Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 10 months, 3 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 10 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 10 months
Reading in dark times
Are, 2 years
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 3 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 4 months
Halifax
Tor, 2 years, 5 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 5 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 5 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 7 months
50 book challenge
Camilla, 10 months, 3 weeks
Controls
Register

På grensen


Vi tok hytteturen i første halvdel av påskeuka.
Som Tor nevnte i forkant av de siste dagers radiostillhet (jeg tar meg den frihet å bruke det uttrykket selv når det ikke har noe med radio å gjøre), har vi tilbragt noen dager tilbaketrukket fra sivilisasjonens forstyrrelser i dyp kontemplasjon og hardt arbeid. Det var i alle fall planen.

Som fattige og lånetyngede akademikere skulle man kanskje tro at vi ikke ville være de mest ivrige på å leie hytte i påska, men alt har sin naturlige forklaring. To whit: 1 stk flyskrekk og 1 stk university accommodation.

På grunn av flyskrekken hadde jeg ikke tenkt meg hjem i påsken, og vi ble enige om at Tor skulle komme hit istedet (dette var før jeg kom på at tante skulle lage baccalao og hvor fint det er med verandavin). Men på grunn av at jeg bor i university accommodation er det ikke helt lett for Tor å overnatte hos meg: Jeg trenger underskrifter fra alle jeg bor hos, og selv når det er anskaffet er det ingen garanti for at søknaden om besøkstillatelse godkjennes. Sist jeg leverte en fikk jeg beskjed om at det bare er meningen av man skal benytte seg av slikt et par ganger i året. Tor har besøkt meg fem ganger siden september. Vi anslo derfor at det kom til å være usikkert om han ville få overnatte enda en gang, og slik tok planen med hytte på landet form.

Det er noe veldig appellerende ved ideen om å sitte i rustikke omgivelser, uten distraksjoner som tv og internet, og bare fokusere på god gammeldags forskning. Jeg hadde visjoner om meget effektivt arbeid. Vel. Vi slapp i alle fall unna et av de mer tradisjonsrike bi-effektene ved hyttetur i påsken: Ingen ble drept.

Vi tok toget til Berwick-upon-Tweed (som faktisk ligger i England), hvor vi ble hentet av en mann ved navn Brian i Landroveren hans og tatt med til Reston (i Skottland igjen), hvor hytten ligger. På veien lo han av oss fordi vi ikke hadde handlet med oss mat (dumme som vi er antok vi at man kunne kjøpe mat i butikken siden Reston tross alt er en landsby og folk må da ha noe å spise også på landet) og stoppet ved en Coop i Eyemouth slik at vi skulle slippe å leve på en liten pose potetgull som vi hadde anskaffet på togstasjonen. Han lo også da vi fortalte at vi hadde tenkt å jobbe hardt mens vi var her.


Tor som jobber hardt.
Hytten er kjempefin. Den kostet oss £230 for 5 netter og har tre etasjer. Oppe er det soverom og bad (med super-giga-panser-stor edderkopp som Tor måtte bekjempe i single combat -- Tor vant, men badet er ellers veldig fint); i mellometasjen er det stue med tv og vedovn, og kjøkken med toaster, komfyr, kjøleskap, vannkoker og mikrobølgeovn; og nede er det en vinterhage med bord og stoler, omgitt av en herlig liten hage med småfugler til tusen og en livredd liten vill kanin som Tor skremte ved å reise seg opp i sin fulle høyde. Og to walkie-talkier, kanskje i tilfelle vi ville gå på kaninjakt. Vi så flere kaniner, men de hoppet alle sin vei før vi fikk snakket ordentlig med dem.

Tor, som gammel speider, hadde selvsagt ingen problemer med å få fyr i peisen. Selv om briter opererer med annet enn bare ved i den forbindelse (blant annet fire lighters (skumle greier som ikke ligner på disse opptenningsbrikettene man får i Norge) (hvis dere ikke ler når noen nevner "fire lighters" bør dere sporenstreks gå og lese Good Omens -- vi hadde stor moro av å referere til "the weight of the fire"), kull og en stein).

Dette i vinterhagen hvor vi gjerne satt og forsøkte å studere...

... koste oss med kaffe i den deilige lenestolen ...

... eller spiste frokost (jeg må presisere at det bare var Tor som gikk inn for å få hjerteinnfarkt; jeg kunne tenke meg å leve lenge og spiste derfor brød med syltetøy til frokost) ...

... men hvor vi (eller i alle fall jeg) stort sett ble sittende og se på småfuglene, ...

... kaninene, ...

