Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 10 months, 3 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 10 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 10 months
Reading in dark times
Are, 2 years
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 3 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 4 months
Halifax
Tor, 2 years, 5 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 5 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 5 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 7 months
50 book challenge
Camilla, 10 months, 3 weeks
Controls
Register

The Scottish Play

Jeg har alltid vært svak for Macbeth. I tillegg til å være en briljant tragedie er det i seg selv et stykke med så mye spennende ekstramateriale at min lettpåvirkelige hjerne blir helt forgapt.

Det er jo en velkjent sak at stykket er forbannet og at man derfor aldri må nevne det ved navn hvis man skal spille teater. The Scottish Play ble forøvrig skrevet for James I av England (James VI av Skottland), som regnet seg selv som etterkommer av Banquo (heksene erklærer jo som kjent at Banquo er "Lesser than Macbeth, and greater" ; "Not so happy, yet much happier" ; "Thou shalt get kings, though thou be none". Og noe senere, når Macbeth har ryddet Banquo (men ikke Banquos sønn) av veien ser han åtte konger foran seg sammen med Banquos gjenferd. Det er slikt som jeg liker. Når stykket i tillegg inneholder noen av de beste monologene, for ikke å snakke om enkeltreplikkene, i hele Shakespeares corpus... vel...

Når jeg så fikk muligheten til å se stykket i Edinburgh er det kanskje ikke videre overraskende at jeg grep sjansen. Det var som vanlig på Lyceum, og det var herlig, herlig, herlig. Jeg har sjekket litt rundt på nett og funnet at mange andre ikke har vært like fornøyde som meg, men nå har jeg såvidt sittet på kanten av setet gjennom hele forestillingen, og det på tross av en busslast (jeg overdriver ikke) tenåringer med knitrende godteposer og et par som fant det for godt å ta med et spedbarn på teater. Og jeg likte det. Det er noe riktig ved å spille Macbeth på skotsk i Skottland. Macbeth skal høres skotsk ut.

Jeg var ikke overbegeistret for Lady Macbeth (spilt av Allison McKenzie) -- hun begynte på for høy intensitet og lot ikke til å ha noen variasjon. Og hun veivet for mye med armene. Jeg ble noe vennligere stemt da hun leverte en meget god versjon av en forstyrrede Lady Macbeth som går i søvne, men jeg er ikke helt villig til å ta henne til mitt bryst.

Liam Brennan var imidlertid en fantastisk Macbeth. Han ble bare bedre og bedre jo verre det ble. Jeg har sjelden sympatisert med Macbeth, men denne gangen gjorde jeg det. Han var ikke egentlig slem i det hele tatt. Vel, kanskje litt rampete.

Men la meg ta det fra toppen. Heksene. De var skumle. Internet kaller dem konvensjonelle, men slørene som skjulte ansiktene gjorde dem akkurat overnaturlige nok uten å gli ut i kitch.

Jeg hadde glemt at slaget i begynnelsen, hvor Macbeth utmerker seg, er mot nordmenn. Ved Edinburgh. På det tidspunktet satt jeg og smilte og lo for meg selv fordi jeg oppdaget slike småting og jeg liker å oppdage slike småting, men jeg kunne ikke fortelle det til noen for ingen andre kom til å sette pris på dem. Vel. I alle fall.

Og når så Duncan blir med til Macbeths hus som gjest, og Macbeth og Lady Macbeth legger planer for å fullføre heksenes profeti kommer vi tilbake til det jeg sa om gode replikker og fantastiske monologer:

If it were done when 'tis done, then 'twere well
It were done quickly: if the assassination
Could trammel up the consequence, and catch
With his surcease success; that but this blow
Might be the be-all and the end-all here,
But here, upon this bank and shoal of time,
We'ld jump the life to come
...
He's here in double trust;
First, as I am his kinsman and his subject,
Strong both against the deed; then, as his host,
Who should against his murderer shut the door,
Not bear the knife myself.


