I morgen kommer det øyeblikket jeg har sett anti-frem til hele høsten, helt siden jeg ble matteforeleser på deltid. I morgen skal jeg nemlig lære klassen min om derivasjon, og det antagelig interessant. Jeg husker fra da jeg selv lærte derivasjon av Svein Bloch, i det herrens år 1999, at mange, meg inkludert, opplevde definisjonen på den deriverte som noe hinsides avanserte greier. Og det er i grunnen litt trist.
Det å derivere er nemlig ikke veldig vanskelig. Det forutsetter naturligvis at man er komfortabel med grunnleggende regneregler, men når det er på plass dreier det seg bare om å slavisk følge et sett regler mens man passer på å ikke gjøre slurvefeil. Og det verste av alt er at definisjonen på den deriverte egentlig også er veldig logisk og åpenbar, når man bare får tenkt seg litt om.
Jeg er derfor litt usikker på om det egentlig er best å begynne med definisjonen, som er den tradisjonelle måten å lære derivasjon, eller om man bør begynne med å forklare med vanlige ord hva det er vi driver med, for deretter å ta reglene, og så definisjonen en gang senere. Det er nesten litt fristende å være litt eksperimentell.
Forøvrig ser det ut til at jeg får forelese til våren også, men da naturligvis i Trondheim. Som stipendiat skal jeg ha 25% pliktarbeid, som vanligvis består av labundervisning til første- og andreårs siv.ing.-studenter. Å undervise den samme oppgaven gang på gang er ikke akkurat noe jeg har sett frem til, og jeg ble derfor veldig fornøyd da jeg nylig fikk en mail med forespørsel om jeg kunne tenke meg å forelese et kurs som heter Brukerkurs i fysikk.
Kurset er rettet mot kjemikere, biologer og andre som ikke kan fysikk, men som kanskje burde kunne litt. Nivået blir dermed antagelig ganske lavt, men det betyr at jeg faktisk får det hele og fulle ansvar for et vaskeekte universitetskurs, og det er jo ganske kult.
-Tor Nordam
Comments