Most recent comments
2021 in Books -- a Miscellany
Are, 2 years, 2 months
Moldejazz 2018
Camilla, 4 years, 8 months
Romjulen 2018
Camilla, 5 years, 2 months
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 6 years, 2 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 7 years, 2 months
Bekjempelse av skadedyr II
Camilla, 2 months
Kort hår
Tor, 3 years, 2 months
Ravelry
Camilla, 2 years, 9 months
Melody Gardot
Camilla, 4 years, 8 months
Den årlige påske-kommentaren
Tor, 4 years, 11 months
50 book challenge
Camilla, 2 months, 4 weeks
Controls
Register
Archive
+ 2004
+ 2005
+ 2006
+ 2007
+ 2008
+ 2009
+ 2010
+ 2011
+ 2012
+ 2013
+ 2014
+ 2015
+ 2016
+ 2017
+ 2018
+ 2019
+ 2020
+ 2021
+ 2022
+ 2023

Lyotard og hvorfor universitetene ikke skal behandles som bedrifter

Jeg husker fortsatt den første gangen jeg ble konfrontert med den tanken at universitetene skulle styres etter business-modellen; det ga meg en ekkel følelse, men jeg kunne ikke helt forklare hvorfor. I Dan Brown-artikkelen min for et par år siden kom jeg inn på at kvalitet ikke kan bestemmes demokratisk. Og noe er galt når politikere ser for seg at sykehusene skal bli bedre ved å effektivisere og bruke mindre penger.

Hva er sammenhengen mellom disse tilfellene? Jeg har ofte hatt problemer med å sette fingeren på hva som er galt. Da jeg forleden satte meg bedre inn i Lyotard enn jeg tidligere har gjort, fikk jeg imidlertid det som bare kan beskrives som en aha-opplevelse.

Jean François Lyotard er en fransk poststrukturalist, og som god poststrukturalist nøler han med å anerkjenne absolutte standarder og homogenitet. Samtidig er han ikke villig til å la alt skli ut i absolutt relativisme.

Dette spørsmålet kjører han sammen med en analyse av kunnskap i vårt postmoderne samfunn. Det høres kanskje ut som en merkelig blanding, men ha litt tålmodighet.

Slik Lyotard ser det (i alle fall i den kanskje mest kjente boken hans, La condition postmoderne: Rapport sur le savoir -- det blir vel noe i retning av Den postmoderne tilstand: Rapport om viten på norsk), finnes det ikke én type kunnskap (eller viten: knowledge, savoir) i et samfunn; tvert imot har vi forskjellige typer viten som eksisterer ved siden av hverandre og mot hverandre, og som ikke underordner seg den samme standarden.

I denne sammenheng gjør han bruk av Wittgensteins konsept "språkspill" (jeg er ikke noen ekspert på Wittgenstein, så jeg kan ikke garantere at det er den vanlige norske oversettelsen), som referer til hvordan forskjellige typer viten opererer med forskjellige regler for hva som er tillatt. Kontrakter, om man vil. Man kan altså ikke operere med samme standard for hva som er riktig eller sant eller godtatt eller ... jeg har ikke et godt ord, men det får så være ... i de forskjellige sammenhengene. Det det er tillatt å si i forbindelse med kunst (x er vakrere enn y) har ingen relevans i matematikk (hvor standarden er x er mer enn y, eller noe i den dur).

Én måte å forholde seg til slike forskjeller på er å underordne alt under ett metanarrativ (fremskritt, for eksempel -- Lyotard liker altså ikke konvensjonell marxisme). Alt som er riktig, eller godt, blir da det som bidrar til fremskritt. Eller frihet. Eller det metanarrativet man måtte velge. I det postmoderne samfunn er favoritt-narrativet gjerne "effektivitet" ifølge Lyotard. (Jeg tror ikke det egentlig kan beskrives som et metanarrativ, men det fungerer mye på samme totaliserende måte.) Man skal med minst mulig input produsere mest mulig output.

