Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 10 months, 3 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 10 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 10 months
Reading in dark times
Are, 2 years
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 3 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 4 months
Halifax
Tor, 2 years, 5 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 5 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 5 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 7 months
50 book challenge
Camilla, 10 months, 3 weeks
Controls
Register

Bibliotekarfobi

Jeg har tidligere nevnt denne rimelig vanlige redselen. Mens jeg til tider forstår hvordan den kan oppstå har jeg ikke selv vært fryktelig hardt rammet til vanlig. I dag slo den meg imidlertid med full kraft idet jeg oppdaget at bibliotekarer lever et dobbeltliv: De er ikke bare hjelpsomme feer som bringer deg gratis bøker fra dype grotter under vennlige leserom; de er også potensielt byråkrater. Jeg vet. Det er en skremmende tanke.

Men la meg begynne på begynnelsen. Jeg jobber med en annotert bibliografi kompilert av Don Richard Cox. Vanligvis er den fantastisk pålitelig, og selv om den til tider har hull her og der har jeg sjelden funnet feil. Det er den ene siden av saken. Den andre er at jeg lenge sporadisk har forsøkt å oppdrive en artikkel av en Howard Duffield kalt "John Jasper -- Strangler". Jeg vet! Høres den ikke spennende ut? Denne potensielt fascinerende artikkelen har imidlertid klart å unnvike meg i over et år nå. Siden forsningsteknikken min har blitt bedre og mer systematisk med tiden stoler jeg ikke lenger helt på min opprinnelige konklusjon: At selv om den ofte er oppgitt som publisert i Bookman er det ikke britiske Bookman det er snakk om, men tvert imot den amerikanske, som jeg ikke har tilgang til her. I forbindelse med en ny gjennomlesning av Cox bestemte jeg meg derfor for å gjøre et nytt forsøk på å spore den opp. Dette 30. mars.

Cox sier følgende:

Duffield, Howard. "John Jasper -- Strangler." The Bookman (London), 70 (1930), 581-88.

Jeg leverte derfor inn en call slip med den informasjonen.

Det viste seg imidlertid at volum 70 og året 1930 var inkompatible data, og jeg fikk volum 70, som var fra 1920-tallet. Greit nok. Min feil (eller, Cox' feil, men det er et hendig uhell, lett å fikse). Etter å ha sett gjennom volumet og ikke funnet noe spor etter Duffields artikkel kom jeg raskt frem til at jeg måtte be om Bookman fra 1930, og spesifiserte ikke volumnummer (man trenger vanligvis bare å oppgi en av dem). Dette 31. mars.

Tilbake fikk jeg volum 78 og 79, som inneholder alt fra april 1930 til et stykke ut i 1931. Jeg så gjennom disse også, men fant ingen artikkel. Det som imidlertid fremsto som tydelig for mitt uhildrede indre øye var at det nå bare gjensto én mulighet: Hvis artikkelen var i London-utgaven av Bookman fra 1930, måtte den ha vært publisert før apri. Bare én ting å gjøre: Jeg kalte opp volum 77 fra 1930.

Jeg hadde mange andre journaler jeg skulle konsultere, så jeg merket ikke hvor lang tid det tok før en av bibliotekarene kom bort til meg og ga meg call-slip'en min tilbake med påskriften at den hadde vært lånt ut til samme person 30. mars. Hun forklarte at siden jeg hadde lånt den for så kort tid siden var den nå på vei tilbake til storage, og kanskje jeg kunne vente noen dager med å kalle den opp på nytt for det ble så mye trafikk. "Ojda," tenkte jeg. "Dumme meg," da jeg. "Da har jeg sikkert gjort en feil. Jeg trodde jeg ikke hadde konsultert det volumet." Men damen var sikker i sin sak. Det sto jo på lappen.

