Enhver respektabelt vanskelig tur nedover Amazonas-elven fra Ecuador begynner i den lille byen Coca, kjent for olje, varme og for å være langt fra alt. Hit hadde jeg altså kommet meg for å møte Bo, en gæern, backgammonspillende svenske jeg hadde truffet i Montañita. Etter høylandets kalde netter var det godt å være tilbake i varmen, men noe avslapping ble det ikke snakk om riktig ennå, da det var en del å ta tak i før vi var rede for å sette kursen nedover Rio Napo. Rettelse: Før Bo var klar.


Rio Napo

Med Bos ikke-eksisterende spansk og gebrokne engelsk er det imponerende å se hvor mye velvilje han klarer å inspirere hos alle han treffer på, men jeg mistenker at han er godt hjulpet av sitt konstant gode humør. Jeg var derfor litt overrasket over at han ennå ikke hadde anskaffet hengekøye og myggnett, de to tingene man vanskeligst kan klare seg uten når man skal la seg flyte nedover Amazonas. Jeg øynet dog raskt en mulighet for å forbedre mine spanskkunnskaper og var snar til å tilby min assistanse, og få timer senere anså vi oss tilstrekkelig forberedt til at vi kunne tilbringe den resterende halve dagen med å drikke øl med lokalbefolkningen.

Bo hadde vært i Coca et par dager lengre enn jeg, og hadde allerede rukket å bli stamkunde på Papa Dance, en bar uten noe særlig til vegger nede ved elven, og det var her han forlot meg for å få seg en god natts søvn før vi tidlig neste morgen skulle avsted til Nuevo Rocafuerte. Jeg endte derimot opp med å bli kjent med de som jobbet i baren. Fordelen med det er at man kan bli værende lenge etter stengetid, men ulempen er at man ikke er i seng før halv fem om morgenen, uten å ha pakket. Vanligvis en oppskrift på å forsove seg, men Bo kom til unnsetning ved å banke på døren like før halv sju, før han gikk i forveien til båten. Jeg brukte min lange trening i hurtigpakning, og var på plass ved billettluken med et hav av tid til gode, altså ti minutter.

I løpet av to dager i Coca hadde vi ikke sett snurten av andre gringos, og jeg var derfor overrasket et lite øyeblikk da Bo, som allerede hadde rukket å løpe ned til båten, dukket opp som et troll-i-eske ved billettluken og sa at det var en hollender der nede som kjente meg. Jeg summet meg likevel relativt raskt da jeg forsto at det egentlig bare kunne være én person.

Björn van den Broek (hadde han vært en slem og ond fyr kunne han lett ha fått være min erkefiende med et navn som det, men dessverre er han en særdeles hyggelig fyr) dukket opp for første gangen i San Pedro de Atacama i Chile, og deretter krysset våre veier i Uyuni, Potosi, Rurrenabaque, Copacabana (Byen i Bolivia, ikke stranden), Arequipa og Cusco. Ofte nok til at man kunne mistenke ham for å følge etter meg, men jeg hadde ikke sett ham på et par måneder.

Nå hadde han altså dukket opp igjen, noe uventet, og med seg hadde han et par legestudenter, en sykepleier, og ei jente som studerte noe så obskurt som liberal studies. (Jeg ble aldri helt klok på hva det betydde, sannsynligvis fordi hun ikke visste det selv.) Merkelig nok var alle sammen amerikanere, men de skulle heldigvis vise seg å være av den trivelige varianten. Fra to var vi blitt til sju, alle sammen klare for et elveeventyr.


