Most recent comments
Jogging og blogging
Are, 9 måneder, 1 uke
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 9 måneder, 1 uke
Reading in dark times
Are, 11 måneder, 1 uke
Moldejazz 2016
Camilla, 1 år, 2 måneder
Dørskilt
Karoline, 1 år, 3 måneder
Halifax
Tor, 1 år, 4 måneder
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 1 år, 4 måneder
Numerikk, takk
Tor, 1 år, 4 måneder
Topp tur
Camilla, 1 år, 6 måneder
Tolkien reading day
Tor, 1 år, 6 måneder
50 book challenge
Camilla, 9 måneder, 3 uker
Five years ago
Champions of Kamogawa
Tor
Ten years ago
Leker
Camilla
Controls
Register

Reisebrev fra Orienten, del 3: Severdigheter



Kina byr på et par severdigheter som er et par hakk mer spennende enn Big Ben eller Eiffeltårnet. Det skulle man i hvert fall tro. Det skulle vise seg at enkelte av dem ikke var det i det hele tatt, mens andre igjen var vel verdt tiden og pengene.

Den forbudte by
Alle som har latt seg imponere av filmen Den siste keiser, vil kjenne seg igjen i den forbudte by. Den er nemlig innspilt her: I keiserens gigantiske palasskompleks, som egentlig er en privat by i byen. Den ligger midt i sentrum (det hele er planlagt på meteren) og er beskyttet av en vollgrav, veldig tykke og veldig høye murer, og dødsstraff for uvedkommende. Derav navnet.
            Men de dagene er over. Nå har American Express bidratt til restaurering og turisttilpasning, og mot en relativt stiv inngangspris, kan hvem som helst beskue byen uten å få hodet hugget av. Den er altså ikke lenger full av sykroniserte evnukker i røde kjortler, men derimot av europeere, japanere og blitzlamper, samt en mindre mengde kinesiske suvenirselgere og – kontroversielt nok – en Starbucks-kafé.
            Byen består for øvrig av uendelig mange gamle bygninger med flambojante navn som «The hall of supreme harmony», «The palace of heavenly purity» og «The gate of divine might». Og alle sammen ser helt like ut. De er røde, pagode-formede og har hakekors i gull langs takskjegget. Noen har statuer av skilpadder, drager eller traner foran. De ble visstnok brukt av keiseren til forskjellige spesifikke formål: Ett bygg for å kikke over årsregnskapet, et annet for å proklamere resultatet for embedsmennene, ett for å sitte og slappe av litt etterpå, og så videre og så videre.

Det jeg likte best, var egentlig info-plakettene, som oversetter inskripsjonene rundt omkring på husene. Deriblant setningen «Yun zhi jue zhong», som visstnok betyr «The way of heaven is profound and mysterious and the way of mankind is difficult. Only if me make a precise and unified plan and follow the doctrine of this mean, can we rule the country well.» Dette er kanskje det mest kinesiske utsagnet jeg har hørt: Det består av fire tegn, men oversettes til vestlig med 37 ord, og det påpeker viktigheten av å jobbe hardt og strukturert: Kina i et nøtteskall, på alle måter. Og en ikke så liten historisk aha-opplevelse.





1. Et lite tempel i keiserens park, antageligvis «The temple of unending splendour and harmonious serenity.»
2. Keiserens private jolle, «The rowboat of imperial longevity.»
3. Infoplakett fra «The hall of central harmony» – Verdt å lese!
4. Et eksempel på byens forseggjorte detaljer: Dørkarm fra «The palace of outrageous magnificentness.»
5. «The square of extremely extreme forbiddenness».


