Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 10 months, 3 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 10 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 10 months
Reading in dark times
Are, 2 years
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 3 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 4 months
Halifax
Tor, 2 years, 5 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 5 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 5 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 7 months
50 book challenge
Camilla, 10 months, 3 weeks
Ten years ago
Tykkere vegger!
Tor
Controls
Register

Sherlock Holmes

Jeg har kommet frem til at det er på tide jeg bruker litt av all den fritiden jeg plutselig har fått til å skrive artikler om ting og tang. Jeg føler jeg bør advare om diverse spoilere med hensyn til hva som skjer med Holmes og Watson i bøkene. Jeg tror imidlertid jeg har klart å unngå å avsløre løsninger på mysteriene de håndterer.

Sherlock Holmes har hengt på veggen på soverommet mitt i mange lange år. Han hang der da det fortsatt var rosa (veldig lenge siden), han overlevde den grønne perioden, og han ble med da jeg flyttet til det nå hvite rommet.

Bildet på veggen min
Grunnen til at vi har holdt sammen gjennom så mange år er selvfølgelig at Sherlock Holmes er herlig. Han er litteraturhistoriens beste detektiv. Den eneste i mitt hjerte. Og alt det der.

Jeg har imidlertid oppdaget at å ha lest Sherlock Holmes ikke er så vanlig som jeg tidligere har antatt, og temaet passer kanskje spesielt godt etter Dan Brown-slakten min. Her er et godt alternativ. Det er ikke tung litteratur, det stiller ikke krav til universitetsutdanning hos leserne, eller egentlig til noe annet enn at man kan lese. Språket er godt og karakterene...
Karakterene!
Det er noe med å lese bok etter bok, eller historie etter historie, om de samme karakterene (noe man også kan legge merke til hvis man leser musketér-bøkene til Dumas): Hvis forfatteren er dårlig vil det hele bli platt og formulaisk, og utviklingen vil enten gå for raskt eller stagnere. Todimensjonale karakterer fremkaller ikke andre følelser enn avsky, mens når det gjelder Holmes og Watson og forholdet dem imellom - det hele er så subtilt, så herlig, så usagt men likevel så sterkt. Hvor sterkt vises bare i noen få tilfeller, og det dveles ikke ved det mer enn nødvendig. Bare akkurat nok til å drive det hjem. Du vil like Holmes og Watson bedre jo flere bøker/historier du har lest.

Sherlock Holmes er, som nevnt, fantastisk. Det som gjør ham fantastisk ved første øyekast er evnen til å dedusere seg frem til de merkeligste ting fra de minste detaljer. Jeg må tilstå at jeg mistenker at dette delvis er noe Sir Arthur Conan Doyle har lånt fra Poes Dupin (det er særlig én scene, den hvor Dupin 'leser tankene' til sin kronikør, som er perfekt oversatt til Holmes/Watson. Jeg er imidlertid villig til å tilgi denne antydningen til uorginalitet og heller se det som hyllest enn plagiat. Holmes minner i det hele tatt ganske mye om Poes detektiv. De har også til felles at kronikøren er detektivens noe mer middelmådige venn. Dette er vel strengt tatt ikke så veldig overraskende, i og med at en slik formel tillater at leseren år folkaringer samtidig som kronikøren. Jeg vil imidlertid anbefale alle som liker Sherlock Holmes å ta en titt på Poes fortellinger. Det er også bra saker. Watson sammenligner faktisk eksplisitt Holmes med Dupin i alle fall én gang (92), men Holmes avviser det som alt annet enn et kompliment (han kaller også Gaboriaus Lecoq en "miserable bungler" (93)) og hendelsen han alluderer til ("That trick of his of breaking in on his friends' thoughs with an apropos remark after a quarter of an hour's silence is really very showy and superficial") er akkurat den jeg mener han selv kopierer senere. Jeg husker selvfølgelig ikke hvilken historie det var (vi ville nok alle dø av sjokk den dagen jeg husket noe jeg hadde bruk for), men det var i introduksjonsdelen, tror jeg, for Watson og Holmes sitter hjemme og Watson leser i avisen og kaster et blikk på et maleri. Opplys meg gjerne hvis dere kjenner igjen situasjonen.

Men tilbake til Holmes. Han er ingen fastlåst karakter, og det er faktisk en viss utvikling gjennom bøkene. Han beskriver seg selv som altetende når det gjelder bøker, men samtidig gir han Watson inntrykk av å ignorere all viten som ikke kan være relevant for detektivyrket -- i den første boken, A study in scarlet, forteller han ham at han ikke kjenner den Kopernikanske modellen av solsystemet, og at han når Watson har forklart den vil forsøke å glemme den så raskt som mulig, og Watson setter i den forbindelse opp en liste over Holmes' kunnskap (89-90). Den viser seg å ikke stemme overens med virkeligheten, for sannheten er selvsagt den at det egentlig ikke er noe som faller utenfor feltet "viten som kan være relevant for detektivyrket". Watsons beskrivelser av Holmes gir videre inntrykk av en noe manisk-depressiv tidvis kokainmisbruker med et enormt musikalsk talent, en rekke eksentriske vaner (detektiver er jo notorisk ungkarer, og har ikke hatt en kvinne til å lære dem å oppføre seg) - ifølge Watsons beskrivelse:

a man who keeps his cigars in the coal-scuttle, his tobacco in the toe end of a Persian slipper, and his unanswered correspondence transfixed by a jack-knife into the very centre of his wooden mantelpiece ... Holmes in one of his queer humours would sit in an armchair, with his hair-triggers and a hundred Boxer cartridges, and proceed to adorn the opposite wall with a patriotic V.R. done in bullet-pocks
(532)

