Yay! Datamaskiner i realfagsopplæringen!
I dag var jeg på et fredagskollokvium, der temaet var
«Datamaskiner i realfagsopplæringen, en ny måte å undervise realfag på?». Dette er jo et tema jeg har mange meninger om, og det viste seg å være et svært interressant foredrag. Han presenterte et syn på realfagsopplæring og numerikk som jeg ikke har tenkt på før, og det var såpass inspirerende at jeg egentlig fikk lyst til å sette meg ned og lage programmeringsoppgaver til studentene mine med en gang.
Men la meg ta et skritt tilbake, og kort beskrive mitt syn på datamaskiner i opplæringen. Det jeg alltid har sagt i slike diskusjoner, om det handler om laptop i videregående, SmartBoard eller it's learning, er at det er teit, og antagelig skadelig for undervisningen, om man tar i bruk slike hjelpemidler uten å ta i bruk mulighetene som ligger der.
Hvis man kjøper en SmartBoard, og læreren bruker den som en WhiteBoard, da har man kastet bort 100.000 kroner, eller hva nå en SmartBoard koster. Og hvis man bruker it's learning, uten at faglærerne bruker det til noe annet enn å legge ut beskjeder og øvinger, da har man kastet bort 3 millioner, eller hva nå it's learning koster. Og hvis man gir aller elever i videregående skole en laptop, for at de skal bruke den som kalkulator i mattetimene, da har man kastet bort 500 millioner i året, eller hva nå det koster å kjøpe laptop til alle som begynner på videregående, pluss at elevene får en crappy utdannelse.
Det denne mannen snakket om, derimot, er å ta i bruk datamaskiner til å løse problemer som er enkle å formulere, og ganske enkle å programmere, men vanskelige å løse på papir. Og da snakker vi plutselig om at datamaskinene tilfører undervisningen noe nytt, de blir et verktøy i stedet for en distraksjon. Mannen som holdt foredraget har i en del år jobbet med Bachelorprogram på UiO, og han fortalte oss hvordan de har reformert hele opplegget de siste årene.
Personlig begynte jeg å lære programmering først siste halvår i mastergraden min. Det er ganske sent, og grunnen til det var hovedsaklig at jeg ikke følte noe behov for å lære meg programmering tidligere. Jeg så rett og slett ikke nytten, og selv om man har ansvar for egen læring ogsåvidere vil jeg påstå at det ikke hadde vært så dumt å vise studentene nytten på et mye tidligere tidspunkt.
Poenget da, er at man må vise studentene hvordan man gjør fysikk med programmering, ikke hvordan man lager en database over CDer eller programmerer en heis. Og dette har de tatt innover seg i Oslo. Han forklarte oss hvordan studentene begynner med et mattefag, et fysikkfag og et datafag. I mattefaget lærer de for eksempel om integrasjon og algoritmer for å tilnærme integraler. I fysikken lærer de om enkle systemer som er vanskelige å regne på, slik som fysisk pendel med stort utslag, og i datafaget programmerer de en løsning på problemet. Og alt sammen er tett integrert, med forelesere som snakker sammen, og studasser som kan både fysikk og programmering.
I utgangspunktet var jeg litt skeptisk til å putte inn så mye fokus på data, ettersom det må ta noe tid bort fra fysikken. Og det var en ganske vanlig innvending, sa han, men det man får igjen er at når studentene kommer lengre kan de mye raskere begynne å jobbe med ekte problemer, fordi de kjenner verktøyene fra før, og man kommer tidligere i gang med ekte, forskningsbasert undervisning.
Jeg ble i alle fall overbevist om at dette høres ut som et bra opplegg, og jeg ble naturligvis enda mer vennlig innstilt da han sa at de bruker Python, hvis fortreffelighet han understreket flere ganger. Sant å si har jeg helt siden jeg hørte foredraget fundert på om det vil være mulig for meg å lage en øving eller et prosjektarbeid med litt enkel numerikk i kurset mitt, på en måte som et flertall av studentene vil finne lærerikt og meningsfylt. Jeg kommer tilbake med mer.
-Tor Nordam
Comments