Tiananmen Guangchang: Den himmelske freds plass
Fra «The gate of heavenly peace», som leder inn til den forbudte by, er ikke veien lang til «The square of heavenly peace», som ligger like utenfor. Alle som har latt seg imponere av han fyren med handleposen som står i veien for masse tanks, vil kjenne seg igjen her. Gatelyktene er fortsatt de samme. Ellers er det meste som kan minne om dette siste offentlige blodbadet i Kinas historie, borte og fortiet.
            Jeg husker krystallklart at jeg var åtte år gammel og foreldrene mine så ekstra mye på nyhetene fordi, som jeg senere skulle forstå, folk bak jernteppet var i gang med å kreve forandring. En sommerkveld foran tv-en på Gossen ble de så oppskjørtet av det de så, at de glemte å be meg ikke se. Rotete kameraføring viste tanks som pløyde rett inn i en folkemengde. Beltespor av blod på bakken. Ingen handleposer. Som Roger Waters senere påpekte – mange døde på TV den kvelden.
            Det var rart å være der på ordentlig. Noe mellom fire hundre og to og et halvt tusen protestanter ble drept den gangen – det har selvsagt vært vanskelig å få noe offisiellt tall. Her later hele landet fortsatt som ingenting. Mao holder fremdeles øye med «rikets hjerte» oppe fra borgmuren, militæret paraderer ivrig med våpen i hånd, og det er forbudt å snakke om det som skjedde de dagene i 1989.
            (Mange mener at artikkelen om massakren er en av grunnene til at Wikipedia er sensurert i Kina. Selv kom jeg ikke inn fra Folkerepublikken (Jeg ble viderført til noe ved navn Web-O-Pedia i stedet), men etter at jeg kom hjem, ble visst sensuren delvis hevet.)


1. Denne fyren er fast ansatt for å stå og lene seg mot rekkverket hele dagen i hvit, synlig skjorte, så publikum skal få de riktige, massive proporsjonene av maleriet.
2. Fargerik smog-solnedgang over Den himmelske freds plass.


不到长城非好 – Den som ikke har besteget den store mur, er ikke en ekte mann.
Dette er salig Maos ord, og jeg er en ekte mann. Hva kinesiske severdigheter angår, er Muren fortsatt nummer én.

            Den ble påbegynt rundt 200 f.Kr., og er fremdeles verdens største byggverk. Til å begynne med var den effektiv mot sporadiske, mongolske røverraid, men så snart Djenghis Khan fikk organisert folka sine litt, kom de seg med letthet gjennom den. Det førte til et snaut hundreår under mongolsk fremmedstyre, hvor muren i stor grad ble ramponert. Ikke før var mongolene kastet på dør, så begynte Ming-keiserne å gjenoppbygge og vedlikeholde muren på mer profesjonell manér. Det er denne versjonen av muren som fortsatt står der. Den holdt skurkene ute en stund, men selv om en mur er avsindig lang (6 300 kilometer), er den aldri sterkere enn sitt svakeste punkt: Folka som passer på den. På 1600-tallet fikk mandsjuene (et slags broderfolk av mongolene, og oppfinnerne av mandsju-barten) bestukket en grensevakt. Historien forteller at de hadde en så stor hær at det tok dem tre dager å gå gjennom porten. Etter kort tid inntok de en forbauset hovedstad, og innsatte sporenstreks seg selv som keisere. Mandsju-dynastiet varte helt til keiserembedet ble avløst av Sun Yat-Sens republikk i 1912, og ble således det siste i rekken av kinesiske keiserhus.




Etter mandsjuenes invasjon mistet muren mye av sin betydning. Den kom ikke til særlig nytte igjen før kineserne prøvde å bruke den som forsvarsverk da japanerne angrep på 1930-tallet. Ettersom Japan kunne stille med moderne ildvåpen, mens kineserne kun hadde sverd, lange kjepper og sitt avskrekkende antall å forsvare seg med, tenkte de at det ville hjelpe med en svær mur å stå bak. Dette var dessverre en dødfødt plan, ettersom japanerne ikke angrep akkurat der muren lå. Resultatet ble nederlag og masedød. Nå gjør den derimot sin nytte ved å bringe fine turistinntekter fra folk som meg.
            Historien viser at den egner seg bedre som praktbygg enn som forsvarsverk. Og som praktbygg gjør den jobben sin. Den snirkler og smyger seg gjennom landskapet på en særdeles grasiøs måte, og hvordan den balanserer langs utilgjengelige fjellkammer er langt mer imponerende enn selve størrelsen. (Hvordan de tenkte at mongolene skulle komme seg opp på disse fjellkammene, det vet jeg ikke.)