- og en utrolig evne til å forkle seg, noe som viser seg blant annet når han kommer tilbake fra de døde og overrasker Watson i "The Adventure of the Empty House":

I moved my head to look at the cabinet behind me. When I turned again Sherlock Holmes was standing smiling at me across my study table. I rose to my feet, stared at him for some seconds in utter amazement, and then it appears that I must have fainted for the first and the last time in my life.
(876)

Watsons besvimelse skyldes selvsagt ikke bare sjokket over at en "elderly deformed man" som han har snakket med, kollidert med og fått kjeft av faktisk er Holmes, men også sjokket over å se Holmes i live. Conan Doyle gikk nemlig lei av Holmes og drepte ham i "The Final Problem", men fikk så rasende tilbakemelding fra leserne at han vel fant det best å vekke ham til live igjen. Jeg har alltid hatt et veldig ambivalent forhold til bøker hvor karakterer jeg liker dør. Kanskje særlig når man har fulgt karakteren(e) gjennom flere bøker, er det fryktelig trist (første gang jeg leste den siste bøken i musketér-serien til Dumas gråt jeg så fryktelig at min mor lurte på om jeg var syk) og jeg liker triste bøker, men jeg finner det også vanskelig å gå tilbake og lese historier om dem når jeg vet hvordan det ender. Det er irrasjonelt, men jeg har for eksempel aldri lest Curtain: Poirot's Last Case og jeg kommer nok aldri til å gjøre det. "The Final Problem" tok meg imidlertid på sengen. Etter en tids opphold fikk jeg meg likevel til å lese de historiene jeg ennå ikke hadde vært borti, og jeg kan vanskelig beskrive min lykke da jeg leste linjene jeg har sitert over. La meg bare si at jeg forstår Watson.

Holmes forteller at han klarte å unnslippe Moriarty ved hjelp av kampkunsten Baritsu, noe som vel av de fleste regnes som en feilskriving av Bartitsu, og jeg må tilstå at jeg fortsatt tar meg selv i å smile hver gang jeg kommer over en referanse til den. En kampsport for gentlemen. Selvfølgelig kunne Sherlock Holmes den.

Sherlock Holmes er nemlig en utsøkt gentleman. Ikke bare på grunn av tendensen til å hjelpe dem som ikke kan betale gratis; eller mangelen på frykt i farlige situasjoner; eller hvordan han er villig til å bryte lover og regler dersom det er snakk om ære og rykte; eller hvordan han lar andre ta æren for det han har gjort uten å ha noe imot det. Eller, noe jeg i alle fall forbinder med en gentleman:

Sherlock Holmes was a man who seldom took exercise for exercise's sake. Few men were capable of greater muscular effort, and he was undoubtedly on of the finest boxers of his weight that I have ever seen; but he looked upon aimless bodily excertion as a waste of energy, and he seldom bestirred himself save where there was some professional object to be served.
(p 496)

Han har dessuten akkurat den tilsynelatende følelsesmessige kulden som er en nødvendig del av dette gentlemansidealet. Vennskapet mellom Holmes og Watson er fantastisk, sterkt, dypt, men generelt uuttalt. Kulden, rasjonaliteten ved karakteren Holmes understreker bare vennskapet med Watson de gangene det blir uttrykt, så som da Holmes nesten får dem begge drept i "The Adventure of the Devil's Foot"; Watsons fortvilelse når han tror Holmes er døende i "The Adventure of the Dying Detective"; eller Holmes' panikk når Watson blir skutt i "The Adventure of the Three Garridebs", hvor han også truer med drap dersom Watson hadde dødd. Og det er nettopp kjennskapen til disse følelsene som gjør "The Final Problem" så trist og "The Adventure of the Empty House" desto bedre. Her kan dere forresten lese en fin betraktning over akkurat det.

Sherlock Holmes er forøvrig et fantastisk eksempel på geniet som anser kjedsomhet som sin største fiende. Kokain- og morfin-misbruket (som Watson riktignok klarer å venne ham av med med tiden) er en reaksjon på tilværelsens monotoni, og er noe han faller tilbake på når han ikke kan bruke hjernen på noe annet. Det bidrar dessuten til å unngå inntrykket av en feilfri, rasjonell maskin -- flawed genius er mye mer interessant i lengden. Og Holmes' entusiasme når han endelig har funnet en fiende som er ham verdig overskygger nesten faren Moriarty representerer. Den måten å tenke på appellerer til meg.

