En av tingene man visstnok skal lære på universitetet er kritisk tenking. Om jeg har lært det på universitetet eller et annet sted vet jeg ikke, men jeg tenker i allefall kritisk om det meste. Jeg er for eksempel kritisk til atomkraft.
Her vil jeg bare ta en kort pause, og understreke at «kritisk til» ikke er synonymt med «negativ til».
Da jeg leste på dagbla at noe magisk som het thorium skulle gi oss atomkraft uten avfall tenkte jeg også kritisk. I ettertid har jeg lest litt, og vært på et par foredrag, så nå sitter jeg på mer info, og jeg er nok mer positivt innstilt nå enn tidligere, men samtidig har jeg innsett at fjerdegenerasjons uran-reaktorer slett ikke er så mye verre. Bare litt, når det gjelder avfall. Men jeg er fortsatt kritisk.
Jeg er jo gammel miljøverner, og selv om møtene i Molde Natur og Ungdom egentlig var en kjønnslikestilt herreklubb med shabby lokaler kan jeg i det minste si at jeg er for miljøvern. Ikke at det er så unikt i dag, hvis man ser på partitilhørighet er det under 30% av befolkningen som er mot miljøvern (og stolte av det), men jeg tror kanskje jeg er mer for miljøvern enn de fleste. Det gjør derfor litt vondt i sjelen når jeg leser på forsiden av Teknisk Ukeblad at miljøbevegelsen, i dette tilfellet representert ved Lars Haltbrekken, leder i Naturvernforbundet, sier at «thorium er definitivt et blindspor».
Når jeg ser noen uttale seg så bastant om noe vi vet så lite om har jeg nemlig ikke noe annet valg enn å tenke kritisk. Hva er det egentlig denne mannen mener? Sikter han til at atomkraft ikke er fornybart? Det er jo sant nok, men vi har nok for tusenvis av år, antagelig lenge nok til at vi kan ta i bruk fusjon. Riktignok er ikke det heller fornybart, men på lang nok sikt kommer sola også til å eksplodere. Det finnes rett og slett ikke gratis energi.
Jeg åpner bladet, og leser at Haltbrekken sier regjeringen bør bruke mer penger på forskning på fornybar energi i stedet, og Lars Gullowsen, leder i Greenpeace, er enig. Han «peker på at mange rapporter og studier og henviser til energieffektivisering som løsning på verdens klimaproblemer.» Her tenker jeg igjen kritisk, men denne gangen er jeg kritisk til Teknisk Ukeblad. Ikke bare kan de ikke skrive, men de kunne godt gitt noen titler eller noe på disse rapportene og studiene. Jeg er imidlertid også skeptisk til at energieffektivisering kan løse noe som helst, i allefall hvis alle skal opp på vestlig levestandard og energiforbruk.
Bellonas atomfysiker, Nils Bøhmer, synes det er positivt at regjeringen har bedt forskningsrådet om en utredning om thorium, men sier de burde bedt om en lignende om for eksempel bølgekraft. Og igjen tenker jeg kritisk. Denne gangen om Lillestøl, som bastant sa at det er kun to ting som kan gi et vesentlig bidrag til energimengden verden vil trenge i fremtiden, og det er atomkraft og sol. Vind, sa han, er for dyrt, for ustabilt, og for ubrukelig, og gass er jo fossilt brensel, og dessuten er det bare i Norge at vi er så arrogante at vi kan brenne gass for å lage strøm. Gasskraft er nemlig grisedyrt, og det er veldig mye mer effektivt å brenne gassen på stedet der det trengs varme. Men bølger sa han ingenting om.
Interressant det med sol forresten. Hvis vi dekker 25% av Sahara med solkraftverk vil vi ha nok energi til å dekke selv de mest pessimistiske anslag over verdens energiforbruk i 2100, sa Lillestøl. Det er ganske kult.
Men vi må returnere til hovedpoenget, som er meg. Jeg begynner å lure på om ikke atomkraft er det eneste realistiske alternativet til kull, og det gjør ganske vondt å innse at jeg er i ferd med å bli en bitter og avstumpet idealist uten idealer. Og det blir jaggu ikke lettere av at miljøbevegelsen slenger rundt seg med syke utsagn i media. Hvis man skal argumentere overbevisende mot en ting må man i alle fall gi inntrykk av at man har tenkt gjennom saken, og ikke bare anvendt et digert, rødt «Atomkraft: FY!»-stempel.
-Tor Nordam
Comments