Fullsatt elvebåt med gæern svenske i forgrunnen. (Ikke jeg, en annen gæern svenske)

Båten til Nuevo Rocafuerte var en særdeles stor kano med soltak, fylt til randen med mer eller mindre glade ecuadorianere, og etter omtrent sju timers navigering rundt sandbanker og noenlunde flytende tømmerstokker ble lunskj avklart i en liten landsby med fire-fem hus midt ute i intet: Ris, egg og stekt banan, en kombinasjon som kom til å bli en gjenganger med små variasjoner de neste dagene. Litt mat tyngre var vi tilbake på båten, og et øyeblikk virket det som om vi skulle bli nødt til å forlate uten Bo, men i siste liten kom han byksende ned skråningen til elven med en iskald pils i neven. Overraskelsen var liten, men fryden stor, og slikt rustet var vi klare for den fem timer lange sluttspurten til Nuevo Rocafuerte

Eskortert av en flokk fugler like over en vannflate farget rød av solnedgangen nærmet vi oss Ecuadors siste utpost langs Rio Napo, og idet mørket senket seg hoppet vi av båten, fant byens eneste (men likevel billige) hotell, og trasket opp mot politistasjonen for å stemple oss ut av Peru. Det skulle vise seg å bli litt vanskeligere enn ventet. Siden det hadde blitt mørkt, og de ville bli nødt til å skru på lyset for å se passene våre, mente grensevaktene at vi godt kunne betale dem ti dollar per person for å dekke strømregningen. Da dette virket som en usedvanlig dårlig unnskyldning, og vi egentlig ikke hadde det travelt, sa vi bare hasta mañana og gikk for å finne noe spiselig.


Rio Napo i skumring

Vår første mulighet kom da vi ble vitne til hva som ved første øyekast så ut som en valp med apehode, men det viste seg å være en opportunistisk apekatt som lot som om den var en valp og dermed sikret seg et skrovmål fra mamma hund ved veikanten. Vi var litt usikre på vår evne til å se ut som valper, og vi var heller ikke helt sikre på om fersk hundemelk var noe å jakte etter, og vi gikk derfor videre, på jakt etter noe fastere føde, noe vi også fant etter svært liten innsats (ris og egg)


Hund adopterer ape

Morgenen derpå, etter en frukost bestående av, kan du tenke deg, mer ris og egg, og passende utstemplet fra Ecuador (uten å betale for sollyset som gjorde det mulig å se passene våre), var vi både fysisk og psykisk klare for ytterligere to timers båttur til Cabo Pantoja, Peru. Stewart, en av legestudentene, hadde av en eller annen grunn bestemt seg for å bil værende og jobbe på sykehuset i Nuevo Rocafuerte, og vi vinket dermed adjø. Lite visste vi at vi skulle se ham ganske snart igjen.

Turen til Pantoja var ganske hendelseløs bortsett fra da vi stoppet ved tre hus ved elvebredden og plukket opp en mann som skulle reise en time nedover elven for å kunne ta en telefonsamtale. Han håpet på å kunne ta en båt tilbake igjen i løpet av de neste dagene, kanskje allerede dagen derpå hvis han var heldig. De som sier at verden er ganske liten har aldri vært på reise langs Rio Napo.


Pantoja

Pantoja dukket plutselig opp rundt en sving i elven, idyllisk plassert mellom tropisk regnskog og elv. Kanskje 40 hus, et par småbutikker, en restaurant, en militærforlegning, et sykehus og selvfølgelig en fotballbane. Med andre ord bare en katedral unna en moderne storby. Vel av båten tok det ikke mange minutter å legge merke til at dette var et særdeles avslappet sted, og ikke mange minutter til før vi ble alvorlig smittet av stemningen.

Siden vi var offisielt utstemplet fra Ecuador, men ennå ikke innstemplet i Peru var våre første timer i Pantoja preget av en slags mild, ikke-ubehagelig eksistensiell angst, en tilstand som Björn og jeg prøvde å opprettholde ved å ikke øyeblikkelig løpe avsted til immigrasjonsbygningen, og det var ikke før dette paradokset av eksistens/ikke-eksistens holdt på å rive universet i filler at vi bedagelig trasket oppover bakken, forbi den strengt bevoktede inngangen til militærforlegningen og videre til bygningen med våpenskjoldet over inngangen.

