Most recent comments
2021 in Books -- a Miscellany
Are, 2 years, 2 months
Moldejazz 2018
Camilla, 4 years, 7 months
Romjulen 2018
Camilla, 5 years, 2 months
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 6 years, 2 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 7 years, 2 months
Bekjempelse av skadedyr II
Camilla, 1 month, 3 weeks
Kort hår
Tor, 3 years, 2 months
Ravelry
Camilla, 2 years, 9 months
Melody Gardot
Camilla, 4 years, 8 months
Den årlige påske-kommentaren
Tor, 4 years, 11 months
50 book challenge
Camilla, 2 months, 2 weeks
Controls
Register
Archive
+ 2004
+ 2005
+ 2006
+ 2007
+ 2008
+ 2009
+ 2010
+ 2011
+ 2012
+ 2013
+ 2014
+ 2015
+ 2016
+ 2017
+ 2018
+ 2019
+ 2020
+ 2021
+ 2022
+ 2023

Kvantefysikk og andre rare dyr

En eller annen gang på 60-tallet oppdaget litteraturvitere kvantemekanikk. Mer spesifikt innså de at den gamle gode fysikken med alt fra Euklid til Newton, begynte å bli avleggs og at man istedet for å måtte forholde seg til stabile og klare regler kunne leke med usikkerhet og krummet rom.

Jeg skal ikke si noe bastant imot dette, da det har ført til en rekke positive tankerekker - å trekke på kvantefysikk viser seg altså å være fruktbart. Men.

Jeg driver i disse dager og jobber med en artikkel om ender og andre usannsynligheter, og i den forbindelse pløyde jeg for andre gang gjennom Professor Frank Kermodes bok The Sense of an Ending, studies in the theory of fiction fra 1966. Jeg la merke til at han også la ut om "quantum" og Heisenberg og lys som bølge og partikkel. La meg sitere (hvis dere foretrekker å lese det i faksimile, er det tilgjengelig her). Dette følger etter en kort diskusjon om hvordan man har forenet beskrivelsene av lys som bølge og partikkel, noe han kaller the Principle of Complementarity:

The new one depends upon a new appraisal of probability; an interest in systems with small quantum numbers makes it necessary to deal with uncertainty as if it were of the world rather than of the human mind; in classical physics uncertainty is an epistemological issue, not part of the nature of things to be dealt with by sophisticated mathematical procedures.

This being so, classical physics is either wrong, or there is a natural discontinuity between large and small systems. Neither of these answers is agreeable; classical physics works over a vast area, and nature does not, we say, make leaps. So this either-or is rejected; instead of saying the older physics is wrong, Heisenberg calls it a special case of modern physics. Classical mechanics is a special case of quantum mechanics, classical logic of quantum logic, and so on. What appeared to be law in the past was law expressed in a manner consistent with the observational situation at the time; with certain qualifications (it works only for large quantum numbers) it is still lawful, though not in accordance with the facts. In this way the past is included in, is complementary with, the present.

(...)

More extreme applications of the Principle [of Complementarity] are associated with the name of Niels Bohr. Obstinate discords of other kinds than wave and particle might be resolved in the same way. (...) It is true that in some situations we cannot distinguish between facts and our knowledge of the fact, which is what the physicists say about their subatomic observations; so it seems to make sense for Heisenberg to say that 'the situation of complementarity is not confined to the atomic works alone.' 'We meet it,' he goes on, 'when we reflect about the decision, or when we have the choice between enjoying music and analyzing its strucure.'


Tor og jeg har allerede diskutert disse passasjene, og vi stusset blandt annet over bruken av "quantum numbers"; Tor påpekte også at det er misvisende å snakke om å "deal with uncertainty as if it were of the world rather than of the human mind", siden det er sånn det er, ikke "as if"; Tor påpekte at det nok ikke er snakk om noen "discontinuity", men en glidende overgang mellom små og store systemer og at Kermode derfor setter opp en falsk motsetning; til slutt lurte vi litt på hva han egentlig tenker når han skriver "complementarity".

Siden det vanker såpass mange kvantefysikere her, tenkte jeg imidlertid at jeg skulle klistre opp disse passasjene og se hvilke kommenterer de har til hvordan litteraturvitere (på 60-tallet, vel å merke) tenkte rundt fysikk. Pek gjerne på feil eller tvilsomme ting.


Comments

Jørgen,  24.03.08 10:33

Hele det siste avsnittet der virker nokså tvilsomt.

B,  26.03.08 11:35

Ser ut til at du overvurderte kvantiteten av fysikere på Calcuttagutta. :D

B,  26.03.08 11:35

Ser ut til at du overvurderte kvantiteten av fysikere på Calcuttagutta. :D

Jørgen,  26.03.08 12:10

Dæven. Bare en dobbelpost? Du kan gjøre bedre enn det, da.

Kristian,  26.03.08 12:48

Ja, det kan du godt si BI. Jeg skjönner ikke hva denne forfatteren snakker om. For meg virker hele avsnttet som et eksempel på : "colorless green ideas sleep furiously".