Lyotard er ikke videre glad i metanarrativer, det være seg fremskritt, frihet eller effektivitet. Han anser alle typer som totaliserende og derfor suspekte. Fordi forskjellige former for språkspill hører sammen med forskjellige identiteter er vi avhengige av å beholde variasjonen for å beholde et åpent og flerfoldig samfunn. Noe vi mister hvis alt reduseres til effektivitet.

Lyotard kaller det "paralogi". Det betyr egentlig "dårlig logikk" eller noe i den dur, men Lyotard bryker det for å betegne det som forstyrrer etablerte narrativer og gjør dem til nye.

Det etisk korrekte i Lyotards filosofi er å gi rom for alle de forskjellige språkspillene og forskjellene mellom dem. Hvis to av dem kommer i konflikt er det uetisk å la ett av dem dominere. De kan ikke reduseres til ett metaspråk. Rettferdighet er basert på anerkjennelse av heterogeneitet og respekt for individualitet (dersom det er uetisk å eliminere noen andres forskjell vil det automatisk være uetisk å drepe andre, for eksempel); rettferdighet er å la andre snakke for seg selv og delta selv delta i spill.

En "differend", som vel er den høyeste urett hos Lyotard, oppstår når skade skjer og man samtidig mister muligheten til å bevise at skaden har skjedd. Hvis et språkspill undertrykkes og samtidig mister muligheten til å vise at det har blitt undertrykt fordi det dominerende språkspillet ikke anerkjenner det.

Ett eksempel: Når universitetene underordnes markedskravet og effektivitetskriteriet det tilhører mister det samtidig retten til å brukte fremme av vitenskap som argument mot denne ordningen. Det eneste argumentet som er "tillatt" er at vitenskap blir mer "effektiv" hvis den ikke blir underlagt dette kravet om "effektivisering".

Og der har vi en differend. Den største urett. Og et skritt på veien mot totalisering, homogenisering og triste greier.

Comments

Tor,  07.10.08 15:54

Effektivitet er et tveegget sverd. På noen områder er det bra, på andre ikke. Jeg tror poenget, i alle fall i min hverdag, er å skille mellom den manglende effektiviteten som bare skyldes tull, og den som skyldes at man ikke kan være altfor effektiv hele tiden, ellers blir man gal. Jeg tror for eksempel at det ville vært en god idé for min del å kutte ned på tøys og tull som å lese nettaviser mens jeg studerer, for heller å kunne ta mer ekte fri med ost og vin på terrassen. Når jeg får meg en terrasse, vel å merke.

Eller for å ta et eksempel fra jobben, selv om dette egentlig handlet mest om universitetene: Den typen manglende effektivitet som skyldes at en lastebilsjåfør må lete etter en truck for å få varene på bilen er ikke bra, og bidrar dessuten til stress. Den typen manglende effektivitet der man tar seg tid til å snakke med kundene er bra fordi det får folk til å føle seg velkomne, og gjør det triveligere å være på arbeid.

Når det er sagt, er jeg slett ikke sikker på om jeg fikk så mye ny innsikt i den forrige artikkelen av å lese denne. Men jeg skal lese begge på nytt, og komme tilbake med mer. Jeg lover.

Camilla,  07.10.08 19:50

Sammenhengen med den andre artikkelen er vel den delen som handler om metanarrativer og hvordan Lyotard er skeptisk til dem, i motsetning til Jameson som er tradisjonell marxist i den forstand. Men jeg kan sikkert skrive en artikkel som forklarer i klartekst hvorfor metanarrativer og homogeneitet er negativt.

Tor,  07.10.08 21:34

Jeg skjønte det nå, når jeg leste den andre på nytt. Og at homogenitet og metanarrativer (sa Tor med en akademisk mine) er negativt, er vel åpenbart?

Camilla,  07.10.08 22:08

Man skulle tro det. Men det er ikke alle som ser lyset. Vi burde innføre mer lesing av Nietzsche som en obligatorisk del av all utdanning.

