Jeg har sikkert tidligere fortalt historien om mitt forhold til militæret, men for nye lesere kan jeg kjapt oppsummere:

I løpet av våren, året etter videregående, ble jeg innkalt til Garden. Da var jeg allerede i gang med utdanning, så jeg søkte utsettelse, noe som forsåvidt er en vittig historie i seg selv. Jeg gikk inn på militærets hjemmesider for å finne adressen til Vernepliktsverket, og fant en adresse i Oslo. Naturlig nok sendte jeg søknaden min dit, og så tenkte jeg ikke noe mer over saken. Etter en stund begynte jeg imidlertid å lure på hva som egentlig foregikk, og dagen før jeg egentlig skulle møtt opp ringte jeg for å få vite hva som skjedde.

Da viste det seg at jeg egentlig skulle sendt søknaden min til Trondheim, siden jeg bor i Midt-Norge, og at en eller annen slask som hadde førstegangstjeneste ved kontoret i Oslo antagelig kastet søknaden min i søpla. Men jeg fikk utsettelse etter litt hektisk faksing og slikt.

Senere ble jeg innkalt og fikk utsettelse tre ganger til, før jeg endelig, for et år siden fikk et brev om at forsvaret ikke ville ha meg likevel. Da trodde jeg i grunnen jeg var fri, men så, for et par måneder siden, fikk jeg et brev om at Sivilforsvaret hadde overtatt meg. Først måtte jeg sende inn et skjema med informasjon om hva jeg driver med, eventuelle skills jeg har, og hvilken størrelse jeg foretrekker på ulike uniformsplagg, og så fikk jeg et brev nå, der det står at jeg har fått midlertidig fritak for tjeneste ettersom jeg er student, og at jeg må sende inn kopi av studentbeviset mitt.

Jeg fikk dessuten en fargerik brosjyre som skulle beskrive hva Sivilforsvaret driver med, og jeg rakk såvidt å bla gjennom den før jeg rotet den bort. Jeg fikk ikke med meg så mye, men jeg festet meg ved et bilde av en veltet lastebil. Ved siden av lastebilen gikk det nemlig en fyr fra Sivilforsvaret, og han bar med seg en kasse Pepsi. Jeg tolker det dermed slik at jobben min i Sivilforsvaret kommer til å gå ut på å plyndre veltede lastebiler. Og det kan jo bli gøy.

Jeg lurer imidlertid også på å fortelle historien min til media. Etter såpass mye frem og tilbake må jeg vel snart kunne betrakte meg selv som en «kasteball i systemet», og slike er det jo populært å skrive om.

-Tor Nordam