Såh. Da er vi altså kommet til Arbeiderpartiet, og deres partiprogram med det fengende navnet Skape og dele. Arbeiderpartiet er jo et parti de fleste har en oppfatning av, vil jeg tro, tatt i betraktning at det stort sett er Norges største parti, og at de dessuten har regjert i store deler av etterkrigstiden. Det er dermed ikke helt urimelig å si at vi lever i et Arbeiderpartisamfunn, og slikt sett er det jo lett å ha en mening om Arbeiderpartiet.

Man kan imidlertid innvende at vi har hatt en og annen høyreregjering de siste 20 årene, og at noen andre dermed har tuklet litt med Arbeiderpartimodellen, men enda viktigere er det nok at Arbeiderpartiet selv har snudd mot høyre. Det er jo ikke akkurat som at arbeiderpartiet er noe arbeiderparti lenger. I alle fall, det holder nok ikke å se ut vinduet for å gjøre seg opp en mening om Arbeiderpartiet, så det er best vi tar en kikk på partiprogrammet.

Noe av det første som slår meg når jeg leser dette partiprogrammet, rett etter at det er et ganske kjedelig og ordinært utseende dokument vi har med å gjøre, er at det virker ganske tynt på en del områder. Jeg er ikke helt sikker på hva dette skyldes. Dokumentet er på 64 sider, mens de fleste andre jeg har vært gjennom så langt har vært på rundt 100, men jeg føler også at Arbeiderpartiet er veldig vage i formuleringene sine, og bruker litt vel mye tid på å snakke i brede vendinger om den norske samfunnsmodellen og denslags.

Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men jeg føler meg mye krassere, og mer ute etter å finne feil når jeg leser om Arbeiderpartiet enn jeg har gjort tidligere. Jeg tror det har å gjøre med at Arbeiderpartiet har og har hatt mye makt, og med stor makt kommer stort ansvar, som vi alle vet. Dessuten har det kommet meg for øre at flere jeg kjenner vurderer å stemme Arbeiderpartiet, og det er jo helt hårreisende, selv om det på en måte er greit nok også, så jeg føler at jeg må anstrenge meg litt ekstra for å grave frem noe grums.

Helt galt er det likevel ikke. Samfunnet vi lever i er jo faktisk et av de beste i verden, og selv om det ikke bare skyldes ansvarlig politikk, men også at vi fant 2000 milliarder kroner i bakhagen vår, så er jo dette en indikasjon på at Arbeiderpartiet ikke akter å skakkjøre Norge sånn med det første. Og dessuten:

Lærere må ha tid til å utføre de oppgavene som en moderne kunnskapsskole krever. For å avlaste lærerne for sosiale oppgaver og frigjøre tid til undervisning og faglig oppfølging av elevene, må flere yrkesgrupper inn i skolen. Vi vil avbyråkratisere lærerrollen, slik at læreren får mer tid til å undervise.

Hør, hør! sier jeg til dette.


Energi og miljø

Det var i sin tid som miljøvernminister at selve landsmoderen, Gro Harlem Brundtland, tok i bruk uttrykket «bærekraftig». Ikke overraskende er dette et uttrykk som fortsatt er flittig brukt av Arbeiderpartiet, og forsåvidt også av andre partier. Litt googling avslører raskt at det finnes flere definisjoner av dette begrepet. For eksempel denne, fra Oslo Kommunes hjemmesider:

Bærekraftig utvikling: En utvikling som tar vare på naturen og tilfredsstiller menneskenes grunnleggende behov i dag, samtidig som den sikrer at generasjonene etter oss får minst like gode muligheter til å dekke sine behov.

Personlig tenker jeg på et byggverk, og ser for meg at et bærekraftig bygg er et bygg der første etasje er solid nok til å holde det som skal bygges oppå. Og på samme måte at bærekraftig utvikling er en utvikling som kan opprettholdes i fremtiden. I alle fall, jeg sakser fra Arbeiderpartiets partiprogram:

Bærekraftig utvikling skal være en grunnpilar i norsk verdiskaping. En avgjørende forutsetning for bærekraftig utvikling, er at vi klarer å kombinere økonomisk vekst med reduserte utslipp av klimagasser; lokalt, nasjonalt og globalt. Denne tilnærmingen skal gjennomsyre vårt arbeid på alle samfunnsområder.

