Jeg er generelt skeptisk til pub-til-pub-turer. Dette er nok noe jeg har med meg fra Peru, da jeg ble tvunget med på en i Cuzco av fire rabiate australiere. På fredag ble imidlertid Tor og jeg bedt med på en "Literary Pub Tour" av en av mine venner her i byen. Han hadde også invitert en av sine venner fra Camebridge - sammen utgjorde de (i min hjerne) duoen Tim&Tom.

Jeg var som nevnt skeptisk til konseptet, men "literary" lot til å gi det hele et snev av sofistikert intellektualitet som gjorde det mer tiltrekkende, og jeg har alltid tenkt på det faktum at det finnes uhorvelig mange gode forfattere med base i Edinburgh når jeg har gått forbi plakatene til disse turene. Så vi ble med.

Hvilke forfattere er det da som har sete i Edinburgh?
Jeg nevner i fleng
Robert Burns
Walter Scott
Robert L. Stevenson
Arthur Conan Doyle
osv

Og jeg liker jo å vite hva forfattere har drevet med.

Settingen på denne turen var faktisk ganske fascinerende. En skuespiller fortalte at han helst så at vi ikke avbrøt ham når han kom godt igang, og noe av det første som skjedde var at en som tilsynelatende var en av oss avbrøt ham kort og greit og sa at en av tallene hans ikke stemte. Nå hadde vi jo på forhånd blitt advart om at dette ikke var noen akademisk utlegning, og at vi måtte forvente noen kunstneriske friheter, så jeg sendte den uhøflige avbryteren et av mine stygge blikk.

Dette er en type blikk som jeg gjennom mange lange år har perfeksjonert for å på best mulig måte formidle min avsky uten å måtte bruke munnen eller mer åpenbare formidlingsformer. Jeg tror jeg har blitt ganske god på det. Selvsagt viste det seg at denne avbryteren var en del av forestillingen.

Vel...

Jeg må si jeg hadde alvorlige problemer med å følge hva den opprinnelige guiden/skuespilleren sa. Han snakket angivelig (jeg baserer meg på to lingvister) en slags 1800-talls-Edinburgh-dialekt, og gikk ikke inn for å være forståelig. Han var mye enklere å forstå når han var sitt vanlige hyggelige selv mellom pubene.

Hans motsats var motsatt: Han snakket normal engelsk (med en svak skotsk aksent) når han skuespilte, men noe bredere til vanlig.

Dette var selvsagt en refleksjon av personaene de spilte: Den ene en representant for idéen om pubenes Edinburgh og det folkelige liv, den andre den akademiske forskjønnelsen av litteraturhistorien.

Jeg vet ikke om det var fordi han kom for sent inn i bildet eller fordi han ikke hang nok på puber, men de kom aldri egentlig inn på Conan Doyle (kanskje jeg tar helt feil og han ikke har noe med Edinburg å gjøre), og hovedvekten av turen sentrerte rundt Burns, Scott og Stevenson (med innslag av deres samtidige, som jeg ikke husker navnet på i øyeblikket). Burns, Scott og Stevenson er imidlertid fascinerende typer alle sammen, og det eneste jeg egentlig har å utsette på opplegget er at mannen som kom med de fleste anekdotene kom med dem på den (for mitt utrente øre) uforståelige dialekten, så jeg fikk dem bare halvveis med meg og kan derfor ikke egentlig gjengi dem her.

Men det skal jeg si, at jeg har oppdaget en hel rekke nye og spennende puber her i byen som jeg aldri har sett før, så dersom noen skulle føle trangen til å komme på besøk, skal jeg klare å diske opp med folkelige drikkesteder og kultur.