Hva myter om muren angår, kan jeg bare bekrefte dette: Det er fullt mulig å se månen fra den kinesiske mur. Om ikke annet. Men det er sannelig verdt turen. (Det er for så vidt også de store Cola-reklamene og Bill Clinton-sitatene de har prydet området med.)

Maos mausoleum
Jeg måtte selvsagt ta en kikk på Mao. Han ligger jo der i sin balsamerte evighet, til almenn beskuelse. Selve mausoleet var ikke vanskelig å finne, det ligger som en koloss midt på Den himmelske freds plass, og er lett gjenkjennelig med sin lange kø av publikummere, visstnok hovedsakelig landsbyfolk som har spart i flere år for å kunne reise inn til hovedstaden og hedre formannens balsamerte kropp. Jeg hadde hørt at Mao fremdeles ble dyrket ivrig av mange kinesere, spesielt fra landsbygda og arbeiderklassen, men jeg så for meg allstedværende kjempestatuer som fikk folk til å senke blikket. Det jeg fikk var en stor mengde bevegede, nærmest religiøse mennesker i gamle klær. Noen gråt, noen stod som i transe. Alle la ned blomster med alvorlig mine. Dette var den største dagen i deres liv, og det syntes.

Vi tar det ofte for gitt at folk hater sine døde diktatorer. Men selv om det (som også i Stalins tilfelle) ble gjennomført omfattende reformer og offentig kritikk ganskje kjapt etter Maos død, vil jeg tro at dersom man utsetter en milliard mennesker for et én generasjon langt, organisert propagandaprogram, er det umulig å sitte igjen uten resultater.
            Mao hadde ansvar for grov undertrykking, utrenskning, hungersnød og massedød. Men også for distribusjon av jord til de jordløse, en kjempemessig teknisk oppgradering av landsbygda, utrydding av analfabetisme, omfattende sysselsetting og en sterkt forbedret økonomisk (om ikke ideologisk) trygghet, i løpet av sine nesten tretti år som «Den store rormann». Mange husker ham for disse tingene. At man i 1949 fikk fred fra den langdryge og blodige borgerkrigen, var også velkomment. Men det at han selv startet borgerkrigen tjueto år tidligere, blir fremstilt som en revolusjonær bragd. Mao har nemlig vært et tveegget sverd for Kina. Ingen har løftet landet så langt frem, men ingen har heller spilt så mye av dets blod.
            Den dag i dag er kulturrevolusjonen og det store spranget fremover offentlig anerkjent som katastrofale styringssvikter (og dermed utelatt fra alt skolepensum og generelt fortiet). Mao, heter det fra offisielt hold, gjorde 70% riktig og 30% feil. Det antyder hvilke deler av hans livsverk som fortsatt omtales, og hvilke som ikke gjør det. Partiet har ikke råd til å la sin stjerne falme.

Og som kjent: Når kineserne setter seg noe fore, da blir det gjort. Man bruker store summer på å reise Mao-statuer, Mao er avbildet på samtlige valører av landets pengesedler, og den lille røde er fremdeles skolepensum og offisiell (om ikke reell) retningslinje for regjeringens politikk. Og jeg kan ikke fri meg fra tanken på at når de får til alt dette, må det være en smal sak å få noen sultne bønder til å stå midt i sentrum og grine på skift.




