Kvantefysikk og andre rare dyr
En eller annen gang på 60-tallet oppdaget litteraturvitere kvantemekanikk. Mer spesifikt innså de at den gamle gode fysikken med alt fra Euklid til Newton, begynte å bli avleggs og at man istedet for å måtte forholde seg til stabile og klare regler kunne leke med usikkerhet og krummet rom.
Jeg skal ikke si noe bastant imot dette, da det har ført til en rekke positive tankerekker - å trekke på kvantefysikk viser seg altså å være fruktbart. Men.
Jeg driver i disse dager og jobber med en artikkel om ender og andre usannsynligheter, og i den forbindelse pløyde jeg for andre gang gjennom Professor Frank Kermodes bok
The Sense of an Ending, studies in the theory of fiction fra 1966. Jeg la merke til at han også la ut om "quantum" og Heisenberg og lys som bølge og partikkel. La meg sitere (hvis dere foretrekker å lese det i faksimile, er det tilgjengelig
her). Dette følger etter en kort diskusjon om hvordan man har forenet beskrivelsene av lys som bølge og partikkel, noe han kaller the Principle of Complementarity:
The new one depends upon a new appraisal of probability; an interest in systems with small quantum numbers makes it necessary to deal with uncertainty as if it were of the world rather than of the human mind; in classical physics uncertainty is an epistemological issue, not part of the nature of things to be dealt with by sophisticated mathematical procedures.
This being so, classical physics is either wrong, or there is a natural discontinuity between large and small systems. Neither of these answers is agreeable; classical physics works over a vast area, and nature does not, we say, make leaps. So this either-or is rejected; instead of saying the older physics is wrong, Heisenberg calls it a special case of modern physics. Classical mechanics is a special case of quantum mechanics, classical logic of quantum logic, and so on. What appeared to be law in the past was law expressed in a manner consistent with the observational situation at the time; with certain qualifications (it works only for large quantum numbers) it is still lawful, though not in accordance with the facts. In this way the past is included in, is complementary with, the present.
(...)
More extreme applications of the Principle [of Complementarity] are associated with the name of Niels Bohr. Obstinate discords of other kinds than wave and particle might be resolved in the same way. (...) It is true that in some situations we cannot distinguish between facts and our knowledge of the fact, which is what the physicists say about their subatomic observations; so it seems to make sense for Heisenberg to say that 'the situation of complementarity is not confined to the atomic works alone.' 'We meet it,' he goes on, 'when we reflect about the decision, or when we have the choice between enjoying music and analyzing its strucure.' Tor og jeg har allerede diskutert disse passasjene, og vi stusset blandt annet over bruken av "quantum numbers"; Tor påpekte også at det er misvisende å snakke om å "deal with uncertainty as if it were of the world rather than of the human mind", siden det er sånn det er, ikke "as if"; Tor påpekte at det nok ikke er snakk om noen "discontinuity", men en glidende overgang mellom små og store systemer og at Kermode derfor setter opp en falsk motsetning; til slutt lurte vi litt på hva han egentlig tenker når han skriver "complementarity".
Siden det vanker såpass mange kvantefysikere her, tenkte jeg imidlertid at jeg skulle klistre opp disse passasjene og se hvilke kommenterer de har til hvordan litteraturvitere (på 60-tallet, vel å merke) tenkte rundt fysikk. Pek gjerne på feil eller tvilsomme ting.
Comments