B,  26.03.08 12:59

Hva er det med oppsettet mitt med osx og opera som gjør at jeg poly-poster hele tiden? Jeg har kikket på om jeg har noe refresh greier gående, men det ser ikke slik ut.

Først vil jeg at du skal tenke på en irriterende flue du vil kverke. Så begynner vi:

Vel, man må huske på at konseptet kvantefysikk var relativt ungt på denne tiden. Forfatteren gir syne for den tidens (mis)oppfatninger av fysikkens sammenhenger. Samtidig viser dere akkurat samme trekk som denne forfatteren, dere tror på det dere har blitt lært. Tsk tsk...

The Principle of Complimentarity er slik som jeg mener Kermode forsto det best beskrevet ved et Venn-diagram, go-go ASCII-art!:

Lys
----------------------------------------------
l ______ l
l Partikkel l Bølge l l
l l l l
l L______ l l
l l
----------------------------------------------

Okei, så prøver vi å se forbi at jeg tydeligvis ikke har forstått hvordan calcuttagutta.com-tekst fungerer og forestiller oss en boks som er lys. Denne boksen består av to deler. En del heter bølge, og den andre heter partikkel. Eventuelt kan du kalle dem klassisk og kvante. Dette er hva jeg tror Kermode så for seg. Disse to måtene å se lyset på er disjunkte og komplementære. Det følger dermed rimelig logisk at det må være en diskontinuerlig overgang mellom disse synene. Heisenberg mente det nok ikke slik, han tenkte sikkert mer på.. 'komplementær viten', altså hastighet og posisjon, det såkalte usikkerhetsprinsippet. Heisenberg selv benyttet IKKE dette navnet fordi det har ikke noe med sikkerhet å gjøre. Hva er nå egentlig absolutt viten? Heisenberg kalte det heller, på godt germansk, ubestemmelighestprinsippet. Noget lengre, men mer korrekt.

Bruken av 'quantum numbers' er også til å stusse ved. Det er riktig ved at ved makroskopiske energier kan du nærme deg klassisk fysikk, og ved å øke visse kvantetall øker visse energier, men det er nå viktigere at man går til et makroskopisk antall partikler/systemer/whatevers. Konkl: 'quantum' burde vært strøket fra setningen.

Og nå kommer det morsomme: Probability VAR frem til 1960-ish OF THE MIND! Å kaste en terning, for eksempel, er i prinsippet 100% forutsigbart og nesten pre-determinert. Gitt at du vet alt om hvordan du kaster den, hvordan materialet oppfører seg, hvordan underlaget er et cetera et cetera så kan du regne ut hva resultatet blir. Regne lenge. Og hardt. Og unødvendig. Det er ikke verdt det. Det blir som å bygge et hangarskip for hånd, med kanoner og ammunisjon og alt, for å gå opp på dekk, trekke frem fluesmekkeren, og så kverke den fluen du ville drepe til å begynne med. Selvfølgelig, du vil fremdeles sitte igjen med buktas mest bad-ass skip, så for å gjøre bildet komplett ser vi for oss at hele hangarskipet forsvinner i en liten sky med en gang du er ferdig. Hele greia med sannsynligheter er en menneskeskapt tankelek. Det har sine bruksområder, men til slutt kastet du terningene dine og fikk svaret ditt, uansett om du regnet på det eller ei. Det at sannsynligheten for å få fire prikker opp er 1/6 er en tilnærmelse, en antagelse. Slik var det også med alt annet. Sannsynlihghetsteori var rett og slett ikke ankret i virkeligheten!

Men Lo!, så kom kvantefysikken. Og med det ble sannsynligheteteori en del av verden. Elektronet er ikke en ball som går i bane rundt en kjerne. Hadde det vært det er vi rett tilbake til determinismen. Vi ser for oss noe slikt fordi vi ikke klarer å se for oss hva elektronet virkelig er. På samme måte kan vi se for oss universet og galaksene som en rosinbolle som hever seg. Men da tenker vi på en rosinbolle i noe annet, i hånden din eller på et bord eller noe slikt, men det blir som å se for seg at universet vokser i noe annet, men det gjør det pr.def. ikke! Slike bilder er, som sannsynlighetsteori var i 1960, hjelpemidler og tankeleker, men intet mer. Dette virker det som om Kermode hadde fått med seg.

Konkl: Litt."vitere" skjønner bilder men ikke fysikk?
Camilla likes this

Are,  31.03.08 23:55

Wow. Likte spesielt rosinbolleeksempelet.

Camilla,  01.04.08 09:03

Hehe. Jeg tror konklusjonen din er stort sett korrekt, Knut. Tusen takk for den lange utlegningen, forresten.
Jeg brukte forøvrig store deler av gårsdagen på å stjele studietid fra Tor ved å få ham til å prøve å forklare meg kvantemekanikk. Med forbud mot utregninger. Bilbaner var involvert.

B,  01.04.08 10:51

Jeg er en stor fan av ubestemmelighestprinsippet!

At det finnes en egen kvantezoo var jeg ikke klar over.
Category
Literary theory
Tags
fysikk
litteraturteori
superposition
Frank Kermode
Views
6168
Google hits
3
Last google search
kvant superposition