1–2. Gigantiske minnesmerker over folkets kamp. Utenfor Maos mausoleum.
3. Ekstatiske arbeidere hyller formannen. Plakat fra Kulturrevolusjonen.
2. Mao i sin sarkofag. (Arkivfoto)


Til tross for all ulinga, fant vi til slutt begynnelsen på den lange køen. Og så snart vi var på plass, ble vi sendt ut av den igjen for å kjøpe all slags obligatoriske greier, som oppbevaring av bagasje og spesielle sko. Gratis inngang – men med tributt. Etter mye frem og tilbake, og en times tid i kø, ble vi geleidet inn i et forrom fylt av en gigantisk Mao-statue med et hav av blomster og flere gråtende bønder ved føttene. Deretter ble vi sendt i rekker gjennom små dører inn i selve hallen. Og se, der lå han, fredelig og rolig og litt bleik, inntullet i et rødt flagg. Vi fikk fem sekunder til ettertanke sammen med ham, før vi ble geleidet videre ut i giftshopen, som solgte alt du kan forestille deg av Mao-merchandise i fargesterk plast: Klokker, lightere, statuer, bøker, bokstøtter, badehåndklær, kjøleskapsmagneter, sokker, hatter, putevar og fyrverkeri, alt made in China. Rett og slett det samme borgelig-dekadente nipset som man får kjøpt med bilde av Manchester United eller Pokémon på. En blodig kapitalist- og religionskritiker som Mao burde snu seg i graven av en skjebne som hovedattraksjon i et kombinert kjøpesenter og tempel. Men jeg så nøye etter, og han lå helt i ro. Noe annet ville ikke tatt seg ut. Med hodet på puta, en vorte på kinnet og et selvsikkert smil om munnen.








Det var alt. Neste episode, som antagelig kommer om ett år, ettersom jeg reiser om snaue to måneder: Bosnia-Hercegovina.

Comments

Camilla,  19.05.07 18:52

Flott!

Hvor skal du i Bosnia?

Ole Petter,  19.05.07 19:16

Kjempebra!
Høydepunktet var helt klart: "Made possible by the American Express Company"
HAHAHA! Det er det beste jeg har sett!
Nesten så jeg vurderer å lure den setningen inn i hovedfaget et sted

Ulf,  21.05.07 00:14

Fantastisk lesing og levende beskrevet. Jeg vil ha mer.

Skybert,  21.05.07 00:55

Det var akkurat det hun jeg hadde sex med imorres sa; "Jeg vil ha mer!"

Jørgen,  21.05.07 00:59

En dag må du skrive bok om det der, Trond.

Skybert,  21.05.07 01:20

Haha. Ja. Og utrolig nok. Det var en ting som blei diskutert etterpå, at jeg skulle skrive bok om det. Fordi jeg ga henne den beste orgasmen, eller orgasmene, hun noen sinne hadde fått.

Kjellove,  21.05.07 02:23

Nok en jomfru, altså.

Skybert,  21.05.07 02:33

!

Nei, var faktisk ikke det denne gangen. Tenk!

Ulf,  21.05.07 10:37

Kom hun fra Nigeria og ville ha bankkontonummeret ditt for å overføre noen penger, så vær på vakt. Det kan ha vært spam.

Jørgen,  21.05.07 23:55

Anders, du burde gi oss reisebrev fra soverommet til Trond Trangen.

Anders K.,  22.05.07 00:16

Dit tør jeg ikke reise.

Skybert,  22.05.07 15:31

Skjønner jeg godt. Trangere plass skal du lete lenge etter. Faktisk så er det så trangt der at du kommer til å få en ultra-banzai-orgasme før du har gått over dørkarmen.

Jørgen,  23.05.07 09:08

Det er vel mer som å bli født, bare baklengs, tenker jeg.

Arne,  14.07.07 23:28

Starbucks-kafèen må ut, hørte jeg nettopp på kveldsnytt
Category
Travel reports
Tags
Kina
Views
3257
Google hits
1
Last google search
maos balsamerte kropp