Innledningen på den talen er nesten magisk, og "be-all and end-all" -- er ikke det et fantastisk konsept? Jeg tror vi har mistet evnen til å se hvor briljant det egentlig er. Det er jo bare noe man sier, nå. Kanskje hjernen min er for orientert mot betydningen av slutter og ender, men det må da virkelig slå andre også, hvis man bare tenker litt på det.

Og så, når har sier til sin kone at "We will proceed no further in this business", og får tilsvar, leverer Macbeth replikken som burde endt stykket der og da:

I dare do all that may become a man;
Who dares do more is none.


Hans kone har imidlertid stor overtalelsesevne (med sterke seksuelle undertoner), og mannen gir selvsagt etter.

Jeg må tilstå at det dramatiske i øyeblikket da Macbeth begynner "Is this a dagger which I see before me" er ødelagt for alltid av Pratchett, men Liam Brennan leverte den påfølgende monologen så strålende at jeg knapt trakk pusten.

Jeg setter virkelig pris på Shakespeares evne til å blande komikk inn i sine tragedier, og The Porter (i scene tre) hadde omtrent samme effekt på publikum i The Royal Lyceum Theatre som det jeg ser for meg at han hadde i the Globe en gang i tiden. Alle som bare noen sekunder tidligere hadde vært sjokkerte over drapet på Duncan (jeg var i alle fall sjokkert -- det hjelper ikke hvor mange ganger jeg ser dette stykket) lo høyt og lenge av den klovneaktige figuren. Kanskje nettopp fordi vi hadde følt drapet på Duncan så sterkt. (Jeg har forøvrig en filmatisering av Macbeth hvor Ian McKellen og Judi Dench spiller hovedrollene, og der spilles The Porter av Ian McDiarmid.)

Og så dukker Macduff opp. Jeg liker Macduff. Jeg har alltid likt Macduff. Jeg var ikke fullt så glad i Christopher Brand som Macduff. Han så veldig helteaktig ut (ca et hode høyere enn noen andre på scenen), og selv om han leverte monologene og replikkene meget godt ... Det var et eller annet som manglet. Han var ikke helt god på fortvilelse. Og det er noe man bør ha kontroll på hvis man skal spille Macduff.

Macbeth drar så til Scone for å bli kronet (offsage). Akkurat det regnes vel ikke til et av kjernepunktene som må være med i et sammendrag av Macbeth, men jeg må nevne det siden jeg allerede har nevnt Pratchett. De av dere som har lest Fifth Elephant vil kanskje huske the Scone of Stone som altså henspiller på denne skotske tradisjonen med å krone kongene på the Stone of Scone.

Og så, konge, men ikke trygg på tronen, og med heksenes profeti om at det er Banquos etterkommere som skal bli konger, bestemmer Macbeth seg for å rydde vennen av veien. Men det går ikke helt etter planen: Banquos sønn overlever, og Banquo selv dukker opp som spøkelse under Macbeths bankett og får Macbeth til å oppføre seg høyst underlig.

Macbeth har så sitt andre møte med heksene, og det er her alt blir herlig misvisende og Macbeths tragedie virkelig tar av. Den første advarer ham mot Macduff (hun er nok den snille søsteren). Den andre er noe mer kryptisk:

Be bloody, bold, and resolute; laugh to scorn
The power of man, for none of woman born
Shall harm Macbeth.


og den tredje:

Macbeth shall never vanquish'd be until
Great Birnam wood to high Dunsinane hill
Shall come against him.


Macbeth tolker forståelig nok dette dithen av han ikke trenger å være så veldig bekymret for Macduff, for ingen kan drepe ham og ingen kan ta fra ham makten. Han har tydeligvis ikke lest nok tragedier. Men når han så får høre at Macduff har rømt til England tar han grusom hevn på hans kone og barn, og får dem alle drept.

Og neste scene gir oss Macduff i England, sammen med Duncans sønn, Malcolm. Han overtalerer sistnevnte til å marsjere mot Macbeth. Men mot slutten av scenen får han nyheten om hva som har skjedd i Skottland. Og det er briljant skrevet:

Ross: Your castle is surprised; your wife and babes
Savagely slaughter'd: to relate the manner,
Were, on the quarry of these murder'd deer,
To add the death of you.


