Jeg kom, jeg så, jeg spant
I hele høst har jeg vært utsatt for et visst press fra kolleger som har oppfordret meg til å komme på spinning, noe de driver med en gang i uken. Jeg har stort sett avvist forslaget med en kommentar om at jeg skal sykle hjem oppå fjellet etter jobb, at jeg heller tar meg en tur i lysløypa, og at er det ikke moralsk forkastelig at en hel haug med mennesker skal kjøre til jobb, kjøre hjem fra jobb, kjøre til treningsenteret, sykle i en time uten å komme av flekken, og til slutt kjøre hjem. Det må da være mye bedre at man sykler til jobb. Dette har ikke falt i god jord. Kommentarene mine har som regel blitt tolket som at jeg mener at spinning er noe moderne pinglegreier, og at det ikke er god trening.
Nå innrømmet jeg glatt at «moderne pinglegreier» er en god oppsummering av mine fordommer mot spinning, men jeg håper og tror at jeg er såpass oppegående at jeg ikke tar mine egne fordommer for god fisk. At spinning ikke er god trening har jeg dessuten aldri påstått.
I alle fall, for omtrent tre uker siden bukket jeg under for press, og lovte å komme på spinning minst en gang før jeg sluttet. For to uker siden kunne jeg ikke på grunn av overtid, noe som ble tatt ille opp. For en uke siden kunne jeg ikke på grunn av foredrag med en fyr fra Byggforsk, noe som nesten førte til opprør, så denne uken kunne jeg nesten ikke si nei, ettersom det er min siste før jeg drar til Trondheim for å bli doktor.
Jeg kan gjerne innrømme med en gang at spinning har potensiale til å være veldig god trening, og man kan til en viss grad tilpasse treningen til sitt eget nivå og det er dessuten sosialt, med mulighet for badstu. Og det er jo positivt. Problemet mitt, med spinning, er at jeg har blitt velsignet med et minimum av innlevelse, og til gjengjeld en høyt utviklet evne til å se på ting med ironisk distanse. Og når man spiller kjip techno og det står en instruktør fremst, som roper ting som «Godt jobbet!», «Ti sekunder igjen!», og den klassiske «Dette greier vi!», som om ergometersykling faktisk var en lagsport, har jeg vanskelig for å la meg rive med.
Det er dessuten ingen tvil om at spinning faktisk er moderne pinglegreier, i den forstand at det er mye mindre moderne og mye barskere å sykle utendørs. Jeg forstår imidlertid at det sosiale og det at det foregår innendørs er nokså forlokkende, jeg var i alle fall passe frustret da jeg prøvde å sykle hjem etter spinningen på gangveier med fire tommer sørpe. Hvis jeg hadde latt meg overtale tidligere er det slett ikke usannsynlig at jeg hadde blitt med mer enn én gang. Slik gikk det imidlertid ikke, og det er ikke umulig at jeg i dag har spunnet for første og siste gang.
-Tor Nordam
Comments