Etter at hun hadde gått sin vei gikk det imidlertid opp for meg: Jeg hadde call slip'en fra 31. mars, hvor jeg (uten å spesifisere volum-nummer) ba om Bookman fra 1930. Det betyr at jeg ikke kan ha kalt opp volum 77 dagen før det igjen, for jeg visste ikke hvilket volum som stemte overens med datoen. Alt står med ett tydelig for meg: Noen som ikke er meg har gjort en feil. En eller annen har sett slip'en for volum 70 1930 og trodd det var den samme. "Vel, det er jo lett å oppklare," tenker jeg og går til Issue Desk for å få klarhet i saken. Men der møter jeg noen som nekter å forstå.

Jeg forklarer alt fra begynnelsen. Hun tar lappen fra 31. mars og går en runde -- kommer tilbake med en bunke andre journaler som nettopp har kommet til meg og later til å tro at hun har løst problemet. Hvorpå jeg forklarer det hele en gang til. Jeg gir henne begge lappene. Både den fra 31. mars og den fra i dag. Hun ser på dem lenge og sier så at det den fra i dag prøver å fortelle meg er at jeg nettopp har levert inn igjen det volumet jeg har bedt om, og at det derfor er å vei tilbake til storage.

Hvorpå jeg igjen forklarer at jeg ikke tror jeg har hatt det volumet (og henviser igjen til disse evindelige lappene, som jeg altså nå er rimelig fornøyd med å ha tatt vare på). Jeg spør om hun ikke kan sjekke om det er noen oversikt som kan vise om jeg tar feil, for jeg må vite om jeg konsultert det volumet -- jeg antar at siden de har skrevet på lappen at jeg har hatt volumet på de basere den informasjonen på noe konkret. Dengang ei.

Hun sier hun kan gå gjennom lappene, men at det vil ta en stund. "Det er greit," sier jeg . Det går en stund. Jeg ser hun konsulterer med en annen bibliotekar mens de står ved lappene. Hun kommer tilbake og sier at hun ikke finner noe, og at det eneste hun kan gjøre er gå gjennom lappene. Akkurat det samme som hun sa sist jeg snakket med henne. Jeg deduserer at hun ikke har lyst til å gå gjennom lappene, og foreslår at det enkleste kanskje er at vi bare kaller den opp på nytt.

Deretter, hver gang jeg går til Issue Desk for å hente eller levere bøker, ser de rart på meg, og jeg sverger på at de snakker om meg. Særlig etter at de også presterer å gi meg 1919-utgaven av Daily Graphic istedet for 1914-utgaven.

Men det er ikke jeg som er vanskelig! Det er dem! Og jeg vet at de tror det er meg fordi det står på en lapp at det er min feil. For jeg vet at bibliotekaren jeg snakket meg ikke tok inn et ord av det jeg forklarte.

I alle tilfelle: Jeg kjenner en snikende bibliotekarfrykt slå inn -- jeg er ikke sikker på om den er irrasjonell nok til å kunne kalles en fobi. OG det kan hende det er helt vanlig paranoia på grunn av lavt blodsukker.

Comments

Tor,  01.04.09 19:45

Hmm, jeg mistenker at bibliotekarfobi kan være en upraktisk ting å ha hvis man ønsker forske på litteratur.

Kanskje Anders har noen morsomme historier fra bibliotekarutdanningen som kan fjerne litt av frykten?

Camilla,  02.04.09 00:56

Det verste er at da jeg ba henne sjekke og hun kom tilbake for andre gang og sa at da måtte hun gå gjennom alle lappene, antydet hun at det ville være bedre hvis jeg klarte å holde oversikt over hvilke volum jeg hadde kalt opp. Jeg sier det: Det er dette Jekyll & Hyde-fenomenet. Du tror de er vennlige små kaniner, og plutselig viser det seg at de er the Killer Rabbit of Caerbannog.

Kjellove,  02.04.09 15:18

Ligner firetallene på nitallene dine?

Camilla,  02.04.09 15:44

Nei.

