Betre kledt, og med meir å melde
For å ta det første først: Det viser seg at jeg har misforstått et par punkter når det gjelder tog. For det første, som da på en måte blir 1.1, siden jeg sa jeg skulle ta det første først, og så sa jeg første en gang til, så viser det seg at den raskeste og billigste veien med tog fra Trondheim til Stockholm slett ikke er via Oslo, men via Östersund. Bare så det er sagt.
Og, for det 1.2, det viser seg at når du på svenske «tåg» bestiller plass med bord får du faktisk et mindre bord enn om du hadde bedt om plass uten bord. Plassene uten bord har nemlig slik klapp-bord, mens plassene med bord er sånn to og to seter mot hverandre, med et bittelite bord i vinduskarmen, som er omtrent stort nok til en kopp te. Og apropos plass, når du tar nattog med NSB er det ganske tilfeldig hvor mye beinplass du får. Jeg brukte en del tid nordover fra Hamar på å tenke på hvordan man kunne arrangere setene for å gi alle tilfredstillende plass, men jeg kom ikke frem til noe.
Forøvrig har jeg lite å rapportere. Mer spesifikt har jeg lite å rapportere om fremgangen min med Dvorak, men det er en naturlig konsekvens av at jeg har vært uten mac i helga. Jeg kan imidlertid melde om at dette designet faktisk funker slik at høyrehånden skriver mest, for jeg merker at jeg blir fortere sliten i den enn til vanlig. Antagelig kommer det også av at de mest brukte bevegelsene er annerledes, så jeg bruker musklene på nye måter.
Og mens vi er inne på muskler kan jeg jo fortelle at jeg hadde en utmerket helg. Jeg skal ikke plage det generelle publikum med detaljer fra treningene, det kan heller spesielt interesserte spørre Svien om, men det skjedde ett og annet av mer allmen morsom karakter som jeg akter å gjengi.
Vi ankom altså på fredag, mellom to og halv fire, og første trening var halv sju. I fjor var treningene på en skole i sentrum, men der ble det noe krøll i år, så det var flyttet til et sted som het «Rackethallen». Det er da svensk, og betyr tennishallen. Det var i alle fall dét det var. Denne hallen lå langt ute på landet, og vi hadde fått oppgitt et vell av mulige busser å ta. Den vi siktet på skulle stoppe bare et par hundre meter unna, men den rakk vi ikke, så vi ble tvunget til å ta neste mlighet, som ville stoppe 750 meter fra hallen.
Da vi gikk av bussen befant vi oss sammen med tre briter og en tysker som var ute i samme ærend. De mente vi burde vite hvor vi skulle gå, siden vi var «locals». Vi unnskyldte oss med at vi var norske, men det holdt ikke. «You're more local than us, anyway», sa de. Men så viste det seg at de hadde et kart. Han ene, en litt spinkel fyr, sa han hadde fått det ved å true med å brekke begge beina på arrangøren, en stor bamse av en 6. dan. Han påtok seg derfor å guide oss, og sa vittige ting hele tiden. Vi gikk for eksempel forbi et kjøpesenter ved navn «Orminge Centrum», og da sa han «and to your right, you can witness the beautiful Ormage Center», eller noe i den dur.
Jeg mener å huske det var flere morsomme ting jeg ville fortelle, men jeg kommer ikke på en eneste en. Jeg kan imidlertid anbefale alle som liker denslags å ta en kikk på bildene som ble tatt. De har jeg lagt opp på flickr-kontoen jeg gikk med på å skaffe meg i et svakt øyeblikk:
www.flickr.com/photos/59133658@N00/Om noen skulle være enda mer nysgjerrig finnes det en ganske vakker video av han som holdt leiren, Seishiro Endo, på
YouTube.
-Tor Nordam
Comments