Dette høres jo riktig vakkert ut. Videre kan vi lese, under overskriften «Et samfunn i økologisk balanse»:

16. Solidaritet med kommende generasjoner innebærer at vi ikke påfører dem som kommer etter oss sosiale, økonomiske eller miljømessige problemer. Arbeiderpartiet vil ikke gi videre et samfunn som er forgjeldet, urettferdig, forurenset eller fattig på natur. Føre-var-prinsippet er derfor grunnleggende for Arbeiderpartiet.

17. De menneskeskapte klimaendringene er sammen med fattigdommen vår tids største utfordring. Det er en global utfordring som krever globale løsninger gjennom internasjonale organisasjoner som FN og EU. Norge skal ha en sentral rolle i dette arbeidet. Samtidig må vi handle nasjonalt og lokalt.

Klimautfordringene krever sosialdemokratiske fellesskapsløsninger. Det setter vår solidaritet på en stor prøve – verdens fattige land og mennesker vil bli hardest rammet. Det krever at vi gjør en stor innsats ute og en stor innsats hjemme.

Men så tar vi plutselig en u-sving, og om petroleumsutvinning kan vi lese:

Arbeiderpartiet vil at den norske petroleumsvirksomheten skal baseres på det til enhver tid beste av kunnskaper, erfaringer og teknologi, og på verdens strengeste miljøkrav. Hensynet til fiskeriinteresser og gyteområder skal veie tungt. Norsk petroleumsvirksomhet har kontinuerlig tilegnet seg kunnskap og ny teknologi gjennom erfaringsbasert utvikling. Den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten er basert på en slik tilnærming. Arbeiderpartiet vil at også forvaltningen av andre havområder skal bestemmes ut fra en slik helhetlig og økosystembasert tilnærming.

Norsk petroleumsteknologi har blitt en voksende eksportnæring, og bidrar dermed til vekst, inntekter og arbeidsplasser i Norge. Arbeiderpartiet vil legge til rette for at denne utviklingen fortsetter. Vi vil opprettholde verdiskapingen, sysselsettingen og kompetansen i petroleumsnæringen på et høyt nivå, og bidra til å øke utvinningsgraden i feltene. Vi vil bidra til at petroleumsvirksomhet skal gi ringvirkninger i nærområdene.

Jeg tror nok de fleste vil være enige i at dette er søppel fra ende til annen. Mer spesifikt: Det er ikke bærekraftig å øke utvinningstakten for petroleum, og det er ikke basert på føre-var-prinsippet å tillate petroleumsvirksomhet utenfor Lofoten og i Barentshavet. Enkelt og greit. Dette opprører meg egentlig ikke så rent lite, og igjen tror jeg nok det er prinsippet om at makt fører til ansvar som spiller inn. Det er på en måte å forvente at opposisjonspolitikere skal slenge rundt seg med hvite løgner og urimelige påstander uten å feie for egen dør, men at partiet som utgjør størsteparten av regjeringen vår skal komme med såpass grove påstander synes jeg er drøyt.

[Redigert 13.09.09:
Arbeiderpartiet sier ikke at de vi øke utvinningstakten, men utvinningsgraden. My bad.]

Når det gjelder utslipp av klimagasser er Arbeiderpartiet på linje med de fleste andre, antagelig unntatt FrP og andre tvilsomme tøysepartier:

Vi går foran med å overoppfylle vår del av Kyoto-avtalen, og tar ansvar for kutt tilsvarende 30 prosent av våre utslipp innen 2020, og 100 prosent innen 2030, slik at vi da er karbonnøytrale. Våre klimamålsettinger skal nås både gjennom utslippsreduksjoner i andre land og gjennom reduksjoner i utslipp her hjemme.

Arbeiderpartiet skal her ha cred for å være ærligere enn de fleste, i og med at de innrømmer at å være karbonnøytrale innebærer at vi kjøper oss fri med å sponse utslippsreduksjoner andre steder. Det er naturligvis bedre enn ingenting, da det er verdens totale utslipp som teller, og ikke spesifikt hva vi driver med i Norge, men hvis man skal bruke karbonnøytralitet som et viktig mål er det antagelig en idé å bruke en definisjon som i det minste gjør det teoretisk mulig at hele verden kan bli karbonnøytral.


