Jeg mener å huske, fra hine hårde dager, at noen fortalte meg om fordelene med filsystemet FAT32. Fritt etter hukommelsen gikk det ut på noe slikt som at FAT32 kan adressere flere blokker enn FAT16, og dermed kan hver blokk være mindre. Siden en fil aldri kan ta opp mindre plass på disken enn en blokk (eller er det sektor, det heter?), betyr det at FAT32 gir mindre bortkastet plass hvis du har mange små filer. Jeg kan ikke akkurat si at dette temaet er noe som har opptatt meg mye.

I dag ble jeg imidlertid ufrivillig oppmerksom på at filsystemer kanskje er noe som er verdt å ofre en tanke eller to på. Jeg hadde en mappe, med ca 400.000 filer, og du -sh rapporterte at mappen brukte 383 GB på disken. Problemet var at jeg mente å vite hva som lå i den mappen, og når jeg regnet på det kom jeg frem til en størrelse på rundt 7 GB. Å lete gjennom en mappe med flere hundre tusen filer for å finne ut hva som egentlig tar plass er en smule utfordrende, fordi selv enkle ting som å bruke ls tar lang tid og produserer mye output, men jeg fikk i allefall bekreftet at de første filene i mappen var som forventet, og at de siste filene i mappen var som forventet, samt at det ikke lå noen andre mapper i mappen.

Her var jeg egentlig i ferd med å gi opp, da det plutselig falt ...

Jeg har tidligere nevnt at jeg har hatt en litt travel høst, fordi jeg har jobbet deltid på NTNU som foreleser i kvantemekanikk. Nå viser det seg at det også ligger an til å bli en travel vår, fordi jeg har tatt på meg nok et vikariat på NTNU, denne gangen som foreleser i numerisk fysikk. Jeg har riktignok redusert min vanlige stilling noe, men det blir likevel litt over 100%, så jeg har nok å holde på med.

Numerisk fysikk var et skikkelig kult fag å ta som student, og dedikerte lesere vil kanskje huske at jeg tok dette faget i 2008. Jeg mener å huske jeg tok faget fordi noen fortalte meg at det var en lur ting å gjøre hvis man ville ha en jobb, og i ettertid tror jeg at det muligens var noe av det lureste noen sa til meg i løpet av studietiden. Jeg lærte meg å programmere samtidig som jeg tok kurset, og i ettertid må jeg si at jeg er veldig fornøyd med at jeg valgte å bruke python, og ikke lisp, som var min opprinnelige idé. Det er mulig det hadde gått fint det også, men om lisp kanskje er mer elegant tror jeg det er et ubestridelig faktum at python er noe et noe mer matnyttig språk å kunne.

Det viser seg også at numerisk fysikk er et ganske kult fag å forelese. Det er på en måte et litt frakoblet fag, for det bygger ikke på noe spesielt annet ...

And on the advice of Marsilius, who had taken a liking to me, they decided to place me under the direction of a learned Franciscan, Brother William of Baskerville, about to undertake a mission that would lead him to famous cities and ancient abbeys.

This is where Umberto Eco caught me. I was 11 or 12 and had struggled through the introduction and the beginning of Adso's story, but Baskerville was a name which resonated.

In some ways, I was far too young when I first encountered Eco. The library in my home town had just moved, and the grown-up section was no longer separated from the children's section with an impassable barrier (or a terrifying staircase, as the case may be). I had seized the opportunity to read Sherlock Holmes (and Wodehouse and Dickens). And then, The Name of the Rose.

But much as I was awash in a sea of references that I could not hope to catch, the description of Brother William gave me one of my first conscious experiences of literary allusion (tall, thin, with penetrating eyes and a beaky nose!), and once it was pointed out that the man could solve mysteries, I was safely on firm ground. With that as my guideline, I could observe (and absorb) references to people and places I had never heard of (yet), and with them a feeling of complexity and depth that I think I've been looking for in books ever since. The plethora of ...

Jeg har tidligere skrevet opptil flere artikler om plotting av data på kart, som er noe jeg driver med ganske ofte på jobb. Og så, her en dag, fikk jeg en epost fra en person som lurte på om jeg kunne demonstrere plotting av havstrømmer. Det er jo litt morsomt at noen finner det jeg skriver nyttig og/eller interessant, og det krever uansett bare en ganske liten modifikasjon å plotte strøm i stedet for temperatur, så det kan jeg naturligvis gjøre.

Her må jeg imidlertid ta et ørlite forbehold. Det finnes to (og kanskje flere) ganske vanlige måter å fremstille strømdata på et kart. Den ene er å regne ut farten, og plotte denne som et fargekart (heatmap), og den andre måten er å lage et vektorplott. Det jeg skal demonstrere her er fargekartet, og grunnen til det er at vektorplottet er litt mer prakk. Og for å forstå hvorfor må vi ha litt bakgrunnsinformasjon.

