, for eksempel), men de er såpass obskure som historiske personer at forfatteren kan forme dem mer eller mindre som han vil. Jeg mistenker at grunnen til at De Tre Musketerer og de påfølgende bøkene har fått en så stor plass i verdenslitteraturen fordi han her evner å skape virkelig levende karakterer med idiosynkratier -- ingen av dem er perfekte, og det gjør dem desto mer interessante å lese om.

Den andre typen er historiske personer som vi allerede kjenner til og vet en hel del om. Jeg har alltid beundret Dumas' evne til å gjøre dem komplekse og … ekte? … i bøkene sine. Han konsenterer seg ikke bare om de store politiske spørsmålene om krig og fred, maler ikke i store strøk og med bare én farge. Han får frem de små bekymringene, hvordan de kan påvirke de store avgjørelsene, karaktertrekk, lys og skygge. Det er altså mye det samme som det jeg setter pris på i de vanlige karakterene. Kompleksitet.

Det er likevel en grunn til at jeg har delt inn karakterene på denne måten. I den siste gruppen karakterer lever nemlig The Last Cavalier opp til forventningene. Beskrivelsene av Napoleon er spennende, og det samme gjelder Cadoudal og Nelson. Det var riktig underholdende. Så underholdende at hver gang historien vendte tilbake til hovedpersonen, Hector de Sainte-Hermine, ble jeg bare deprimert og la fra meg boken. Gapet er så stort mellom hva denne boken kunne vært og hva den er. Og det skyldes først og fremst hovedpersonenen. Han er heldigvis borte fra boken i lange trekk, men når han dukker opp er han så ekkelt perfekt at jeg ikke visste om jeg skulle le eller kaste opp.

Hvis jeg hadde måttet lese enda en gang om hvor langt han kan kaste kanonkuler (med én hånd, tolv meter), hvor nøyaktig han kan skyte på blink (tre kuler oppå hverandre i blinken), hvor høyt han kan klatre i riggen på et skip i storm mens alle andre nøler osv. osv. … om jeg må lese "Huzzah! Huzzah! for Captain René" enda en gang (René er et pseudonym han tar), eller enda en beskrivelse av hvor lett han inspirerer absolutt lojalitet i sine menn … huff.

Han dreper Nelson, men tar aldri æren for det; han skyter tigre uten problemer (det er jo bare å skyte dem i øyet, for en tiger er bare farlig hvis den blir såret uten å bli drept); han er nobel, trofast til en kvinne som tror han er død; andre kvinner dør av kjærlighet til ham; han tar ingen ære, krever ingenting, blæh … .

Kanskje følte Dumas at det var for mye å leve opp til for noen som ikke var ekkelt perfekt. Han hadde skrevet om Sante-Hermine-familien før, i Les Compagnons de Jéhu, blant annet (tror jeg -- jeg har aldri klart å få kloa i den for å lese den), og som den siste av brødrene kunne kanskje ikke Hector svikte familiens ære. Men det kunne ikke være lett å skrive om den siste av en royalist-familie når Napoleon var den sentrale figuren. I alle fall ikke hvis hovedpersonen skulle drepe Nelson (jeg mistkenker nemlig at det var en av kjerneidéene her). Men resultatet er tragisk latterlig.

Når det er sagt, er jeg likevel glad jeg leste den. Jeg føler jeg kanskje burde understreke enda en gang at delene som omhandler de store historiske karakterene virkelig er veldig spennende. Jeg syntes kanskje særlig sekvensen om Lady Hamilton, Nelsons store kjærlighet, var meget interessant -- hun hadde visst litt av et liv. Det samme gjelder delene som omhandler Cadoudal og Companions of Jehu i Bretagne. Jeg føler at jeg er på grensen til å foreslå at man leser bare disse delene og hopper glatt over alt som har med hovedpersonen å gjøre, men det er kanskje litt i sterkeste laget.

All bitterheten her springer ut av at jeg er skuffet. Grunnlaget for historien var potensielt strålende; sammenstillingen av historiske personer er spennende; selv Hectors bakgrunnshistorie er meget forførende. Så hvorfor kunne det ikke fungere?

Comments

Tor,  05.11.09 11:22

På hvilken måte er denne boken uavsluttet? Slutter den brått, slik som The Mystery of Edwin Drood? Har noen andre skrevet den ferdig?

Kanskje han skrev partiene om den perfekte mannen som en intern vits, og egentlig hadde han planlagt å endre dem, men så døde han fra hele greia?

Camilla,  05.11.09 12:06

Den er uavsluttet som Edwin Drood, men det finnes en plan for hva han hadde tenkt å gjøre med resten. Jeg tviler ikke på at han hadde tenkt å redigere heftig før han ga den ut i bokform. Han pleide å gjøre det. Men det rakk han dessverre ikke. Det er kanskje det mest tragiske med hele greia.
Category
Literature
Tags
Alexandre Dumas
Chevalier de Sainte-Hermine
Napoleon
Nelson
Trafalgar
Views
2556
Google hits
3
Last google search
nelson drept av en tiger?