Kultur

På kulturområdet støter jeg igjen på problemet om at jeg ikke egentlig har forutsetning for å komme med veldig gode kommentarer. Jeg vil likevel si at jeg synes kulturpolitikken til Arbeiderpartiet ser helt grei ut, og følge opp med å sakse inn litt:

Kunst og kultur øker livskvaliteten og gir oss identitet. Alle skal ha muligheter
til kunst- og kulturopplevelser, uavhengig av bosted og inntekt. Opplevelser og
deltakelse på kunst- og kulturområdet kan ikke løses av markedskrefter alene,
men krever et sterkt politisk og offentlig engasjement. Et levende kulturliv
består både av profesjonelle og frivillige.

[...]

Arbeiderpartiet vil fortsette gjennomføringen av Kulturløftet. Vi vil øke bevilgningene til kunst-
og kulturformål. Det er et mål at de statlige bevilgningene skal utgjøre om lag 1 prosent av
statsbudsjettet innen 200-årsjubileet for Grunnloven i 2014. I tillegg er det viktig å
understreke de lokale og regionale myndigheters ansvar for å bevilge tilstrekkelige midler til
lokalt kulturliv. Dette er også hensikten med den innførte kulturloven. Det er viktig at det
flerkulturelle perspektivet synliggjøres på alle felter i kulturlivet. Internasjonalt samarbeid er
også viktig. Arbeiderpartiet understreker kulturens egenverdi.

Og dessuten:

[Arbeiderpartiet vil:]
• øke støtten til norske dataspill.

Og helt til slutt, av symmetrigrunner, må jeg nesten ta med at

[Arbeiderpartiet vil:]
• styrke NRK som allmennkringkaster og beholde lisensfinansieringen.

Samferdsel

Arbeiderpartiets partiprogram er egentlig ganske tynt når det kommer til samferdsel, og kun en og en halv side med vage visjoner er satt av til temaet. Det som står er stort sett det samme som vi så hos Senterpartiet: Vi må ha et godt kollektivtilbud i tettbygde strøk, og vi må gjøre den biltrafikken som er igjen mest mulig miljøvennlig. Arbeiderpartiet vil også sikre at post koster det samme over hele landet, noe som kan bli en utfordring i lys av et eller annet tullete direktiv fra EU. Arbeiderpartiet mener dessuten at det akkurat nå er på tide å investere mer i samferdsel:

God kommunikasjon er en forutsetning for samfunnsutvikling og for at folk skal kunne leve slik de vil. Arbeiderpartiet mener tiden har kommet for et samferdselsløft. Vi trenger sterkere satsing både på vei, jernbane og sjøvei for å sikre framkommelighet, sikkerhet og miljø. Et slikt løft må innebære betydelig mer penger til samferdsel, og at utbygging av større samferdselsprosjekter skal skje mer rasjonelt og sammenhengende.

Det er jo interressant at det virker som om alle partiene er enige om at større samferdselsprosjekter må utbygges mer rasjonelt og sammenhengende, med forutsigbar finansiering. Tatt i betraktning at dette er sunn fornuft, og at alle vil at det skal være slik, er det nærliggende å spørre hvorfor det ikke er slik i dag. Ikke vet jeg.

Arbeiderpartiet vil:
• gjennomføre et løft for transport og kommunikasjon gjennom å øke satsingen på vei, jernbane, kollektivtrafikk og havner og farleder.
• prioritere vedlikehold og trafikksikkerhet vesentlig høyere innenfor bevilgningene til vei og bane.
• fortsette å legge om bilavgifter slik at det lønner seg å ha bil som forurenser lite.
• satse på sammenhengende sykkelveinett i byområder.
• støtte bypakker med tiltak for å redusere biltrafikken og øke kollektivsatsing.
• satse spesielt i det såkalte InterCity-triangelet på Østlandet for å få en rask økning i kapasiteten til godstransport med jernbane.
• prioritere kraftig opprustning og forbedring av dagens jernbanenett, noe som vil redusere reisetiden og øke avgangsfrekvensen for jernbane.
• øke innsatsen på kollektivtransport gjennom økt togtilbud og en vesentlig økning av belønningsordningen til kollektivtrafikk.
• vurdere hvordan mulige konsepter for høyhastighetsbaner kan tilpasses norske forhold.
• utvide ungdomsrabatter i kollektivtransporten slik at ungdom, elever, lærlinger og studenter får rett til 50 prosent rabatt.
• støtte bybaneløsninger.
• tilrettelegge havner og godsterminaler for å få gods over på båt og bane.
• øke innsatsen til merking og utbedring av farledene.
• styrke oljevernberedskapen og slepebåtkapasiteten.
• arbeide for fornyelse av fergeflåten.
• se syketransport og drosjetilbud og evt. andre transporttibud i distiktene i sammenheng for å sikre et godt tilbud.
• opprettholde likeverdige tilbud av posttjenester til lik pris over hele landet.
• beholde NSB, Posten og Avinor i statlig eie og si nei til salg av Telenor.
• arbeide for å benytte biogass i kollektivtrafikken.
• for å sikre rasjonell framdrift av større samferdselsprosjekter vil Arbeiderpartiet gå inn for prosjektfinansiering av vei- og jernbanestrekninger.

