Jeg husker fortsatt den første gangen jeg ble konfrontert med den tanken at universitetene skulle styres etter business-modellen; det ga meg en ekkel følelse, men jeg kunne ikke helt forklare hvorfor. I Dan Brown-artikkelen min for et par år siden kom jeg inn på at kvalitet ikke kan bestemmes demokratisk. Og noe er galt når politikere ser for seg at sykehusene skal bli bedre ved å effektivisere og bruke mindre penger.

Hva er sammenhengen mellom disse tilfellene? Jeg har ofte hatt problemer med å sette fingeren på hva som er galt. Da jeg forleden satte meg bedre inn i Lyotard enn jeg tidligere har gjort, fikk jeg imidlertid det som bare kan beskrives som en aha-opplevelse.

Jean François Lyotard er en fransk poststrukturalist, og som god poststrukturalist nøler han med å anerkjenne absolutte standarder og homogenitet. Samtidig er han ikke villig til å la alt skli ut i absolutt relativisme.

Dette spørsmålet kjører han sammen med en analyse av kunnskap i vårt postmoderne samfunn. Det høres kanskje ut som en merkelig blanding, men ha litt tålmodighet.

Slik Lyotard ser det (i alle fall i den kanskje mest kjente boken hans, La condition postmoderne: Rapport sur le savoir -- det blir vel noe i retning av Den postmoderne tilstand: Rapport om viten på norsk), finnes det ikke én type kunnskap (eller viten: knowledge, savoir) i et samfunn; tvert imot har vi forskjellige typer viten som eksisterer ved siden av hverandre og mot hverandre, og som ikke underordner seg den samme standarden.

I denne sammenheng gjør han bruk av Wittgensteins konsept "språkspill" (jeg er ikke noen ekspert på Wittgenstein, så jeg kan ikke garantere at det er den vanlige norske oversettelsen), som referer til hvordan forskjellige typer viten opererer med forskjellige regler for hva som er tillatt. Kontrakter, om man vil. Man kan altså ikke operere med samme standard for hva som er riktig eller sant eller godtatt eller ... jeg har ikke et godt ord, men det får så være ... i de forskjellige sammenhengene. Det det er tillatt å si i forbindelse med kunst (x er vakrere enn y) har ingen relevans i matematikk (hvor standarden er x er mer enn y, eller noe i den dur).

Én måte å forholde seg til slike forskjeller på er å underordne alt under ett metanarrativ (fremskritt, for eksempel -- Lyotard liker altså ikke konvensjonell marxisme). Alt som er riktig, eller godt, blir da det som bidrar til fremskritt. Eller frihet. Eller det metanarrativet man måtte velge. I det postmoderne samfunn er favoritt-narrativet gjerne "effektivitet" ifølge Lyotard. (Jeg tror ikke det egentlig kan beskrives som et metanarrativ, men det fungerer mye på samme totaliserende måte.) Man skal med minst mulig input produsere mest mulig output.

Lyotard er ikke videre glad i metanarrativer, det være seg fremskritt, frihet eller effektivitet. Han anser alle typer som totaliserende og derfor suspekte. Fordi forskjellige former for språkspill hører sammen med forskjellige identiteter er vi avhengige av å beholde variasjonen for å beholde et åpent og flerfoldig samfunn. Noe vi mister hvis alt reduseres til effektivitet.

Lyotard kaller det "paralogi". Det betyr egentlig "dårlig logikk" eller noe i den dur, men Lyotard bryker det for å betegne det som forstyrrer etablerte narrativer og gjør dem til nye.

Det etisk korrekte i Lyotards filosofi er å gi rom for alle de forskjellige språkspillene og forskjellene mellom dem. Hvis to av dem kommer i konflikt er det uetisk å la ett av dem dominere. De kan ikke reduseres til ett metaspråk. Rettferdighet er basert på anerkjennelse av heterogeneitet og respekt for individualitet (dersom det er uetisk å eliminere noen andres forskjell vil det automatisk være uetisk å drepe andre, for eksempel); rettferdighet er å la andre snakke for seg selv og delta selv delta i spill.

En "differend", som vel er den høyeste urett hos Lyotard, oppstår når skade skjer og man samtidig mister muligheten til å bevise at skaden har skjedd. Hvis et språkspill undertrykkes og samtidig mister muligheten til å vise at det har blitt undertrykt fordi det dominerende språkspillet ikke anerkjenner det.

Ett eksempel: Når universitetene underordnes markedskravet og effektivitetskriteriet det tilhører mister det samtidig retten til å brukte fremme av vitenskap som argument mot denne ordningen. Det eneste argumentet som er "tillatt" er at vitenskap blir mer "effektiv" hvis den ikke blir underlagt dette kravet om "effektivisering".

Og der har vi en differend. Den største urett. Og et skritt på veien mot totalisering, homogenisering og triste greier.