Watchmen er en grafisk roman (heter det det på norsk?) fra midten av 80-tallet. So far so good. Den kommer som film i mars. Jeg vet ikke om jeg skal hoppe opp og ned og klappe i hendene, eller sette meg ned og gråte. Jeg må tilstå at det er det første alternativet som faller mest naturlig.
Det virker kanskje underlig med tanke på mitt forhold til
Ringenes Herre filmene; enkelte vil kanskje slutte dithen at det betyr at jeg ikke er noen stor tilhenger av Alan Moore, eller at jeg ikke tar ting så tungt når det er tegneserier det er snakk om (de fleste av dere bryr dere vel egentlig ikke med å spekulere i hva mine motiver måtte være, men la oss late som for retorikkens skyld). Det stemmer ikke. Jeg er godt istand til å være fanatisk purist også i denne sammenheng (noe
en stakkars standup-komiker oppdaget). Jeg har heller ikke plutselig fått tro på mantraet om at en film må være annerledes enn en bok for å virke som den skal (men la oss ikke diskutere det igjen).
Strået jeg klamrer meg til er at det må være lettere å oversette historien fra grafisk form til film enn fra bok til film. Hjernen min gjør det stadig vekk: Jeg tror jeg har sett en tegneserie i film når jeg egentlig bare har lest den. Og jeg har tro på Zack Snyder, utrolig som det kan høres ut. Jeg har sett
300, og jeg kommer aldri til å gjøre det igjen. Det gjorde vondt i dypet av min sjel. Men det er ikke Zack Snyders feil: Frank Miller skal lide for det en vakker dag. Det virker som om herr Snyder holder seg til boken (samme hvor dum boken måtte være). Og
det lover godt.
Jeg har ikke tenkt å ødelegge
Watchmen ved å avsløre slutten (som er
briljant, samme hva enkelte nerder som blir redde og forvirrede når ting ikke følger den ihjelbrukte malen måtte mene), men jeg vil si følgende:
Gå og les Watchmen. Pass på å ha lest den ferdig før mars. Gå ikke i nærheten av en kino i mars hvis du ikke har lest boken. Jeg vet hvor du bor. Eller i alle fall sånn omtrent.Jeg var veldig forvirret da jeg begynte å lese den, husker jeg, for jeg er ikke så bevandret i DC og Marvel som jeg kanskje burde være. Paranoiaen tok meg, og jeg var overbevist om at alle karakterene som dukket opp i hytt og vær var velkjente for alle andre enn meg. Nite Owl, Silk Spectre, Captain Metropolis, Hooded Justice, Mothman, Silhouette ... Dollar Bill var vel den eneste jeg mistenkte at måtte være en parodi blant den eldre garde maskerte helter.
Hovedhistorien sentrerer imidlertid rundt neste generasjon, stort sett enten inspirert eller oppdratt av de eldre, etter at vigilante-aktivitet har blitt slått ned på av regjeringen.
The Comedian, hvis død setter historien i gang, er en levning av de eldre;
Dr. Manhattan skiller seg ut som den eneste som faktisk har superkrefter;
Nite Owl ga den identiteten videre til en yngre mann med masse gadgetry; Silk Spectres datter,
Laurie, ble mer eller mindre tvunget inn i rollen av moren; og
Ozymandias er verdens smarteste mann, men har pensjonert seg fra rollen som maskert helt.
Men
Rorschach ... Rorschach er herlig. Jeg burde ikke like ham. Han ser alt i sort/hvitt, han hører politisk til på ytterste høyre fløy ... men han er
briljant. Ikke bare er han en kompleks, psykologisk interessant karakter, han kler seg med stil; og (om dere tilgir meg at jeg spoiler en liten episode fra boken) når de andre maskerte heltene innordner seg forbudet mot vigilanter (heter det det på norsk?), dreper han en serievoldtekstmann og dumper ham utenfor politikammeret med en lapp der det står NEVER med store bokstaver.
Jeg liker at
Watchmen ikke gir klare retningslinjer for godt og ondt, og jeg liker veldig godt at når det hele er over sitter du der og lurer på om du burde være glad eller trist for at det gikk slik det gikk. Jeg tror jeg skal organisere en poll når filmen har hatt premiere.
Jeg liker at historien er så herlig strukturert. Alt det som virket som tilfeldige og noe forvirrende innskudd har relevans. Man bør lese den flere ganger: Det er ikke mulig å se hvor genial den er ved første gjennomlesning.
Jeg liker hvordan den leker med det seksuelle i konseptet "maskert helt". Det er kanskje det mest effektivt subversive i hele boken: Du kan ikke se Batman på samme måte igjen.
Jeg liker den kontrafaktiske historien. Nixon som president år etter år, superhelter i amerikanske kriger, forholdet til Sovjet.
Jeg liker Rorschach. Nevnte jeg det?
Jeg liker innslagene med tekst og avisutklipp mellom kapitlene. Det gir en mulighet til tilbakeblikk som vel vanskelig kan oversettes til film (men det prøver jeg å ikke tenke på).
I det hele tatt er det en bok man må lese. Det er boken som jevnt over regnes som øyeblikket da tegneserier ble voksne. På den bra måten. Gå og les.
Comments