Som jeg har vært inne på før, mange ganger, trives jeg såpass godt på universitetet at jeg egentlig kunne tenke meg å bli her for alltid. Ikke spesifikt på NTNU, selv om jeg trives veldig godt der også, men på et eller annet universitet. Jeg vet man kan tjene mer hvis man er villig til å selge sjelen sin, men penger er ikke alt. Hvis
MasterCard hadde laget en reklame rettet spesifikt mot akademikere, ville de nok gjort et slags poeng ut av at friheten til å gjøre akkurat hva du vil er priceless.
Sånn som nå, for eksempel. Veilederen min på NTNU er i Napa Valley og drikker vin (og jobber, vil jeg tro) frem til jul, så jeg kommer ikke til å se så mye til ham. Så da kan vel like godt jeg stikke til Edinburgh og treffe Camilla? Naturligvis. Det er bare å finne noen som jobber med omtrent det samme som meg, sende en epost og spørre om jeg kan komme dit og jobbe, og det var sånn omtrent det hele. Så nå sitter jeg her, på et svært kontor som står tomt etter en pensjonert professor, med utsikt over en
Windswept Heath og gode greier.
Jeg har også sittet et par dager på et kontor sammen med tre andre doktorgradstudenter, og jeg regner egentlig med at jeg skal flytte tilbake dit når en av dem er ferdig nå straks. Og det er egentlig triveligere enn å sitte alene, men jeg klager egentlig ikke nå heller. Helt til slutt, et lite stykke visdom fra en av de andre under lunsjen i går:
Nobody is perfect. There is always something that annoys you, a little thing grinding away over the years. Hence, any relationship is a time bomb, and the best you can hope for is to die before it explodes.
Og nå er det på tide å hente mer kaffe og se om jeg kan få gjort noe ekte arbeid i dag.
-Tor Nordam
Comments