I dag gjorde jeg det jeg sa jeg skulle gjøre på lørdag, nemlig å bytte reed-switch i Macen min. Jeg aner ikke hvorfor det heter en reed-switch, så fra nå av kaller jeg det en sovebryter. Jeg liker nemlig å bruke norske ord der jeg kan. Eller, egentlig tror jeg kanskje jeg vet hvorfor det heter en reed-switch, men det kommer vi tilbake til senere.
Jeg hadde lastet ned en manual før jeg begynte, men den handlet om 12" iBook, ikke om 14", som jeg har, og det viste seg å være ganske stor forskjell på innmaten i disse maskinene. Blant annet sitter bryteren i skjermen på 12-tommeren, mens den sitter rett til høyre for backspace-tasten på min maskin.
Manualen anslo at jobben kom til å ta litt over en time. Hvis vi ikke regner med kaffepausen jeg tok midt i jobben, brukte jeg likevel rundt fire timer. Da brukte vi riktignok en del tid på tøys, som å demontere skjermen bare for gøy, og det hadde nok gått mye fortere om jeg skulle gjort det en gang til, men jeg ble allikevel litt overrasket over tidsbruken.
Det første man må gjøre når man skal åpne en Mac er å ta ut batteriet. Så er det i grunnen selvforklarende, bare at man må huske å ta ut skruene som sitter gjemt bak gummiknottene under maskinen. Så peller man av dekselet under, som er litt vanskeli å gjøre på en pen måte på grunn av alle plastikk-klipsene, men det gikk stort sett bra. Etter dette løsner man masse skruer igjen, og så peller man av toppdekselet. Etter å ha tatt løs tastauret først, naturligvis.
Det var i grunnen der vi støtte på den første overraskelsen. Da jeg tok av toppdekselet kom det nemlig en del til syne som lignet til forveksling på den nye jeg hadde. Og det var litt rart, for jeg hadde som sagt forventet å finne den i skjermen. Det som er enda mer urovekkende er at mannen på Eplehuset hevdet at bryteren ville befinne seg like under E-tasten på tastaturet, og han burde jo egentlig vite dette.
Når jeg tenker meg om er det faktisk en helt syk ting å si. Under der finner man nemlig det ekstra ram-sporet, og det skulle vært en rimelig badass magnet-bryter om den skulle fungert gjennom skjerm, tastatur, ram-deksel og ram-brikke. Jeg er egentlig ikke så sikker på om han hadde noe peiling i det hele tatt.
I alle fall, på dette tidspunktet kom overraskelsene på løpende bånd. Den nye sovebryteren jeg hadde kjøpt kom nemlig med et komplisert oppsett med to kontakter med henholdsvis fire og seks ledere, mens den gamle var en helt simpel sak med to ledere på en kontakt. Dette virket litt urovekkende til å begynne med, siden jeg trodde bryteren jeg hadde var fra en identisk maskin, men jeg innså etterhvert at den måtte komme fra en annen modell. Selve bryteren var dessuten bare koblet til to av ledningene, så vi bestemte oss for å lodde litt.
Vi kappet og skjøtte ledninger, og limte den nye bryteren på plass. Den viste seg å være litt større enn den gamle, så noe modifikasjoner var påkrevd, men alt gikk smertefritt. den er egentlig ganske trivielt å klippe i tynne aluminiumsdingser hvis man har en passe ok tang.
Etter dette begynte arbeidet med å skru sammen maskinen igjen. Dette viste seg, ikke uventet, å være en mye større utfordring enn å demontere den. Jeg innså etter en stund at jeg hadde gjort noe galt, da jeg begynte å få for få av de mellomlange skruene, men det var lite fristende å begynne å demontere igjen for å finne ut hvor jeg hadde satt i en M2X5 i stedet for en M2x3. Alt i alt endte jeg opp med bare tre skruer til overs, og det kom ingen rare skrapelyder da jeg startet maskinen, så det virker rimelig å anta at ingen av de lange skruene gikk gjennom harddisken.
Jeg oppdaget riktignok at tre av dem nesten har gått gjennom toppdekselet, men Camilla forsikrer meg om at det bare er sjarmerende. Det var også på et tidspunkt spenning knyttet til hvorvidt jeg hadde blokkert åpningen til DVD-spilleren med et uheldig valg av skruer, men foreløpige tester indikerer at det går greit.
Det store spørsmålet er så om maskinen ble bedre av «reparasjonen». På forhånd hadde jeg i grunnen bestemt meg for at jeg ikke hadde noe å tape på å forsøke å bytte dingsen. Hvis maskinen ble bra ville jo alt være greit, og hvis den ikke ble bra ville den jo fortsatt fungere utmerket, bare at den ikke ville sove av seg selv. Eller jeg kunne fucke den opp skikkelig, men det anså jeg som usannsynlig.
Også her viser foreløpige tester at maskinen nå er god som ny. Den sovner øyeblikkelig når jeg lukker lokket, den har ikke våknet av seg selv, og den våkner når jeg åpner lokket. Dette kan naturligvis være tilfeldig, så jeg må fortsette å følge med på den fremover, men jeg er veldig optimistisk.
Hvis maskinen er frisk betyr det i såfall at jeg sparte meg en potensielt unødig formatering, etterfulgt av enda et besøk på Eplehuset, som totalt ville tatt mer enn fire-fem timer. På den anne side kostet den nye delen $20, og jeg har brukt fire-fem timer på å gjøre noe Apple burde gjort på garantien, og det er litt bittert. Jeg tipper det er lite sannsynlig at jeg får tilbake de pengene.
Jeg planlegger imidlertid å få ut eventuell innestengt aggresjon ved å maile mannen på Eplehuset bare for å si at han tok feil, og dessuten for å fortelle ham hvor sovebryteren skal stå. Om noen andre skulle oppleve de samme symptomene vil jeg imidlertid anbefale å tyne slaskene i butikken litt mer før man utfører reparasjonen selv.
Etter endt reparasjon kikket vi litt på den gamle bryteren i mikroskopet på laben til Torgar, og den så overraskenden nok ut til å fungere perfekt. Bryteren består altså av to små metalldingser, og når man setter på et magnetfelt går de sammen, og dette fører til at maskinen går i dvale. Bildet viser bryteren i åpen stilling.
Spesielt interesserte kan se flere bilder på
Flickr-kontoen til Camilla.
-Tor Nordam
Comments