Akkurat denne trangen til mental stimuli passer veldig godt i storbyen, og detektiven er definitivt en storbyfigur -- han dukker opp ved moderniseringen, ved modernismen, i storbyen idet storbyen blir et litterært rom, noe som i Holmes' tilfelle gjøres veldig klart i introduksjonen til "The Adventure of the Cardboard Box":

He loved to lie in the very centre of five millions of people, with his filaments stretching out and running through them, responsive to every little rumour or suspicion of unsolved crime.
(483)

Likevel velger han, uten at vi så vidt jeg vet noen gang får en forklaring, å pensjonere seg som birøkter i Sussex. Han kommer riktignok tilbake for å gjøre moderlandet en liten tjeneste i 1914, men det store spørsmålet er altså hva denne fantastiske hjernen finner i birøkt.

Jeg vet ikke.






Mine favoritter:
Jeg liker romanene veldig godt. Jeg anbefaler igrunnen alle fire, og det er en grunn til at Hound of the Baskervilles er en klassiker.
Av historiene foretrekker jeg
*A Scandal in Bohemia
*The Man with the Twisted Lip
*The Adventure of the Musgrave ritual
*The Adventure of the Final Problem
*The Adventure of the Empty House
*The Adventure of the Dancing Men
*The Adventure of Charles Augustus Milverton
*The Adventure of the Bruce-Partington Plans
*The Adventure of the Devil's Foot
*The Adventure of the Dying Detective
*The Adventure of the Mazarin Stone
*The Adventure of the Sussex Vampire

Jeg vet det er tradisjonelt å holde seg til lister på 10 eller andre runde tall, men 12 for gå for denne gang. Det er selvsagt en hel rekke meget gode historier blant de 44 andre også.




Alle sidehenvisningene er til
Sir Arthur Conan Doyle. The Complete Sherlock Holmes & Other Detective Stories. Glasgow: Harper Collins (1994)

Comments

Ragnhild,  11.11.07 15:36

Jeg liker å tro at jeg vet hva jeg skal lese i romjula.

Tor,  11.11.07 13:56

Jeg liker jo å tro at jeg er ganske belest, men jeg blir stadig gjort oppmerksom på huller i min egen belesthet. Jeg skal forsøke å tette dette snarest. I alle fall før jeg leser Wheel of Time på nytt.

Matteus,  11.11.07 14:26

Tør jeg anbefale Neil Gaimans "A study in emerald", som er tilgjengelig på hans hjemmesider. Sherlock Holmes i et Lovecraftunivers.

Camilla,  11.11.07 14:44

Det tror jeg du tør.

Finn Arne,  12.11.07 09:29

Jeg venter heller på Peter Jacksons nyfilmatisering.

Camilla,  12.11.07 12:41

Hvis han så mye som tenker tanken skal jeg ta saken i egne hender og overbevise ham om at det er et veldig dårlig livsvalg.

Eivind,  12.11.07 12:44

Sur?

Camilla,  09.01.09 16:31

Det er ikke umulig at jeg blir nødt til å henrette Guy Richie.

Kjellove,  11.01.09 04:19

Murder Rooms: Ren fiksjon, men underholdende lell.

Camilla,  11.01.09 14:39

Det er vel ikke ren fiksjon... Bell og Conan Doyle var jo ekte nok, og det er sant at Bell var mye av inspirasjonen for Sherlock Holmes.

Kjellove,  11.01.09 16:27

Ehja, men de reiste ikke landet rundt og løste drapsgåter sammen.

Camilla,  11.01.09 16:33

Nei, det har du rett i. Jeg har aldri sett serien. Er den bra?

Kjellove,  11.01.09 16:56

Ja, det er en god serie, om man ikke henger seg opp i fakta.
Camilla,  29.11.10 16:45

Jeg liker jo å tro at jeg er ganske belest, men jeg blir stadig gjort oppmerksom på huller i min egen belesthet. Jeg skal forsøke å tette dette snarest. I alle fall før jeg leser Wheel of Time på nytt.

*host*
Hvordan går det?
Tor,  29.11.10 16:51

Nå begynte jeg jo, som du vet, å lese Wheel of Time på nytt i forigårs, men til mitt forsvar vil jeg si at jeg, som du også vet, har lest ganske mye Sherlock Holmes i mellomtiden. Så det så.
Camilla,  29.11.10 16:56

Så langt? Hvor mye har du egentlig lest?

Jørgen,  29.11.10 17:26

Cables!
Tor,  30.11.10 01:12

Jeg har lest Study in Scarlet, Sign of Four, Adventures, Memoirs og Hound of the Baskervilles, og jeg har begynt på Return. Så det så.
Camilla,  30.11.10 11:12

Da kan du få lov til å forlate stien et øyeblikk.