....

Macduff: My children too?

Ross: Wife, children, servants, all
That could be found.


Macduff: And I must be from thence!
My wife kill'd too?


Ross: I have said.

...

Macduff: He has no children. All my pretty ones?
Did you say all? O hell-kite! All?
What, all my pretty chickens and their dam
At one fell swoop?


Vel, det ender selvsagt med at Macduff sverger å gjøre sitt ytterste for å drepe Macbeth:

Bring thou this fiend of Scotland and myself;
Within my sword's length set him; if he 'scape,
Heaven forgive him too!


Og derfra går det fort nedenom for Macbeth og hans frue. Lady Macbeth går i søvne og vasker hendene om og om igjen for å bli kvitt alt blodet hun ser der; den engelske hæren marsjerer med Malcolm; men Macbeth tror fortsatt ikke han kan tape.

Og så hogger de ti tusen i den engelske hæren alle en gren av trærne i Birnham Wood for å ta med seg på marsjen (for å skjule antallet).
Og så tar Lady Macbeth selvmord. (Hvorpå Macbeth erklærer at "She should have died hereafter" -- altså ikke nå, ikke ennå; hun skulle leve lengre. Det ordet alene uttrykker sorg og sjokk uten å gjøre noe ut av det. Det bare ligger der og sier alt det trenger å si.)

Og så. Enter Macduff.

Macduff: Turn, hell-hound, turn!

Macbeth: Of all men else I have avoided thee:
But get thee back; my soul is too much charged with blood of thine already.


...

Macbeth: Thou losest labour:
As easy mayst thou the intrenchant air
With thy keen sword impress as make me bleed:
Let fall thy blade on vulnerable crests;
I bear a charmed life, which must not yield,
To one of woman born.


Macduff: Despair thy charm;
And let the angel whom thou still hast served
Tell thee, Macduff was from his mother's womb
Untimely ripp'd.


Hah! Tenk dét!
Og så dreper Macduff Macbeth.
(Jeg har riktignok lest en novelle hvor Macbeth svarer "pfft, semantics" og så dreper Macduff, men jeg foretrekker egentlig originalen). Og Malcolm krones til konge og alle lever lykkelige til sine dagers ende. Men det er ikke dem man bryr seg om. Ingen tenker på Malcolm. Det er bare Macduff og Macbeth som betyr noe.

Jeg gikk hjem, forbi Edinburgh Castle, i sterk vind og litt regn, og alt føltes helt riktig.


Neste store teateropplevelse: Hamlet i London i Desember.

Comments

Jørgen,  10.10.08 12:44

Lay on, Macduff.

Og jeg trodde jeg likte Macbeth godt... Veldig fin lesning, dette, Camilla. For øvrig synes jeg Akira Kurosawas filmatisering, 蜘蛛巣城 (Spindelvevslottet, også kjent som Throne of Blood) er en knakende god film, og ikke minst en fantastisk hyllest til Willm Shaks. Verd å se for alle fans av både Shakespeare og Kurosawa.

Camilla,  10.10.08 13:05

And damn'd be him that first cries "hold, enough!"

Tor,  10.10.08 20:13

Hamlet i London, med The Doctor som Hamlet, oioioi det blir fett.

Jeg kunne forøvrig også tenke meg å se Macbeth. Hvor lenge går det?

Camilla,  10.10.08 20:15

Bare til 11. oktober. Så da må du forte deg.

Camilla,  11.10.08 23:27

Forøvrig...
Neil Gaiman om The Doctor som Hamlet (jeg tror jeg har linket enkelte før, men det er bra nok til å repeteres):

"To be, or not to be, that is the question. Weeelll.... More of A question really. Not THE question. Because, well, I mean, there are billions and billions of questions out there, and well, when I say billions, I mean, when you add in the answers, not just the questions, weeelll, you're looking at numbers that are positively astronomical and... for that matter the other question is what you lot are doing on this planet in the first place, and er, did anyone try just pushing this little red button?"