Vel innenfor døren spurte vi så pent vi bare kunne på beste spansk om vi kunne få lov til å komme inn i Peru, og stor var overraskelsen da den unge mannen bak disken gliste og svarte nei. Var dette mulig? Hadde vi funnet en immigrasjonsoffiser med sans for humor? Det var nesten troligere at vi faktisk skulle bli nektet innreise i Peru, og et lite øyeblikk var frykten for at vi måtte snu trykkende.

Til alt hell viste det seg at undrenes tid ikke er forbi, og at det faktisk finnes grensevakter med humor. Jimmy Jack var oppkalt etter diverse Hollywood-skuespillere, hvilke vites ikke, og han fortalte at hans sans for humor var for stor til å trygt kunne fjernes kirurgisk, og han hadde derfor fått lov til å beholde den. Han stemplet oss deretter inn i Peru, og universet trakk en lettelsens sukk og fortsatte å eksistere.


Den lokale utgaven av alle vi barn i bakkebygrenda.

Vel tilbake i sentrum (altså 30 meter bort, nærmere elva) hadde de andre i vårt følge fått vite at neste båt til Iquitos skulle dukke opp om fire dager. Vi hadde altså nok av tid til å gjøre ingenting før vi skulle tilbake til den virkelige verden. Vi fikk også vite at siden det var fredag skulle generatoren være igang til klokken 12 for å holde liv i diskoteket. Riktig, en landsby med mindre enn 300 personer, hvorav halvparten var i Iquitos til enhver tid, hadde et diskotek.

La Espumita (det lille skummet) var et mørkt og varmt lokale, hvor de som overalt ellers i Sør-Amerika spilte store mengder regatone, men jeg mistenker at settingen bidro til å gjøre den mindre plagsom enn vanlig. Antallet jenter økte med omtrent en tredjedel da vår gruppe dukket opp, og man kunne tydelig merke gleden hos de mange ensomme soldatene som var vant til å danse alene på fredagskveldene, og det ble en aften med mange morsomme og lite suksessfylte sjekketriks.


Kano i solnedgang. Jeg kunne ikke dy meg.

Lite ante vi at de forventede fire dagene skulle bli til åtte før båten dukket opp, men det var åtte dager i paradis. Lange, late dager hvor det ikke var annet å gjøre enn å sove, spille kort og volleyball med lokalbefolkningen og svømme frem og tilbake over elven. Etter tre dager dukket også Stewart opp igjen, da det ikke var noen pasienter i Nuevo Rocafuerte, og gruppen var nok en gang komplett.

Med bare en restaurant (Mini restaurante Odisia, eierens mellomnavn) var det et enkelt valg hvor vi skulle spise, og etterhvert som vi ble bedre kjent med eieren, ble også maten bedre, slik at vi gikk fra ris og egg, gjennom diverse kyllingretter til særdeles velsmakende fiskemiddager. En dag ble det også servert kjøtt:
"Hva slags kjøtt er det?"
"Kjøtt. Fra et dyr."
"Hva slag dyr?"
"Et dyr i jungelen."
Vi valgte å ikke spørre mer.

Også verdt å nevne er at største delen av landsbyen bare hadde rennende vann mellom halv seks og seks om morgnen, noe som gjorde den vanskelig for alle som ikke følte seg som morgenfugler å ta seg et bad som ikke involverte brunt elvevann. Løsningen var et slags fellesbed/vaskeri. En kilde med forbløffende rent vann og litt fliselegging var alt man trengte for å sørge for et badeanlegg bedre enn i mange fraflyttingstruede øykummuner.


Pantoja lokalbad

I løpet av de åtte dagene rakk vi også å vandre inn i jungelen, lage fantastiske leketøy av torner og blader sammen med barna i landsbyen, bygge en flåte, bli innviet i the green rafting club (spør meg når jeg kommer hjem), feire Jimmy Jacks fødselsdag (Tilbake til La Espumita), bli kjent med kommandanten i militærbasen, drikke opp alt øl i landsbyen og få 243 insektsbitt på en ettermiddag (bare jeg, ikke oss alle til sammen), før båten med samme navn som landsbyen endelig dukket opp søndag ettermiddag.


