Jeg er rett og slett ikke spesielt kriminell. Det har jeg forsåvidt visst lenge, men jeg fikk bekreftet det her en dag, da Trond og jeg forsøkte å bli kvitt en sofa. Vi har lenge ønsket å hive ut en sofa fra kjøkkenet vårt, men vi har ikke helt visst hva vi burde gjøre med den. Vi har foreslått slike morsomme ting som å tenne på den i bakgården, eller sette den ut til russen, eventuelt ute på Moholt, men det har naturligvis aldri blitt noe av.

Nå nylig fikk imidlertid Trond en bil prakket på seg, og da bestemte vi oss for å ta affære. Vi stappet sofaen inn i bilen, og kjørte avgårde, uten noen klar plan. Etter kort tid hørte vi om noe som heter Gratis-butikken, så vi bestemte oss for å prøve der. Det er en liten sjappe som ligger på Svartlamon, et strøk Trond hevder er fullt av voldelige kriminelle, mens jeg mener de bare er alternative. Mange av husene er ganske dårlig vedlikeholdte, med litt brannskader her og der, noe Trond tar som et sikkert tegn på at vi snakker om en slags mini-versjon av Harlem eller noe, mens jeg mener det ser alternativt ut.

Uansett, der er det i alle fall en butikk, der alt er gratis. Antagelig gir ikke denne forretningsmodellen noe særlig med penger til lønn, for de er bare åpne fra 14.00 til 17.00 på mandager, og vi var der på en tirsdag. Nuvel, tenkte vi, siden de gir bort gratis stasj vil de antagelig ha gratis stasj, så vi tenkte vi kunne sette fra oss sofaen utenfor. Den er jo ikke ødelagt på noen måte, den er bare ubehagelig å sitte i, og vi har ikke plass.

Det viste seg imidlertid at noen andre også hadde tenkt det samme som oss. Antagelig ganske mange andre. Det stod i alle fall en lapp i vinduet om at de ikke ville at folk skulle sette fra seg skrot utenfor. Forståelig nok, i grunn, for det ville jo være litt kjipt å ta inn en sofa som har stått ute i nesten en uke.

Vi kjørte videre, på jakt etter en ubevoktet container. Vi fant imidlertid ikke en eneste en som oppfylte mine strenge etiske retningslinjer for sofadumping. For de som er nyssgjerrige kan jeg gjengi disse her:

*Containeren må åpenbart være for restavfall
*Det må være minimal risiko for å bli sett
*Hvis man blir sett, må det være av noen som gir blanke
*Ikke, for eksempel, av en skummel trucker med konebankerbart som ser ut som om han personlig eier containeren, og akter å beskytte den

I tillegg er det ekstra etisk hvis containeren ser ut som om den bare venter på å bli hentet, og den er ganske full, men ikke så full at det blir for fullt med en sofa på toppen.

Til slutt, etter bortimot en time med leting, fant vi en container som oppfyllte alle kravene. Den stod mutters alene på en stor åpen grusplass på Heimdal, og det så ut som om noen nettopp hadde fullført et opprydningsarbeide av noe slag, og det eneste som stod igjen var to nesten fulle containere, som så ut som de ventet på henting. Med andre ord maks etisk.

Det eneste som trakk bittelitt ned var at vi potensielt kunne bli sett av ganske mange lastebilsjåfører fra Schenker, flere av hvis kunne hatt konebankerbart, men det så for det første ut til at grusplassen ikke tilhørte Schenker, og det var dessuten så langt unna at vi ville rekke å komme oss inn i bilen og forsvinne før noen kunne komme nært nok til å identifisere oss.

Vi slengte derfor sofaen oppi containeren, og forsvant. I ettertid kom jeg på at jeg naturligvis burde ta bilder av meg selv i sofaen på den store grusplassen, gjerne foran containeren, og kanskje til og med oppå containeren. Det er jo slikt jeg pleier å gjøre, når jeg kaster en sofa.

Så slik ble vi altså kvitt sofaen vår, og jeg fikk nok en gang bekreftet at jeg ikke har det som skal til for å bli en hardkokt kriminell. Nå gjelder det bare å håpe at de som kom for å hente containeren ikke gjetter på at gjerningsmennene er dumme nok til å blogge om saken.

-Tor Nordam