Joa, nå skal dere høre. Jeg var jo på julebord i helga. Det var egentlig som ventet. En fyr på 18 drakk tre rusbrus, og ble ganske hyper, og noen fyrer på rundt 40 drakk tre akevitt, og skulle være ærlige. For eksempel han som sa at grunnen til at han mobber meg så mye er at jeg er så selvgod, så jeg må ikke ta det ille opp.

Men det var ikke det jeg tenkte jeg skulle skrive om. Det som er mye mer interressant er nemlig at jeg smakte på lutefisk på julebordet. Jeg har jo ofte blitt forsøkt presset til å smake på lutefisk, med dårlige unnskyldinger som «det er jo tradisjon» eller åpenbare løgner som «det er jo godt», men denne gangen var det ikke noe press. Det bare stod et fat med lutefisk på bufféten, så jeg bestemte meg for å smake. Liksom for å se hva alt oppstusset er om.

La oss hoppe litt bakover, og se hvor denne stolte tradisjonen kommer fra. Som vi vet, består jo lutefisk av tørrfisk, som har vært lagt i lut. Lut er det samme som kaustisk soda i vann, og har den egenskapen at det gjør om fettet i fisken til såpe. Etterpå er fisken vannet ut, så den ikke er farlig å spise, og den smaker ikke såpe (eller noe annet, for den del). Så hvorfor ville noen frivillig spise dette?

Min teori er at frivillighet ikke har noe med saken å gjøre. I gamle dager var det ganske vanlig å bruke lut til å vaske, og jeg ser for meg at noen har hatt det litt travelt, og mistet et stykke tørrfisk ned i en bøtte med lut. Dessverre hadde knapt penger til mat, eller kanskje bodde de på en forblåst holme, og hadde ikke noe annet enn dette ene stykket med tørrfisk. Uansett hvordan det hang sammen, de hadde ikke noe annet valg enn å fiske opp fisken fra vaskebøtte og koke den til middag.

De konkluderte med at det slett ikke var så ille som man skulle tro, lut og alt tatt i betraktning, og av en eller annen syk grunn ble det en tradisjon. Og slik har det seg altså at på bufféten på julebordet stod det et fat lutefisk, til tross for at Jola Sigmond umiddelbart kunne fortalt deg at den ikke hører hjemme.

Når du står ovenfor noe som regnes som en «delikatesse», og det er satt frem mer tilbehør enn «delikatesse», da er det grunn til å bli bekymret. Ikke bare var det mer tilbehør enn fisk totalt sett, men det var faktisk satt frem mer sennep enn fisk. Og faktisk, når man tok mer sennep enn fisk smakte det slett ikke ille. Det smakte faktisk sennep.

Så da vet dere det, om dere skulle bli invitert på lutefiskmiddag med Kåre Valebrokk.

-Tor Nordam