... eller en blanding av de to. Det er vanskelig å beskrive akkurat hvor distraherende det er når en kanin plutselig hopper inn i synsfeltet mens man forsøker å tenke hardt på organisering av narrativ, men jeg er stygt redd veilderen min vil kunne se det på resultatet.
Vi tilbragte selvsagt en anselig del av tiden med å se filmer (Shaun of the Dead og Withnail & I er to utmerkede, om enn helt forskjellige eksempler, og begge bør sees) og lese bøker (The Gone-Away World av Nick Harkaway er, som jeg muligens vil komme tilbake til ved en senere anledning, en merkverdig og meget lesverdig bok). Og én dag bestemte vi oss for å få tak i mer mat. Det høres uproblematisk ut. Hverken Tor eller jeg har vel noen gang bodd på landet i lengre perioder, og i byer er det alltid en butikk innenfor fornuftig gangavstand. Jeg nevnte at Brian (mannen som hentet oss i Landroveren) lo av oss da vi ikke hadde tatt med oss mat; han fortalte også at det var en butikk i Reston, men at innehaveren var "the most miserable man in the world" og at hvis vi skulle våge oss inn der måtte vi huske å nevne at vi leide hytten av Brian og Annelies -- hvis ikke ville han være uspesifikt slem med oss. Nå er hverken Tor eller jeg mestre i sosialt vanskelige situasjoner. Det finnes folk som liker slikt (gudene vet hva de får ut av det); vi er ikke blant dem.

I alle tilfeller hadde vi ikke handlet nok mat til mer enn et par dager da Brian stoppet innom supermarkedet i Eyemouth, og det ble raskt klart at vi måtte skaffe mer mat. Valget lot først til å stå mellom den gretne gamle gubben i Reston og et mye bedre utvalg en busstur unna. Vi bestemte oss for å ta bussen til Eyemouth. På veien somlet vi kanskje litt. Vi tok i alle fall en del bilder.

Her er et bilde av Tor, for eksempel.

Og her er et bilde av meg ved skiltet inn til sentrum (vi bodde like utenfor).
Det er flere. Tor tok for eksempel det som i gamle dager ville vært en halv film av en svingport. Hvis dere er snille vil han kanskje vise dem til dere. Vi så også et tomt hus merket St. Mungo.

Innen vi kom til buss-stoppet var klokken to minutter over det tidspunktet da bussen skulle passere.

Vi ventet en stund, for busser kommer da aldri akkurat når de skal, og burde vi ikke ha sett den, kanskje? Vi ventet en halv time. Det blåste friskt. Snart ble det imidlertid klart at vi hadde valget mellom tre alternativer. Vente en og en halv time på neste buss, kjøpe mat nok for en dag hos den gretne mannen i Reston ... eller gå til Eyemouth. Grunnet diverse sosial angst og et selvbilde som inkluderer "ung", "frisk" og "glad i å gå tur" gikk vi for den siste. Det var jo ikke så langt til Eyemouth. Bilturen hadde i alle fall ikke tatt så langt tid.

Jeg skal ikke gå i detalj. La meg bare nevne at det er skummelt å krysse A1 (motorveien som går mellom London og Edinburgh), og at trailere er skumle, og at man ikke burde la være å bygge fortau bare fordi man bor på landet. Vi la i alle fall freidig i vei.

Her var vi allerede ca halvveis. Like før hadde vi stoppet en bil (den andre vi forsøkte å stoppe -- den første ble kjørt av en gammel dame som lot til å tro at Tor bare vinket vennlig til henne, noe som kan skyldes at Tors forsøk på å stoppe bilen besto i å smile og vinke) og spurt om denne veien ville ta oss til Eyemouth. De lo og sa "yes, eventually". De hadde rett.

Det må imidlertid også understrekes at store deler av turen besto av overraskende slående omgivelser, som dette. Selv om andre deler var skumlere og mer preget av kratt langs veien og rare ting som helt sikkert bodde der og var hungrig.
Alt i alt må det vel sies at vi var rimelig fornøyde da vi så tegn til sivilisasjon.

Meget fornøyde.
Vi tok bussen hjem igjen. Det begynte å regne. På veien fra buss-stoppet til hytten (ca 1 mile) kjørte Brian og Annelies forbi og forbarmet seg over oss. Vi sa ja takk til skyss på tross av en hund som meget gjerne ville bli venner med allergikeren og vennen hennes. De lo av oss da vi fortalte hva vi hadde gjort.