Dette ser jo stort sett ikke så ille ut, men jeg vil spesielt kommentere to ting. Det første er at Arbeiderpartiet vil at det skal lønne seg å ha en bil som forurenser lite, og det er jo bra, men det ville være enda bedre om det lønte seg å ikke ha bil, i alle fall i noenlunde tettbygde strøk. Videre er heller ikke Arbeiderpartiet eksplisitt positive til høyhastighetstog, men vil «vurdere hvordan mulige konsepter for høyhastighetsbaner kan tilpasses norske forhold». Pingler. Og helt til slutt vil jeg innvende at Arbeiderpartiets sykkelpolitikk, selv om den sikkert er velment, er lite imponerende i forhold til for eksempel Venstres.


Forskning

Det er ikke all verden Arbeiderpartiet har å si om høyere utdanning, og ingenting av det er sjokkerende, hverken i den ene eller andre retningen. Jeg sakser litt her og litt der:

Universiteter og høgskoler skal være langsiktige og faglig selvstendige forvaltere av kunnskap. Arbeiderpartiet vil sikre alle lik rett til høyere utdanning av god kvalitet, uavhengig av økonomisk og sosial status. Studieplass ved offentlige institusjoner i høyere utdanning skal fortsatt være gratis.

Arbeiderpartiet er dessuten tilhengere av utveksling, uttrykt på en litt vag måte:

I en stadig mer internasjonalisert økonomi er det viktig at alle som ønsker det, får mulighet til å ta hele eller deler av graden sin i utlandet. Vi vil sikre at finansieringssystemet stimulerer institusjonene til å sende studenter på utveksling, og bidra til at kvalitetsvurderinger og samarbeid mellom institusjoner i større grad styrer hvilke læresteder som prioriteres.

Det viser seg forøvrig at Arbeiderpartiet, i likhet med begge regjeringskollegaene sine, ikke sier at de ønsker å gjeninnføre støttet til første år av utdanningen i USA og ikke-vestlige land. Det er jo ikke dermed sagt at de er mot, men jeg stusser litt på hvorfor de ikke sier at de er for, da jeg synes det virker som en god idé, og det dessuten ble avskaffet under en Høyre-regjering.

Videre kan vi lese at:

Arbeiderpartiet vil:
• ha sterkere nasjonal styring for å sikre økt samarbeid, mer spesialisering og bedre arbeidsdeling mellom de høyere utdanningsinstitusjonene.
• styrke kvaliteten og relevansen til bachelorutdanningene, slik at de er mer tilpasset arbeidslivets behov.
• lage en nasjonal handlingsplan for næringsrettede utdanninger.
• at utdanningsinstitusjonene i større grad enn i dag tilpasser sine tilbud for livslang læring og arbeidslivets behov.
• styrke det pedagogiske utviklingsarbeidet ved de høyere utdanningsinstitusjonene.
• legge til rette for økt studentutveksling med andre land.
• forenkle og effektivisere godkjenningsprosedyrer for utdanning tatt i utlandet.
• styrke studentvelferden blant annet ved å sikre studentsamskipnadene gode vilkår.
• at studielån og stipend reguleres minst i takt med prisstigningen.
• øke bevilgningene og legge om utbetalingsstrukturen for studielån, slik at studiefinansiering betales ut over 11 måneder.
• evaluere dagens ordning med stykkprisfinansiering knyttet til antall uteksaminerte kandidater.

Selv om jeg er skeptisk til nasjone handlingsplaner, og ikke minst sterkere nasjonal styring, må jeg innrømme at det er et par gode poenger her. Å styrke relevansen til bachelorutdanningene er antagelig en god idé, da den i dag er ofte er verdt lite som noe annet enn forberedelse til mastergrad. Det er imidlertid essensielt at man ikke samtidig ødelegger nettopp denne forberedende funksjonen, noe jeg uten problemer kan forestille meg kan bli en konsekvens. I likhet med alle andre vil dessuten Arbeiderpartiet øke studiestøtten. Gode greier.

