Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 10 months, 3 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 10 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 10 months
Reading in dark times
Are, 2 years
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 3 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 4 months
Halifax
Tor, 2 years, 5 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 5 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 5 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 7 months
50 book challenge
Camilla, 10 months, 3 weeks
Controls
Register

Neil Gaiman og The Graveyard Book

Jeg er akkurat tilbake fra Morningside, hvor jeg har hørt Neil Gaiman lese høyt fra The Graveyard Book, svare på spørsmål og bli plaget av spørsmål og diverse andre ting. Boksigneringer er rare ting. Jeg har alltid hatt en merkelig uvilje mot dette fenomenet med autografer og bilder med kjente folk. Sant å si har jeg samme redsel for å snakke med fremmede uansett om jeg vet hvem de er: De vet jo ikke hvem jeg er.

Jeg er imidlertid veldig tilhenger av å høre Neil Gaiman lese høyt (mannen har en herlig stemme), og jeg liker bøker med inskripsjoner; jeg slengte meg med Tim og Ben og deres respektive søstre, som ingen av dem hadde problemer med å stille seg i signeringskø. Nå har jeg en fin utgave av The Graveyard Book, illustrert av Dave McKean og signert av Neil Gaiman. Han tegnet en gravsten det står "Camilla RIP" på.

Jeg er en stor tilhenger av at bøker skal ha historie og at den historien gjerne må være synlig. Og det er jo en fin begynnelse på historien til en bok.

Men signeringen var bare en bieffekt, og en temmelig ubehagelig sak, både sosialt og fysisk (det var skrekkelig varmt, og selv om vi endte med å stå nesten forrerst tok det fryktelig lang tid -- jeg tør ikke tenke på de stakkarene som sto bakerst i køen som gikk rundt hele teateret og ned trappen utenfor): jeg var der først og fremst for å høre mannen snakke.

Han leste et helt kapittel fra boken, nærmere bestemt femte kapittel: Danse Macabre. Neil Gaiman har en herlig stemme (det har jeg kanskje nevnt ... det slo meg også at han minner skrekkelig om Alan Rickman til tider), og akkurat det kapitlet han leste hadde en nesten hypnotisk rytme. Resultatet var at Camilla glemte hvor hun var og ble meget overrasket da det hele var over.

Barnebøker schmarnebøker, sier jeg bare. Jeg tror ikke på det. Eller altså: Barn må gjerne lese dem, men det er tull å tøys å sette grensen der. Det virker som om forleggerne er klare over det: Det er en barneutgave, illustrert av en annen illustratør. Jeg kjøpte voksenutgaven.

Jeg liker Dave McKean. Som regel. Illustrasjonene inne i boken er imidlertid ikke det jeg tenker på som typisk McKean. Det var jo han som lagde MirrorMask, og han har laget forsidene til Sandman og en hel masse annet. Ikke alt er fantabulous, men likevel. Men disse illustrasjonene: Det er en helt annen stil. Det jeg tenker på som Dave McKean er noe i retning av dette (og her); men dette er et eksempel på illustrasjonene i The Graveyard Book. Jeg klager ikke.

Før det hele begynte hadde de samlet inn spørsmål fra publikum (sikkert veldig smart: Jeg ser for meg hvordan det ville gått hvis alle skulle stille spørsmål hver for seg mens de ventet på at mannen skulle signere og la seg fotografere og hva enn annet folk kunne finne på).

Det var tydelig at han hadde fått flere av spørsmålene før -- "hva blir du som forfatter inspirert av ", for eksempel, roper ikke originalitet (selv om det er et interessant spørsmål), og han snakket seg lett ut av det. Verre var det med dem som ville vite om han hadde tenkt å skrive en ny "Disney-parodi a la Snow, Glass, Apples". Finnes det virkelig folk der ute som tror at Disney fant opp Snøhvit? (Hvis dere ikke har lest/hørt Snow, Glass, Apples, forresten, er det jammen på tide. Gå ut og bli kultiverte.) Det som overrasket meg mest var imidlertid svaret han ga på spørsmålet om hvorvidt han hadde noen råd til noen som måtte finne på et plot raskt: Han snakket litt om hvordan den beste måten å finne på noe er å jobbe med noe helt annet; og så at å kjede seg er en god teknikk. Greit nok i seg selv. Problemet for min del oppstod da han som eksempler på kjedelige aktiviteter er å ta toget uten noe å gjøre på --- eller gå og se et Ibsen-stykke. "Veeeent nå litt", tenkte jeg. "Det kan da ikke stemme. Gaiman burde elske Ibsen". Men ifølge ham selv er han godt i gang med et trebinds plot fem minutter inn i et Ibsen-stykke. Han ba om tilgivelse fra eventuelle nordmenn i salen. Vi får se.