Anders K.,  05.04.09 10:39

For å være ærlig fikk jeg ikke med meg hele det lange, kompliserte hendelsesforløpet. Men jeg kan jo komme med et tilsvarende selv, etter Tors ønske fra det herlige livet som bibliotekarstudent:

Dette minner nemlig om det som skjer hver gang man må opp i skolens administrasjon og spørre om noe som helst. Siste fadese var forrige gang jeg prøvde å melde meg opp for semesteret, og fant ut at flere av fagene har to navn og flere forkortelser. (Ett eksempel er faget "Litteratur i bruk", som forkortes LoB fordi det samtidig/overlappende heter "Litteratur og bruker". "Litteratur i bruk I" heter LOB 1, mens "Litteratur og bruker II" forkortes LoB21. Tallene er tilfeldige, og store og små bokstaver brukes i hytt og pine. Svært lite bibliotekarisk.) Jeg går naturligvis opp til studieveilederen for å få klarhet i om disse fagene samsvarer med hverandre. Jeg vil nødig meldes opp i noe jeg ikke trenger. Der får jeg vite at det heter ikke fag men emnegrupper, og det heter heller ikke å melde seg opp lenger, det ble forandret i fjor, nå heter det å semesterregistrere seg, som ikke må forveksles med å eksamensregistrere seg. Jeg får et skjelmsk blikk fordi jeg ikke følger med på det som er viktig. Jeg får etter hvert lurt henne til å snakke om det jeg egentlig ville spørre om, og til slutt får jeg svaret på mitt spørsmål i en uforvarende bisetning. Så begynner hun å skulle melde meg opp. Jeg kunne jo ha gjort det selv, nå som jeg vet hva forkortelsene står for, men hun insisterer. Hun tviler ganske sikkert på at jeg er i stand til å gjøre det på egen hånd (Som for så vidt var riktig i utgangspunktet). Og det er jo hun som er eksperten.

Så er alt fint frem til neste år, da jeg må opp og spørre på nytt om nye fagforkortelser. Hun sjekker faglisten min, og kommenterer iskaldt at det er tre eksamener jeg ikke har møtt opp på. Hva, sier jeg, jeg har da bestått alle tre eksamenene mine. Hun peker hissig på skjermen, hvor det viser seg at jeg var meldt opp i en hel myriade av fag forrige semester, deriblant to jeg fullførte i 2006. "Men det var da du som meldte meg opp i fjor", forklarer jeg, uten at det synker noe særlig inn. Så snakker hun masse, med mange lange, hjemmesnekrede og ufengende ord, mens jeg bare gleder meg til morgendagen, da jeg skal på arbeid og flytte treplanker fra A til B, med en sjef som er opptatt av at ting blir gjort, ikke at de snakkes mest mulig om.

Det eneste jeg kan si for å dempe bibliotekarfrykten, er at denne personen åpenbart ikke er bibliotekar. Ikke engang systematiker. Og det skjer dessverre ganske ofte at folk ansettes i jobber de ikke er det minste egnet til. Det er kanskje det du har blitt utsatt for.

Kjellove,  05.04.09 14:37

Det der er noe som går. Etter at jeg presiserte gjentatte ganger til frøkena i resepsjonen på Dragvoll at jeg skulle eksamensmeldes i fag A (jeg hadde med en legeattest ettersom fristen var gått ut), meldte hun meg opp i fag B. Jeg kunne ikke annet enn å miste motivasjonen.

Anders K.,  05.04.09 17:38

En gang lette jeg etter et bestemt skjema på nettsidene til Universitetet i Bergen i en hel time. (I likhet med alle andre høyere utdanning-nettsider består den av tjue innholdsløse stikkord i toppmenyen (f.eks. "enheter", "media" og "generelt"), enda flere i venstremenyen, og en masse portrettfotos av smilende studentparlamentsdeltagere i midten.) Til slutt gikk jeg og spurte i skjema-resepsjonen. Der fortalte de meg at de hadde sluttet å dele ut skjemaer på papir fordi det var mye enklere for alle å legge alt ut på nettsidene. Jeg tvang meg til å ikke spørre hvorfor hun fortsatt satt i skranken der da, men forklarte så høflig jeg kunne at jeg ikke hadde funnet det, og at det hadde vært fint om hun kunne fortelle meg nøyaktig hvor det lå. Det visste hun ikke, men hun foreslo med et oppriktig smil at jeg prøvde å skrive dobbeltve dobbeltve dobbeltve foran adressen.