Havstrømmer uttrykkes naturligvis som vektorer, med komponenter \(u\) og \(v\) i horisontal retning, og \(w\) i vertikal retning. Skjønt det er ganske vanlig med datasett som ikke inkluderer vertikakomponenten. De horisontale komponentene oppgis på forskjellige måter, og to vanlige valg når det gjelder modellerte data later til å være å oppgi komponentene på nord-øst-basis (\(u\) er farten mot øst, og \(v\) er farten mot nord), eller på en grid-basis. Gridbasis betyr at enhetsvektorene peker langs griddet dataene er levert på, som vil variere med datakilden. I bildene under kan man se at kanten av ...

I forrige uke var jeg en tur i England fra søndag til onsdag. Anledningen var eksperimentelt arbeid folk fra jobb skulle utføre på universitetet i Plymouth, i det som kalles en «flume» på fagspråket. Det later til å være mest vanlig at man sier flume på norsk også, skjønt jeg antar «renne» kan være en grei oversettelse. De eksisterer i ulike varianter, men den i Plymouth ser essensielt ut som en 30 meter lang renne, bygget av glass og stål, som er omtrent 1 meter dyp, 60 cm bred, og den kan fylles med vann. I tillegg har den et rør på omtrent 60 cm i diameter som går under rennen, fra ende til ende, og en solid pumpe som gjør at man kan sette opp en kontinuerlig strøm av vann, som går langs rennen, og så tilbake til begynnelsen gjennom røret. Og som om ikke det var nok finnes det også muligheter for lage bølger.

Vi ønsket å bruke denne saken til å se på turbulens under is. Vi, og når jeg sier vi mener jeg egentlig labingeniøren vår, pluss en eller to andre, med lite eller ingen input fra meg, konstruerte derfor et lokk av kryssfiner trukket med bobleplast. Bobleplasten (som var min idé) var ment å lage en ru overflate, for å etterligne undersiden av is. Tingen er at når man har en konstant strøm av vann mot en ru overflate, får man noe som kalles et grensesjikt (boundary layer). Langt borte fra overflaten er hastigheten til ...

Dedikerte lesere vi huske at Camilla og jeg flyttet i høst, og at vår nye leilighet har vedovn. Videre vil man muligens huske at vi dro på en ekspedisjon til Stjørdal for å kjøpe ved, og at jeg mente dette føltes veldig voksent. Dette er nå omtrent to og en halv måned siden, og på den tiden har vi altså greid å brenne opp all denne veden. Det var omtrent 1.4 kubikkmeter, eller litt i overkant av en halv favn, noe jeg så for meg ville holde vinteren gjennom, men der tok jeg altså feil.

Veden vi kjøpte den gangen var såkalt blandingsved. I ettertid har jeg innsett at mange mener bjørkeved er det eneste som duger, men jeg har også begynt å mene at bjørkeved litt oppskrytt. Bjørkeved er naturligvis fortreffelig til opptenning, og har gjennomsnittlig noe høyere massetetthet, og dermed større energiinnhold per volum, enn andre vanlige treslag, men forskjellen later ikke til å være den helt store. Mitt inntrykk er at man vanligvis får omtrent like mange kilowattimer for pengene om man kjøper blandingsved. I allefall, jeg vil si jeg var fornøyd med veden vi kjøpte i høst, og slik sett kunne jeg gjerne kjøpt fra samme sted igjen, men jeg tenkte jeg skulle få den levert denne gangen, så jeg sjekket på finn.no etter noen som kunne levere i Trondheim, og bestilte to paller bjørkeved på omlag 1 kubikkmeter hver, til kroner 900 per stykk, pluss 300 i frakt.

For å forenkle arbeidet med ...

Being at heart a Holmesian, and by education a Victorianist, I was looking forward to the Sherlock special with trepidation and delight. Here be SPOILERS GALORE but in short: I am generally happy with "The Abominable Bride". It is not a purist's Holmes; for that Gatiss and Moffat are too fond of the plethora of other adaptations. But that is one of its strengths. I read on the internet that people are confused. I find this claim somewhat baffling, as to me it seemed perfectly straight-forward: It seemed to begin as a retelling of Gatiss/Moffat Sherlock set back in the Victorian period. Throughout the first part, however, there were numerous indications that that was not the case, increasing in frequency as the episode progresses. The first, and probably least immediately obvious, is the beautiful Chekov's gun of Holmes' conversation with Watson early on,

Holmes: "The stage is set. The curtain rises. We are ready to begin. Sometimes, to solve a new case, one must first solve another."
Watson: "We have a case then? A new one?"
Holmes: "An old case. Very old. I shall have to go deep."
Watson: "Into what?"
Holmes: "Myself.",

which neatly summarises the basic structure of the episode: Everything but the scenes on the plane take place in Sherlock's drug-fuelled imagination, which draws on elements from the universe constructed by Gatiss & Moffat in order to construct an imaginary Victorian setting in which he can try to work out how Moriarty might ...