Vi hadde det i alle fall jevnt over veldig bra. Det var vel verdt de fem pundene vi betalte for billetten (og som vi uansett fikk som avslag på bokprisen), og jeg ser slett ikke bort fra at jeg blir med på noe lignende en annen gang.

Comments

Tor,  29.10.08 00:25

Jeg føler også at det er litt kunstig og rart og stå i kø for å få noen til å signere noe. Men det er sikkert en vanesak. Og dessuten en gyllen mulighet til å stille forfatteren spørsmål. Tenk bare på alle spørsmålene i WOTFAQ som har med en eller annen kommentar om at Jordan svarte på et spørsmål om temaet på en boksignering.

Skjønt, det spiller ingen noen rolle hva han mener, naturligvis.

Som tidligere nevnt er jeg forresten bitter fordi jeg ikke fikk med meg dette.

Camilla,  29.10.08 00:29

Jeg kan forøvrig melde at han nektet for at han skulle ville samarbeide med Tim Burton om en filmatisering av Sandman. Han lot ikke til å være 100% tilhenger av alt Tim Burton har gjort (bare dem der filmen beholder samme plot hele veien), og han kalte Hollywood "a sausage factory" og lot ikke til å ville utsette Sandman for det. Jeg er selvsagt helt enig i siste halvdel i alle fall. Jeg skjønner ikke helt hva han mente med at Tim Burton hopper mellom plot i filmene sine.

Tor,  29.10.08 00:33

Men hvorfor leste han kapittel 5? Gir det ikke mer mening å begynne på begynnelsen?

Camilla,  29.10.08 00:50

Vel, mannen må jo være drittlei av kapittel en. Men nå har jeg hørt to av kapitlene lest, og jeg vil si meg enig med Neil Gaiman: Han hevdet at hver av de åtte kapitlene er både kapitler og noveller i egen rett. Jeg har altså ikke lest første og siste, men kapittel fire og fem stod godt på egne ben.

Det slår meg forøvrig at jeg ikke har fortalt hva boken dreier seg om. Gaiman beskrev dem som en "Jugelboken, bare på en gravplass" -- Mowgli vokser opp i jungelen og lærer det ville dyr vet; Bod (Nobody Owens) vokser opp på kirkegården ... og lærer det døde folk vet. Og det er alt jeg vet. Jeg vet ikke hvorfor han vokser opp på kirkegården, eller hvordan det går til slutt: Jeg har nemlig ennå ikke lest første og siste kapittel.

Jørgen,  29.10.08 04:39

Dæven! Skulle ønske jeg hadde vært der. Heldig.

Matteus,  29.10.08 06:50

Det Jørgen sa. Og det Tor sa om bitterhet.
Videoopptak av Gaiman som leser de ulike kapitlene i løpet av signeringsturnéen i USA ligger på nett, via en link fra hjemmesiden hans. Kan finne den senere i dag.

Matteus,  29.10.08 10:36

Her

Jørgen,  29.10.08 13:24

Camilla, har du husket å lukke kursiv-tagen i overskriften?

Camilla,  29.10.08 13:33

Ja, det er ikke min feil. Oversikten til venstre kutter tittelen og får dermed ikke med seg kursivtagen.

Anders,  29.10.08 13:41

Ohh jeg husker i 97-98 da jeg dro til Vallhall for å få den første norske sandman boken signert av Gaiman for broren min, også tok jeg en bok til meg også. Den norske oversetteren signerte også, det var vel ikke så nødvendig.

Kjellove,  29.10.08 14:42

Det var vel ikke så nødvendig å kjøpe den norske oversettelsen heller?

Anders,  29.10.08 14:44

Det var vel det når Gaiman ville signere den.

Tor,  30.10.08 07:09

Haha!

Ved å inkludere en kursiv-slutt-tag i begynnelsen av min artikkel har jeg stoppet din løpske tag!

(Men Are burde likevel ta dette til seg, og lage mer robust kode.)

Kjellove,  30.10.08 16:31

Du har dét, altså …?
Category
Literature
Tags
Neil Gaiman
Graveyard Book
Views
2797