La lancha Cabo Pantoja. (Amy Jacobsen)

Etter å ha lastet av flere hundre sekker med sement var båten klar til avgang tidlig mandag morgen, og vi slengte opp våre hengekøyer så langt fra motorduren som mulig. Med bare ca 20 hengekøyer om bord så det ut til å bli en behagelig reise, men de skulle øke i jevn takt, slik at det den tredje natten var mer enn tohundre hengekøyer, i tillegg til en mengde mennesker som sov på gulvet under hengekøyene. Hvor herlig er det ikke med tre, ikke så veldig stille barn som skaller til hengekøyen din hver gang de reiser seg opp. Lære av erfaring? Nei, det vil vi ikke.


Fullt? Nei, det tror jeg ikke.

Båten stoppet i tillegg ved hver ansamling av to eller flere hus ved elvebredden for å plukke opp en klase bananer, en gris eller en ku, og det var sjelden et problem å våkne tidlig da det alltid var et par haner eller en papegøye som kunne vekke oss om morgenen, for ikke å snakke om å våkne enda tidligere, da skriket av en vettskremt gris skar gjennom nattemørket.
Hadde man først våknet var det ikke like enkelt å sovne igjen, og da kunne man like gjerne snike seg opp på dekk (men en hel del innviklede akrobatiske manøvre for å unngå å trampe på noen sovende barn) og legge seg til rette på taket av styrhuset og studere en stjernehimmel fullstendig upåvirket av lysforurensing.


Nedre dekk. (Amy Jacobsen)

Maten ombord var av en helt egen kvalitet (har noen smakt kokt maduro?), så lite fantastisk at det vanskelig kan beskrives med ord, og savnet etter Mini-restaurante Odisia var stort. Heldigvis hadde kapteinen på båten en stor mengde avocado i lugaren sin, som han av en eller annen grunn hadde lyst til å dele med seg av. Uten et ord kom han ut på dekk med en av de grønne fruktene i hver hånd, og like fåmælt gikk han tilbake inn i lugaren sin igjen. "¡Gracias!" sa vi, og da kom han ut med en til. Slik burde alle kapteiner være.

Fire dager senere, fire dager hovedsakelig fylt av griser, kyr og umodne bananer var det godt å komme tilbake til sivilisasjonen, representert av Iquitos. Verdens største by som ikke kan nås landeveien har særdeles få biler, og er i stedet fylt til randen av motorsykler av alle tenkelige slag. Følgelig er den til enhver tid like støyfylt som Elgesetergata i rushtiden, men fraværet av skrikende griser i natten gjorde det likevel enkelt å sove godt om natten.

Maten var likevel bedre enn fengselskosten på båten, og den første muligheten for en dusj og klesvask på to uker hevet renhetsfølelsen, om ikke humøret, som hadde holdt seg forbløffende høyt gjennom hele ferden. Fristelsen for å dra inn i jungelen (Iquitos største turistmagnet) var derimot liten, og de neste dagene gjaldt det å nyte det storbyen hadde å tilby av komfort før flere elvebåter ventet.


Tilbake i sivilisasjonen (Karla Peña)

Noen dagers hvile var likevel nok før det begynte å klø i reisefoten igjen, og jeg satte kursen videre nedover elven mot grensen til Brasil og Colombia, med det målet for øye å dra videre inn i Brasil. Enda en banan- og gristransporterende båt skulle i henhold til ryktet avgå mot Manaus onsdag, og da det allerede var tirsdag så jeg meg nødt til å punge ut en del ekstra for hurtigbåten fra Iquitos til grensen. Nesten fremme i Leticia følte jeg dog at Colombia kallet, og jeg bestemte meg i stedet for å ta flyet til Bogota. Neste episode: Colombia, og hva som hendte der.