For smart for sitt eget beste?
Jeg lovte jo egentlig å skrive en artikkel i går, der jeg skulle le av folk som sa teite ting i media, men så var plutselig dagen borte, og så gjorde jeg ikke det likevel. Men nå har jeg bedre tid, så nå passer det i grunnen mye bedre å komme sterkt tilbake. Så da gjør jeg det.
Fra tid til annen ser man slike artikler der folk skriver om hvor vanskelig intelligente barn har det i skolen. Og før jeg begynner å le av dem, la meg bare si at jeg i prinsippet er enig i en del av det de sier. Nå skal ikke jeg påberope meg å være noe vidunderbarn her, men jeg husker jo at av og til på barneskolen ble vi ferdige med alle oppgavene i et kapittel i matteboka, og da ble vi bare satt til å regne flere oppgaver av samme type, i noe som het Ekstraboken. Man kunne jo kanskje kommet opp med noe litt mer spennende.
Men jo, sånn folk, og så skriver de om hvor vanskelig intelligente barn har det, og så pleier de for det første å bruke seg selv som eksempel, uten en slik modererende kommentar som jeg puttet inn like over her, og for det andre pleier de å komme opp med et eller annet sykt eksempel som skal beskrive hvor vanskelig intelligente barn har det.
På hjemmesiden til Martin Ystenes, kongen over alle intelligente-barn-sytere, er det folk i haug og dunge som forteller om sin intelligente sønn, som ikke hadde noe annet valg enn å begynne med heroin etter å ha kjedet seg i mattetimene. Men denne uken leste jeg
den beste så langt, der en fyr sier at mange intelligente mennesker alltid føler seg ensomme.
Grunnen til ensomheten er blant annet at de har helt andre interesser enn flertallet. De har et ordforråd og en språksans som er langt over gjennomsnittet, og de tar i bruk språklige virkemidler som vanlige folk ikke forstår.
Det er rett og slett ikke måte på hvor vanskelig mange av disse menneskene har det, og som seg hør og bør når man syter på vegne av en marginalisert gruppe, spør forfatteren hva politikerne gjør med dette. Og han svarer naturligvis:
Noe bør gjøres, og det bør gjøres raskt. Jeg lurer faktisk på hvor mange høyt intelligente barn og ungdom i Norge som har begått selvmord, for å leve i en tilstand av fullstendig ensomhet blant mange mennesker kan i lengden ikke føre til annet enn en intens følelse av meningsløshet. Men hva gjør samfunnet for dem? Hva gjør falske politikere som gjør krav på å bli oppfattet som sosialt engasjert for dem? Ingenting!
Jeg savner sterkt politikere og rikfolk med et minimum av medfølelse og omtenksomhet.
Han tar riktignok en ny vri ved å også forvente at falske politikere skal engasjere seg, og han skal jo ha cred for oppfinnsomhet. Men er egentilg falske politikere en stor og mektig gruppe? Og bryr de seg egentlig? Er det ikke det som er poenget med å være falsk, at man slipper å gjøre det vanlige politikere gjør?
Uansett, som jeg nevnte innledningsvis er jeg til dels enig med disse menneskene, men jeg blir litt oppgitt når jeg leser en uspektakulær artikkel der jeg får inntrykk av at forfatteren mener han tilhører gruppen «intelligente mennesker», og han forteller om alle de avanserte språklige virkemidlene de bruker. Det kan naturligvis hende jeg bare misforstod hele artikkelen hans, men jeg får i alle fall ikke lyst til å stille meg på barrikadene av dette.
-Tor Nordam
Comments