GODT NYTT ÅR!

02.30 Camilla vant (mwahahah) og Tor er bitter fordi hans poengsum knapt kom opp i 2 siffer.

Vi har dessverre ingen pepperkakehus å knuse i år, men vi erklærer kvelden en stor suksess. Men nå går vi og legger oss! God natt.

01.45: Karoline varsler veldig, veldig, veldig, så innmari dårlig stemning rundt bordet. Man antar det har noe å gjøre med valget av kort.

Det hører med til historien at Karoline må REISE SEG hver gang hun skal trekke kort/sette tog.

Hun erklærer på at ingen må kaste seg på neon sverd for hennes skyld.
Marie legger umiddelbart tog i sentral-Europa.

Vi ler.

01.00: Silje har forlatt oss. Vi er triste og leie, selvsagt. Men trøster oss med brettspill og cocktails. Marie påpeker at det er et strategispill og lurer på om en del av strategien er det å skjenke nye deltagere. Hun får ingen svar.

00.50: Fyrverkeri er FORTSATT noe herk. Himmel og hav. Har ikke folk noe bedre å ta seg til.

Vi forbereder samtidig kveldens tredje brettspill: Ticket to Ride, mens Silje har begynt å mumle noe om å dra hjem. Av hensyn til sjåføren.

00.20: Vi har sendt Karoline og Marie for å lage mer white ladies. 1 del sitronsaft, 1 del gin og 1 del cointreau. Burde gå greit. Håper de ikke mister tellingen.


00.15: Silje løper bort fra smellene som en skvetten gaselle (delvis fordi Karoline i tillegg ropte "bø!" opptil flere ganger ...

Two years ago, I had a long, hard look at how, and who, I read. I was rather disappointed. Reading is at the heart of my identity, both in that I am, to my core, someone who reads, but also in that the books I have read have had a major impact on how I see the world. Alongside this, I have identified as a feminist since I was a kid. Finding out that I fairly consistently read only 20% women was therefore both surprising and dismaying. To make matters worse, the same percentages were present both in my library as a whole and in my list of books to read. Clearly something needed doing.

Last year, at this time, I had spent a year reading 50% women, an experiment which would have been a tremendous success, were it not for the fact that nearly all the women (and men, for that matter) on my list were distinctly of the white & Western persuasion. I resolved to do better.


I decided to keep reading 50% women while also reading 50% non-western authors. I limited "non-western" to the world outside of Europe & the Americas, and likewise excluded authors of Western descent (so no Coetzee, Camus or Kipling in this group).¹ The purpose was to break out of my rather insular way of reading. I believe in literature as a political agent, and the choice to have my world described and shaped almost exclusively by Western European voices is one ...

Som tidligere nevnt arrangerte vi en julekaffesmaking på jobb før jul. Totalt seks forskjellige julekaffeer (julekaffer?) ble smakt, Jacu, Lippe, Dromedar, Langøra og to fra Jacobsen og Svart, Julekaffe og A berry kind of Christmas. Først ble 30 gram av hver kaffe veid ut, i et sinnrikt system av kopper merket med to forskjellige nummer, som lot oss smake blindt men likevel vite hva som var hva etter fullført smaking. Deretter ble hver kaffe kvernet, og brygget i V60. Vi hadde tre V60er tilgjengelig, så vi valgte å smake i to omganger på tre, for å få mest mulig like forhold.

Logistikken gikk overraskende greit. Vi var 9 deltagere, så vi hentet 27 identiske hvite kopper, som vanligvis brukes i festlige lag eller til lunsj ved større arrangement og denslags. Hver deltager fikk et A4-ark, der man tegnet seks ringer, nummerert fra 1 til 6, koppene ble plassert ut, og kaffe 1, 2 og 3 ble skjenket. Deretter fulgte smaking og mye moro, før kaffe 4, 5 og 6 ble brygget, og neste runde fulgte.

Hver kaffe ble gitt et terningkast, og i tillegg skrev mange ned kommentarer, og det ble også delt ut kart der man kunne forsøke å gjette på hvor kaffen kom fra. Med unntak av en kaffe som helt åpenbart var etiopisk viste deg seg å være noe vanskelig å gjette, og ikke alle forsøkte seg på dette, så datagrunnlaget her er noe tynt. Jeg presenterer likevel resultatene her, til allmenn ...