Akkurat idet jeg hadde gitt opp alt håp om at undersøkende journalistikk hadde noen tilhørere i Norge, hva annet snublet jeg over enn denne lederen på Wikileaks, som hevdet at The Guardian hadde samarbeidet med ikke bare BBC og The Independent, men vår egen NRK.

During September and the preceding months, investigative reporters from the Guardian, Norway's NRK TV, the Independent, the BBC's Newsnight, the Dutch press, Greenpeace and lawyers for the victims were collaborating to show Trafigura's culpability.

Gode gamle NRK. Jeg må tilstå jeg kjente et stikk av patriotisme, for en gangs skyld. Det viser seg at NRK følte det samme, og trykket historien med den noe selvgratulerende overskriften "The Guardian ble kneblet, mens Brennpunkt publiserte" på torsdag. Det viser seg at Trafiguras advokater av en eller annen grunn har følt at britisk injurielovgivning burde skremme norske journalister. Jeg siterer fra NRKs artikkel:

Trafigura prøvde også å stanse NRK. De sendte oss e-post der de informerte om rettsavgjørelsen i Storbritannia, og la hele kjennelsen med som vedlegg. Vi valgte imidlertid å publisere. NRK laget nyhetssaker på innholdet i Minton-rapporten, og i tillegg la vi rapporten og e-postene på nett. Vi valgte også å publisere kjennelsen mot The Guardian, som vi hadde fått direkte fra Trafiguras advokater.

Er det bare jeg som aner en liten anelse "up yours"-stemning (på engelsk) fra redaksjonen, her? Et lite "hah! Ta den!"? Det er i så fall helt i orden for min del. NRK-artikkelen linker også til denne observasjonen fra Jon Wessel-Aas, som jeg slutter meg til at har vært deres rådgiver i denne situasjonen. Det var interessant å se hans forklaring på hvorfor man ikke ser noe særlig til slike saker i Norge (og det er litt fint å få et alternativ til de mulige grunnene jeg antydet i den første av disse artiklene. Han kommenterer også noe vi har kjent til siden Southparks berømte "I'll sue you in England"-øyeblikk: Det er noe med britisk injurielovgivning.

Dette er noe jeg har kommet over før. Og mannen jeg har hørt det fra er passende nok Storbritannia's mest saksøkte: Ian Hislop, redaktør i Private Eye. Han er også fast paneldeltaker på Have I Got News For You, som kom tilbake på BBC i går kveld. Jeg gledet meg som en unge. Alt som skjedde var imidlertid at Hislop ga et kort sammendrag av saken, og så var vi ferdige med det. Det var ikke et tema (kanskje fordi det er vanskelig å konkurrere med Higgs-bosoner fra fremtiden som kanskje saboterer LHC; kanskje fordi BBC er redde for å bli saksøkte -- det ville ikke være første gang programmet har måttet rette seg etter klare instruksjoner om hva de kan si og hva de ikke kan si). Jeg var litt skuffet. I kommentaren på denne saken sier Private Eye følgende:

Thanks to some aggressive solicitors and timorous judges, prior restraint is now a flourishing industry. If lawyers get a whiff that one of their clients is about to be embarrassed, late in the evening they contact a duty judge – often one who has no experience of libel or media law. And the judge, reached down a phone line while eating his dinner and half-watching Coronation Street, errs on the side of caution. The newspaper may not even be aware of this “hearing without notice”, still less have a chance to argue its case.

But that isn’t all. The new breed of super-injunction is far more oppressive than the traditional court order under which a newspaper or TV channel is (perhaps temporarily) prevented from publishing a particular allegation. It usually includes an order that “the publication of all information relating to these proceedings or of information describing them or the intended claim is expressly prohibited.” (Our italics.) In other words, nobody can report that the order has been granted, or who applied for it. Even the identities of the judge and the newspaper remain secret, and anyone who even hints at them “may be held to be contempt of court and may be imprisoned, fined or have their assets seized”.

Det høres rimelig skummelt ut. The Guardian forteller at de har fått ikke mindre enn 12 slike "super-injunctions" mot seg hittil i år. Inntrykket av at krigen var vunnet og Carter-Ruck slått tilbake da de ikke fikk viljen sin i forsøket på å hindre rapportering fra House of Commons er altså ikke helt riktig. De fikk et lite tilbakeslag (og masse dårlig PR), men det hadde ingen effekt på muligheten til å rapportere fakta i andre sammenhenger.

Men la meg gå nærmere inn på hvordan Trafigura har gått frem i denne saken. Da det ble klart at disse nyhetsorganisasjonene hadde fått tak i Minton-rapporten (som er det sentrale upubliserbare dokumentet), noe de ble klar over fordi journalistene fulgte god presseskikk og ba dem kommentere den heller enn å bare gå igang med å publisere, gikk Trafigura (eller, mer konkret, Carter-Ruck) til High Court for å få en slik super-injunction. Jeg isterer fra en WikiLeaks-editorial:

Although the Minton report is a merely a short engineering and legal assessment of the Ivory Coast disaster, no-doubt one among many, instead of commissioning it directly, the company "laundered" the report through its lawyers, Waterson & Hicks. This permitted Trafigura to claim legal privilege on the document should it leak; which is precisely what the company did.

An undisclosed UK High Court judge, who we can reveal to be Justice Maddison, accepted this parlour trick and on September 11 issued a broad gag order with secrecy provisions meaning the existence of the order itself could not be reported.

De baserer seg altså ikke injurie-lovgivnig (som innebærer at noen sier noe som ikke er sant om deg), men beskyttelse av privatlivet og klientprivilegier brukt på en meget snuskete måte. Lederen fortsetter:

Under pressure from legal costs, UK papers have silently removed some of the original September 17 dumping investigations. For example, the Independent's "Toxic Shame: Thousands injured in African city" no-longer "exists" except at WikiLeaks.

Now is not the time to be distracted from this reality, or to see the unravelling of a grotesque attack on parliamentary reporting as step forward; it is a return to last week.

Intil i går kveld. Etter at NRK hadde publisert rapporten (og kommentert den på engelsk) fikk også The Guardian lov til å publisere. Og det gjorde de i dag. Jeg vet ikke hva dere skal gjøre i dag, men jeg skal ta med meg Tor ut, og ved første andledning skal vi kjøpe The Guardian. Dere andre kan betale NRK-lisensen med et smil. Så har vi alle gjort vårt for å støtte opp om en fri presse.

Dette er selvsagt bare én av disse mange super-hemmelige ordrene, og jeg har ikke tatt meg tid til å lete gjennom WikiLeaks etter andre. Jeg føler meg imidlertid rimelig sikker på at de ligger der.

I mellomtiden foreslår jeg en skål til det faktum at det altså finnes journalister som bruker tid på noe annet enn hvilken Big Brother-deltaker som har hatt sex med hvilken annen C-kjendis.