Arbeiderpartiets forskningspolitikk er faktisk ikke mer omfattende enn at jeg føler jeg kan sakse inn hele greia:

Norsk forskning skal ligge i toppklasse på områder hvor vi har særlige forutsetninger. I et moderne kunnskapssamfunn må forskningsbasert kunnskap ikke bare vurderes ut fra umiddelbar nytte, men også ut fra behovet for allmenn opplysning. Da må vi både forske selv, delta i internasjonalt forskningssamarbeid og bruke den kunnskap som produseres i andre land. Store deler av forskningen i Norge skjer ved de høyere utdanningsinstitusjonene. Disse har et særlig ansvar for å ivareta den langsiktige kunnskapsbyggingen, spesielt grunnforskningen og forskerrekrutteringen. For å ivareta denne oppgaven må de sikres avansert vitenskapelig utstyr, og forskningsinnsatsen innenfor særlig ressurskrevende fag må konsentreres om færre, men større miljøer.

Norge har et viktig fortrinn ved at vi har en høyt utdannet arbeidsstyrke. For å sikre framtidig verdiskaping, må både næringslivet og det offentlige satse mer på forskning, og forskningspolitikken må være en sentral del av den aktive næringspolitikken. Arbeiderpartiet vil stimulere norsk næringsliv slik at det kommer i kunnskapsfronten på områder der landet har spesielle fortrinn.

Teknologi som kan bidra til å håndtere klimaproblemet er viktig både av klimapolitiske årsaker og som en følge av store muligheter for verdiskaping. Arbeiderpartiet vil derfor prioritere systematisk forskning på klimavennlig teknologi.

Arbeiderpartiet vil:
• at den samlede norske forskningen økes.
• satse spesielt på forskning innenfor områdene energi, miljø, maritim og marin sektor, samt på nordområdespørsmål.
• innrette forskning mot regionale satsingsområder og underbygge utviklingen av regionale fortrinn og regionale verdiskapingsmiljøer.
• øke grunnforskningen.
• sikre vitenskapsteoretisk og etisk kompetanse i forskerutdanningen.
• styrke forskerrekrutteringen og innføre flere post.doc-stillinger og faste stillinger.
• legge til rette for økt forskerutveksling med andre land, og for at norske forskere deltar mer i EUs rammeprogrammer.
• styrke virkemidler som utløser økt forskning i næringslivet, som brukerstyrte program og nærings-ph.d.
• legge til rette for økt kommersialisering av forskningsresultater.
• at forskere, studenter og bedrifter har tilgang til relevant moderne utstyr.
• arbeide for å fremme en kultur for entreprenørskap i høyere utdanning.

Jeg synes nok dette er litt i overkant fokusert på umiddelbar nytte, og vår «særlige forutsetninger», men helt galt er det likevel ikke. De vil jo øke den samlede forskningen, opprette flere post.doc.er og faste stillinger, og øke grunnforskningen. Jeg merker meg dessuten at Arbeiderpartiet innser verdien av store miljøer i forskningen, noe som forhåpentligvis betyr at de ikke vil at høyskolene skal bli universiteter. At de vil prioritere systematisk forskning på klimavennlig teknologi er jo også bra, det ville jo være dumt å prioritere rotete og usystematisk forskning.

Jeg vil ellers påpeke, nok en gang, at det norske ordet entreprenør ikke betyr en som starter bedrifter, men en person eller et firma som tar på seg store byggeprosjekter. Og det tror jeg ikke vi trenger en generell kultur for i høyere utdanning.


Konklusjon

Jeg kan skjønne hvorfor folk vil stemme Arbeiderpartiet. Det virker som et trygt valg, i lys av det komfortable samfunnet vi lever i, og jeg kan forstå at ikke alle liker SV, som har en del tullete meninger som vi skal komme tilbake til senere. Men likevel, jeg ber dere om å tenke dere godt om, og vurdere SV, eller eventuelt Senterpartiet (som er et ganske sympatisk og undervurdert parti) i stedet. Til nød Venstre, som isolert sett er et ganske fint parti, men som skjemmes litt av assosisasjoner. Arbeiderpartiet har forandret seg, og jeg tør påstå at de hverken er et arbeiderparti eller et miljøparti. Ja, jeg vil faktisk si at jeg ikke kan se noen grunner til å stemme Arbeiderpartiet, bare grunner til å ikke stemme på et av de andre som ligner.

-Tor Nordam