Torsdag gikk vi (vi er Marthe, Sigbjørn, Tor og jeg) på ridderturnering. Det er jo Olavsfestdager her i Trondheim for tiden, og i den forbindelse skjer det en mengde middelalder-relaterte ting rundt om i byen. Da jeg hørte "ridderturnering" ble jeg med én gang en smule entusiastisk selv om jeg egentlig var fullt klar over at det var massivt potensiale for store skuffelser: Jeg hadde plutselig et Queen-soundtrack gående i hodet og visjoner av splintrede lanser i hytt og kav. Ja, jeg lar meg lett påvirke av filmer.

Vi innfant oss med å være dårlige studenter for en dag og betalte 100 kroner hver for å komme inn. Jeg må tilstå at jeg ble en smule bekymret allerede da jeg så en mann kledt ut i en kongekappe (og det var ikke James Purefoy), men jeg valgte å holde skepsisen i tømme og gi det hele en sjanse.

Jeg må kanskje få unna en liten tilståelse nå til å begynne med: Jeg synes det er helt greit med anakronisme så lenge det er Queen som kjøres ut over høytalerne, men så snart det er en eller annen slags easy listening-gugge blir jeg purist med én gang. Skal man ha moderne musikk på en ridderturnering må det være trøkk i det. Og skal man først ha moderne innslag, som musikk, høyttalere og kommentatormann med mikrofon, kan man jammen droppe de helt sikkert historisk korrekte, men noe kjedelige og ikke-voldelige, delene av turneringen også.

De tekniske problemene dukket opp veldig tidlig og kan ha bidratt til å bryte illusjonen: Det er vanskelig å tro på svensken som hevder at vi nå befinner oss i middelalderen når han avbryter seg selv og sier at mikrofonen ikke virker. Det tok heller ikke lang tid før min evne til "suspension of disbelief" igjen ble knust etter at mannen hadde fått tak i en mikrofon som virket. Det første han gjorde (etter å snakket litt mer om Medeltiden og riddere og slikt) var nemlig å igangsette den ene tingen jeg frykter med enn hunder, måser, edderkopper eller Armageddon: Audience Participation. Ridderne valgte sine "jungfruer" fra publikum og de stakkars damene måtte sitte på en scene mens ridderne av og til hilste dem og av og til tryglet om tilgivelse, alt etter hvordan det gikk. Huttemegtu.
Det slår meg at det er et stykke fra høvisk kjærlighet og alt det tilhørende, til å plukke ut fem kvinner bare minutter før man skal sloss.

Jeg begynte på dette tidspunktet å bli veldig klar for å se disse folkene støte hverandre ned fra hesten. Litt vold ville sikkert fått meg i godt humør igjen. Men akk. Første runde gikk ut på at de red én etter én mot noen figurer på en pinne, med et skjold på den ene armen og noe som så ut som en plastmorgenstjerne hengende fra den andre. Når man traff skjoldet svingte morgenstjernen etter. De følgende øvelsene bestod i å treffe ringer av forskjellige størrelser, eller små puter på bakken, med spyd idet man red forbi. De hadde helt fine og plausible forklaringer på hvorfor man skulle ville drive med slikt, men det må sies at det var veldig lite aksjonfylt. Jeg tror nok de var klar over det, men forsøkene på å gjøre det hele dramatisk og spennende gjorde det bare trist: Det gled fra oppvisning over til dårlig skuespill (som når Røde Ørn angivelig ble "sint" på "væpneren sin" og red etter ham langs banen for å straffe ham for noe uspesifisert).

Det triste er at de egentlig var veldig flinke. Etter det jeg kunne se (men nå må det understrekes at jeg er alt annet enn noen ekspert) hadde de utrolig god kontroll på disse dyrene de red på, og det hele så veldig imponerende ut. Men disse halv-teater-greiene og den fryktede audience participation-tendensen distraherte oss fra det og gjorde det billig og tacky.




Helt til slutt lot det til at vi skulle få det vi hadde ventet på. Mann mot mann, lanse mot lanse. Det ble imidlertid raskt tydelig at det ikke kom til å bli så fryktelig dramatisk: De gadd ikke engang å ta på seg ekte rustninger. Ringbrynje er vel og bra (selv om jeg har mine tvil om hvorvidt det faktisk var skikkelig ringbrynje), men jeg vet ikke hvor godt det beskytter mot støt fra en lanse av en mann på en hest. Alt de hadde å beskytte seg med var et lite skjold. Da skal du være rimelig trygg på at den du rir mot ikke prøver seg på skitne triks.Siden lansene ikke splintret, har jeg slått meg til ro med at det sikkert var avsaget plastikk. Det kan hende jeg tar feil. Dere får høre med Tor.

Enden på visa var i alle fall at Sorte Orm vant; den stakkars kvinnen som hadde sittet med hans farger på scenen hele tiden måtte nå klyve opp på hesten og bli med på en seiersrunde (på dette tidspunktet var jeg potte tett på grunn av hesteallergi, og det slo meg at de ikke hadde tatt mye høyde for at den fagre jungfru var allergisk). Man bør ikke ha kort skjørt hvis man skal ri sidesadel.

Alt i alt anbefaler jeg det ikke, men det er jo greit å ha fått det med seg. Så slipper vi å lure neste år.