Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 10 months, 3 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 10 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 10 months
Reading in dark times
Are, 2 years
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 3 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 4 months
Halifax
Tor, 2 years, 5 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 5 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 5 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 7 months
50 book challenge
Camilla, 10 months, 3 weeks
Controls
Register

walter benjamin & trauerspiel

(tilgi meg at jeg fortsatt opererer uten store bokstaver. det er dyrt å fikse datamaskiner.)

jeg driver og leser om walter benjamin. det er jo egentlig ikke det jeg burde drive med, men i structured procrastination-ånden (takk for den unnskyldningen, finn arne) føler jeg at det er bedre å lese benjamin enn å finne en dum tv-serie. jeg har til og med fått tillatelse av veilederen min til å sette meg bedre inn i ham. det skyldes selvsagt at jeg akter å bruke ham i oppgaven min. jeg baserer denne planen på noe jeg mener å huske at jeg har lest at benjamin mener, men som jeg ikke klarer å finne igjen. resultatet var selvsagt at jeg gikk hen og blåste budsjettet mitt på alle bøkene av ham jeg manglet. jeg tror jeg har alle nå. den første som kom i posten var, passende nok, the origin of german tragic drama.

jeg følte meg veldig tøff da jeg tok meg på tak og begynte på den. innledningen har nemlig det noe avskrekkende navnet "epistemo-critical prologue". i tillegg kom ryktet boken har. jeg visste nemlig at han ikke hadde fått den anerkjent som habilitasjonsskrift (noe tyskerne opererer/opererte med som kvalifikasjon for universitetsforelesere) fordi sensorene ikke forsto hva han snakket om. jeg burde selvfølgelig ikke ha bekymret meg. det som skiller meg fra disse tullingene som nektet en av nittenhundretallets største filosofer adgang til akademia er selvsagt a: at jeg ikke er en tulling, og b: at jeg har lest en masse bøker som forklarer meg hva benjamin sier. og da blir alt mye enklere med en gang.

jeg tenkte jeg skulle unngå å falle i fellen jeg alltid faller i, nemlig å skrive en enorm artikkel som prøver å ta for seg alt det som kan være relevant om et tema, men som blir så lang og uoversiktelig at den ikke blir lest av noen. derfor walter benjamin &, som det står i tittelen.

benjamins tese er at det barokke trauerspiel slett ikke er en avart av tragedie, slik man hevdet, men en egen sjanger med egne regler. han baserer det på en analyse av begge, men også på en forståelse av sjangeren som historisk bestemt. han hevder at man ikke lenger kan skrive tragedier fordi tragedien som sjanger er så bundet til antikkens samfunn og historie at alt skrevet senere blir noe annet. det han sier er vel mer nøyaktig at man ikke kan skrive tragedie etter sokrates - at platons beskrivelse av sokrates død gir det første trauerspiel.

trauerspiel var lenge ansett som en underlegen sjanger, et feilslått forsøk på å skrive tragedie, men benjamin viser gjennom en analyse av hamlet (til å være en bok om det tyske trauerspiel handler boken overraskende mye om shakespeare og calderon), som har blitt kritisert som en dårlig tragedie fordi den ikke føyer seg etter aristoteles (den gir for eksempel blaffene i enheter, ender i et blodbad som ikke har noe med noen tragisk feil å gjøre, og hamlet selv er da langt fra noen ødipus; ikke har den vel noen peripeti, heller), er kanskje det fremste eksemplet på et trauerspiel (sørgespill på norsk, tror jeg).

det han finner som sentralt i barokkens trauerspiel er melankolien (hamlet kan jo fremstå som selve melankoliens exemplum), forståelsen av verden som tom og meningsløs. melankolien er introspektiv og benjamin sier i en ofte sitert passasje at "the renaissance explores the universe; the baroque explores libraries" (140). boken blir et symbol på en verden full av tegn, og her kommer vi endelig til poenget.

tegn er, som alle som har tatt noen form for språkfag nok vet, tomt. det er arbitrært og innehar ingen mening i seg selv. benjamin knytter dette til allegorien. allegorien er vanligvis satt opp som motsatsen til symbolet som er harmonisk og enhetlig. symbolet tar del i det det henviser til, men allegorien peker alltid mot noe annet enn seg selv (164). det samme objektet (emblemet) kan dessuten bety både alt og ingenting, gjerne helt motsatte ting på én gang. den fornekter enhet og harmoni, og allegori er, ifølge benjamin, "in the realm of thoughts, what ruins are in the realm of things" (178). konstruksjonen av allegori legger ikke skjul på det kunstige, det konstruerte i det den gjør (i motsetning til symbolet, som altså lyver).

hvordan kom jeg så fra melankoli til allegori? og hva er poenget? koblingen mellom allegori og melankoli er sterk i hele benjamins forfatterskap. det er melankolikeren som skaper allegorier, og allegorien er melankolikerens "eneste glede" (185). og poenget? poenget er vel at allegorien lar oss se noe sant om verden som vi ellers prøver å dekke over med behagelige illusjoner (litt som et memento mori, om man vil). allegorien avbryter den illusjonen og viser oss det malankolikeren hele tiden har visst. dette høres kanskje fryktelig deprimerende ut, men det får en sterk politisk retning i benjamins senere skrifter, noe jeg håper å komme tilbake til senere.

benjamin var jøde og hadde en venn med sterke kabbalistiske tendenser som påvirket ham en del til tider. i et essay han skrev om språk satte benjamin opp et skille mellom språket før og etter syndefallet, og det er dette postlapsariske (er det den norske versjonen?) språket som er tomt og ikke istand til å fortelle oss noe om ting og essenser. i forbindelse med dette kommer han inn på en rekke tyske tullinger. om dere vil tillate det, vil jeg sitere en smule fra hans gjennomgang av diverse tyske tullinger:

naturally enough the first place among the 'major languages' was occupied by the 'deutsche haupt-und heldensprache [german chief and heroic language] - and expression which first occurs in fischart's geschichtsklitterung of 1575. the theory that it was directly descended from hebrew was widespread, and it was not the most radical theory. there were others which actually traced hebrew, greek, and latin back to german. according to borinski, 'in germany it was proved historically, from the bible, that the whole world, including classical antiquity, was originally german'. (203)

senere siterer han en viss harsdorffer, som sier følgende:

in all things which utter sounds, nature speaks in the german language, and so some have wished to presume that adam, the first man, cannot but have used our words to name the fowls of the air and the beasts of the earth, because he expressed every original, self-sounding property in a natural way; and it is therefore not surprising that our root-words are for the most part similar in sound to those of the holy language. (205)

man kommer over mye rart når man leser benjamin. jeg anbefaler det selvsagt.

alle referanser er til
benjamin, walter. the origin of german tragic drama. trans. john osborne. london; new york: verso, 2003.

Comments

Jørgen,  14.05.08 11:23

Haha, Benjamin. Igjen. Akkurat som for tre år siden, eller hva det var.

B,  15.05.08 00:36

er virkelig både caps lock og shift på begge sidene av tastaturet ødelagt?

Camilla,  15.05.08 01:43

nei, men som jeg sa i den forrige artikkelen, der jeg brakte dilemmaet på bane, klarer jeg ikke å skrive flytende hvis jeg må bruke den andre shift-knappen. jeg bruker den aldri naturlig.