Alt i alt må det sies at hytteturen var en suksess, selv om vi ikke gjentok turgåing-eksperimentet ut over å liste oss ut av vinterhagen for å forsøke å opprette kontakt med kaninene. Hytten var herlig, og hvis noen skulle få det for seg at en uke på landet i Skottland (bare en time eller så fra Lindesfarne, noe jeg oppdaget idet vi var på vei hjem igjen) er akkurat hva de vil ha, anbefaler Calcuttaguttas utsendte denne varianten på det varmeste. De ga oss til og med gratis ved på et tidspunkt (kanskje de hadde dårlig samvittighet fordi de lo av oss).

Det sies imidlertid at alle gode ting må ende. Vi tok toget tilbake til Edinburgh fra Berwick-upon-Tweed, en relativt stor by (større enn jeg hadde trodd, egentlig) på den engelske siden av grensen. Som tideligere nevnt ligger den like ved Lindesfarne, som vi som gode etterkommere av vikinger vel burde ha besøkt, men det fant vi ikke ut før litt for sent. Vi kostet imidlertid på oss en liten utforskning av byen, og det viser seg at den har et fint antall bruktbutikker (charity shops ... altså noe a la Fretex, men til inntekt for annet enn Frelsesarméen) og noen lovende kaféer.

Her er jeg med full oppakning i en park/sti/sidegate vi fant.

Den eneste kaféen vi faktisk prøvde oss på var en som het Doolally og lå i kjelleren på det som lot til å være et mausoleum plassert midt i en traffikert vei. Dette forvirret oss litt i begynnelsen, men i tillegg til kaféen inneholdt bygget også en meget innbydende bokhandel (som vi hastet gjennom med lukkede øyne for vi har virkelig ikke mer penger til overs nå, bare akkurat nok til en kaffe og en scone hver).


Og så dro de hjem, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.


Bare ett bilde til av en kanin -- de var virkelig veldig søte.

Comments

Jørgen,  10.04.09 14:18

St. Mungo? Selveste Sankt Mungo?

Det ser ut som dere har hatt en fin tur. Jeg går med tanker om gjøre noe lignende. Hyttetur på de britiske øyer frister langt mer enn hyttetur i norsk natur. Jeg mener, vi fra nordbyen har jo praktisk talt vokst opp på hyttetur. Fjellet, isen, isbjørnene og alt det der, vet dere.

Johannes,  10.04.09 23:18

Hehe. I love it. Dere er konge. Flertall i entall faktisk. Ser flott ut. Fortid som vedvarer i presens.

Hyttetur i norsk natur er forresten helt fantastisk og kan ikke lovprises nok. Det er rett og slett the pinnacle av hva verden og tilværelsen har å tilby. Og jeg sett it all asså. Yes.

God påske!

Are,  12.04.09 00:13

Strålende artikkel, supre bilder og spektakulært søte kaniner! Jeg er misunnelig! Og vurderer å printe ut noen av Tor/Camilla-bildene og henge på veggen!

Ble litt misunnelig nå, ja.

Siste episode, sesong 2 i The Sarah Connor Chronicles forut! God påske!

Jørgen,  12.04.09 12:58

Red Dwarf sesong 9, episode 1 "Back to Earth" forut. Nomnomnom.

Camilla,  12.04.09 13:05

Doctor Who Easter Special "Planet of the Dead" forbi, men jeg har ikke sett den ennå, så forut. Wohey.


Camilla,  12.04.09 16:24

Forresten, Are: Hvis du planlegger å printe ut bilder bør du sørge for at skriveren din skriver dem ut slik at de ser ut slik de skal (som man kan se i Safari), ikke blasse og teite som de er i Firefox.

Tor,  12.04.09 20:04

Det er lenge siden sist jeg var på hyttetur i påsken, så dette var definitivt en hit. Selv om jeg forsåvidt også kunne tenke meg en mer tradisjonell hyttetur med ski og bål og pølser og denslags. Kanskje neste år?

Til andre som planlegger det samme vil jeg nevne at hvis man planlegger å stikke av til et isolert sted for å få gjort noe arbeid bør man passe på så man ikke tar med nok filmer og tv-serier til å fylle alle våkne timer to ganger. En eller to episoder pr. dag er nok mer passende.

Man bør dessuten også være oppmerksom på at hvis man prøver å gå til noe som viser seg å være veldig langt borte, risikerer man å bli samtaletema på den lokale puben. Jeg har i alle fall hørt at i slike tv-serier om en liten engelsk landsby pleier det alltid å være en eller annen person fra storbyen som ender opp på en evig lang spasertur over jordene, og som blir gjentstand for sladder og baksnakking på puben.