Jeg sitter på lesesalen og tar en altfor lang pause fra å faktisk gjøre noe, mens bak meg sitter fire siv.ing.-studenter og diskuterer slike nerdete teknologiting som jeg vanligvis liker å prate om. Tre av dem virker relativt oppegående, til tross for an ganske markert Narvik-dialekt fra en av dem. Kruxet er siv.ing.-student nummer fire. Han er et ganske stort krux. I løpet av en diskusjon om atomkraft presterer han å komme med følgende gullkorn:
-Jeg vet at jeg kommer til å få jobb når jeg er ferdig, fordi jeg studerer noe det er behov for i arbeidslivet, og jeg er jævlig flink. (Her lot jeg fintfølende være å kommentere at jeg beundret hans ydmykhet også.) Han skal ikke jobbe med atomkraft, heldigvis.
Noen av dere tror kanskje at dette er en ekstrem overdrivelse av hva han faktisk sa, men dessverre er det et tilnærmet ordrett sitat. "Kanskje var han ironisk?" tenker dere kanskje. Jeg øynet også et lite håp, før han noe senere uttalte:
-Jeg har ikke tro på menneskeheten lenger, fordi jeg gidder ikke å gjøre noe for å å redde verden, og jeg er jo blant de beste.
Her passet jeg på å skyte inn at han nok ikke var en idealist, noe han veldig fornærmet hevdet at han var. Han var bare en informert sådan.
Nå snakker han om hvor full han skal bli, hvor full noen andre var, og hvor mye bedre sport og porno er nå man deltar og ikke bare ser på. Her hagler de innsiktsfulle og vittige kommentarene mellom veggene.
Oj, jeg glemte nesten: Han snakket om hvordan noen hadde dratt til Sibir av frykt for å bli assasinert. Et godt gammelt norsk ord som blir altfor lite brukt.
Jeg er ikke idealist, men jeg har også mistet troen på menneskehetens fremtid. I hvert fall hvis han er blant de beste.
Comments