Kristian,  08.10.08 21:01

Hva mener du med:

Og noe er galt når politikere ser for seg at sykehusene skal bli bedre ved å effektivisere og bruke mindre penger.

Mer effektive sykehus betyr vel at man kan hjelpe flere og bruke ressursene riktig på de som trenger det mest?

Jeg ønsker meg effektive sykehus.

Camilla,  08.10.08 21:07

Når effektivitet er kriteriet går det før eller senere på bekostning av pasientbehandling og tid med pasienter.

Kristian,  08.10.08 23:14

Nå har jeg også lest artikkelen.

Det slår meg at du anvender en form for autoritetsargument her. En viktig teoretiker tror på en ting og derfor er det sant, men la gå. Jeg tror jeg forstår ditt poeng slik at man skal passe seg for å innføre ord som ikke har noen mening.

Jeg er derimot ingen stor fan av poststrukturalismen. Jeg vil heller trekke fram Aristoteles. Han mener ting og tang, men akkurat detaljene er ikke så viktige. Han tror på dyder som rettningsnor, og da blir ord som effektivitet et viktig ord. Det er en dyd.

Så lenge universiteter er finansierte av samfunnet, så har samfunnet rett til å kreve at det man gjør har elementer av effektivitet i seg. Jeg finner ikke noe bedre ord, men vil si at det som skjer på universitetet og de som jobber der må være "accountable" til samfunnet.

Og snakke om forskjellige "verdener" er ikke godt nok når det "folkets svette" som gir muligheten til å kunne drive på slik man gjør. Om samfunnet spør forskeren: Hva får vi igjen for dette? -så er det et i aller høyeste grad et legitimt spørsmål. Og at samfunnet vil ha mest mulig ut av sine investeringer er helt legitimit og naturlig.

Å kreve effektivitet av universitene er ikke bare legitimt, det er til og med statens plikt ettersom de råder over samfunnets ressurser. Om dette ikke skjer er det ikke "accountable", som igjen henger sammen med Aristoteles dyder om å være effektiv.

Betyr dette at jeg ønsker bisniss-modell av universitetet? Absolutt ikke. Jeg tror ikke det er det som gagner samfunnet mest. Men når politikerne ønsker å innføre slikt, så er det korrekt slutning basert på for lite data.
Det et varsku om at det er en miskommunikasjon mellom universitetet og samfunnet. Forskere og universitet har rett og slett ikke vær flink nok til å fortelle, eller enda bedre dokumentere, at stor grad av akadmisk frihet er best for samfunnet.

Å hevde at hva som er best for samfunnet ikke kan beskrives i den kontekst forskningen bedrives, impliser at kan den forskningen bør slutte å be om støtte fra det offentlige.

Camilla,  09.10.08 12:09

Jeg anvender autoritetsargument fordi jeg ikke kan gjengi hele Lyotards filosofi i en artikkel på Calcuttagutta. Alle står selvsagt fritt til å gå til kildene. Humanoira (det være seg litteraturvitenskap eller filosofi) produserer en type viten som står sterkt i en kontekst. Men den konteksten er veldig stor.

Dyd er et skummelt ord ganske enkelt fordi det ikke sier seg selv hva som er en dyd og hva som ikke er det. Spørsmålet om hvem som har rett til å bestemme hva som er en dyd er tett knyttet til matkstrukturer. Jeg tror forøvrig ikke du har Aristoteles med på din side når du kaller effektivitet en dyd, men det har ingenting med saken å gjøre.

Det er ikke noe galt i å være effektiv. Problemet er når det blir kriteriet for hva som er bra og dårlig. Da ender man med at forskning som er konkurransedyktig og som kan utnyttes får leve, mens fag som ikke kan måles like lett kuttes. Samfunnet tjener ikke på det.

Den siste setningen din gir ikke mening. Det ene følger ikke av det andre.


Category
Literary theory
Tags
philosophy
Lyotard
differend
paralogi
litteraturteori
Views
5508
Google hits
17
Last google search
lyotards filosofi på norsk