Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 5 months, 2 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 5 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 5 months
Reading in dark times
Are, 1 year, 7 months
Moldejazz 2016
Camilla, 1 year, 10 months
Dørskilt
Karoline, 1 year, 11 months
Halifax
Tor, 2 years
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years
Numerikk, takk
Tor, 2 years
Topp tur
Camilla, 2 years, 2 months
50 book challenge
Camilla, 5 months, 2 weeks
Controls
Register

(This is poison!!)

Mer synsing fra min side, mange av dere gidder sikkert ikke en gang å skumme gjennom dette.

I tillegg til å være en smule lengre enn gårsdagens artikkel, er denne litt mer krevende med tanke på at her er det ingen bilder. Grøss!

Ble kanskje litt i lengste laget, men jeg velger å legge det ut likevel.



Kore ga mayaku da!!


Innenfor kunst og kunstinstitusjoner finnes det en hel rekke begrep som har blitt utviklet og utledet opp gjennom flere hundre år med debatt og diskurs. Et av de større begrepene innenfor kunst er estetikk. Estiske opplevelser ble som regel kun knyttet opp mot kunst, for eksempel malerier. Det ble sett på som en estetisk opplevelse å studere et kunstverk. Hverdagslige ting som det å jobbe som en selger i en butikk, ville nok ikke ha blitt sett på som utgangspunkt for en estetisk opplevelse. Så fikk man en periode med enorm utvikling innenfor kunst og det estetiske når modernismen gjorde sitt inntog. Etter hvert gikk kunsten over i modernismen og videre det postmodernistiske, og man får et helt forandret syn på kunst og annet relatert til kunst. Det estetiske blir mer og mer knyttet til det hverdagslige og det ordinære (Kjørup, 2004: 43ff). Med modernisme og postmodernisme får kunst og hverdag helt nye rammer å eksistere innenfor. Mike Featherstone, en teoretiker innenfor feltet, skrev en gang på 90-tallet om estetiseringen av hverdagslivet og hvordan han mente dette skjedde. I denne oppgaven kommer jeg til å kort gjøre rede for på hvilke måter Mike Featherstone mener at hverdagslivet estetiseres. Videre vil jeg diskutere hans synspunkter sett fra andre teoretikeres standpunkt. Jeg kommer også til å ta i bruk eksempel fra blant annet fjernsyn og reklame, for å kunne konkretisere dette med estetiseringen av hverdagslivet.

I følge Featherstone, er det hovedsakelig tre tilfeller hvor man kan snakke om en estetisering av hverdagslivet. Han opptatt av knytte sammen modernisme og postmodernisme, og av bytteverdien til varer, hvordan varene får en verdi som noe annet enn den opprinnelige bruksverdien. Den første årsaken til estetiseringen av hverdagslivet som nevnes av Featherstone, er kunstretningene Dada og surrealisme, som opererte innenfor modernismen, og hvor kunstnere forsøkte å fjerne fra kunsten det som gjorde kunst til kunst. De ville utfordre det respektable ved gallerikunst og innføre kunsten i hverdagslivet. For dadaistene kunne massekultur og hverdagslige ting bli omgjort tik kunst. Dette er noe som har blitt populært innenfor postmodernisme og mye av teknikkene har blitt fanget opp av reklamefolk og fått innpass i forbrukerkulturen, hevder Featherstone (Skorstad & Nyre, 2001: 75). Det andre tilfellet som Featherstone tar opp i sin redegjørelse, er situasjoner hvor kunstnere gjør livet, selve handlingen å leve, om til et kunstverk. I dette legger han det postmoderne menneskets higen etter å stadig forstørre jeg-et og etter å hele tiden søke nye opplevelser og inntrykk. I sin argumentasjon trekker han frem en rekke kunstnere og teoretikere som underbygger hans påstander, deriblant Baudelaire, Foucault og Montesquieu.

Featherstone snakker om et fokus på estetisk forbruk og behovet for å forme ens liv til noe estetisk fornøyelig, og han mener dette bør sees i en sammenheng med utviklingen av masseforbruk og jakten på nye sansemessige opplevelser, noe som står sterkt innenfor forbrukerkulturen i postmodernismen (Skorstad & Nyre, 2001: 76f). Til slutt nevner Featherstone en tredje årsak til estetiseringen av hverdagslivet, nemlig den enorme strømmen av bilder og tegn som han hevder utgjør en vesentlig del av dagens samfunn. Han snakker om en vares verdi, og hvordan denne verdien har forandret seg totalt med postmodernismen, fra å ha en opprinnelig bruksverdi til å få en ny, abstrakt bytteverdi, og en egen verdi som et tegn i tillegg.

Som Featherstone sier, så dreier dette seg om å skape et begjær for et objekt hos publikum. Han hevder at forbrukersamfunnet ikke kun bør sees på som utløser av en form for materialisme, på grunn av at folk også blir stilt overfor det han kaller drømmebilder som skal virke tiltalende til folks begjær og være med på å estetisere og uvirkeliggjøre virkeligheten. Grensen mellom kunst og virkelighet utviskes og folk finner seg selv i en uvirkelig virkelighet som er overmåte estetisert som følge av det Baudrillard kaller hyperrealisme. Featherstone knytter også denne tredje årsaken opp mot årsak nummer to. Han snakker også om andre teoretikere som omtaler kulturrevolusjoner og kommer med oppfordringer om å la hverdagslivet bli et kunstverk (Skorstad & Nyre, 2001: 77ff). Denne tredje årsaken dekker også en av egenskapene ved postmodernisme, nemlig at den frie flyten og strømmen av bilder og tegn, tekst og uttrykk fører til at historiske og estetiske forløp kollapser gjennom blandingen av høy- og lavverdig kunst, kommersielle uttrykk og sjangere. Featherstone hevder også at denne estetiseringen av hverdagslivet ikke er noe nytt eller særegent for det postmoderne men at den kan spores tilbake til midten av 1800-tallet og modernismen. Han vektlegger dette med identitetsbygging og skapelsen av et selvbilde hos folk i storbyene.

Så for å kort summere opp Featherstones synspunkt, kan vi si at han hevder at det i modernismen inntreffer en estetisering av hverdagslivet og som videreutvikles i postmodernismen ved at folk blir mer og mer opptatt av å leve liv fylt av spennende opplevelser, lek og estetiske opplevelser. Kunst har mistet en del av sin hellige aura og er ikke lenger det eneste som skal nytes og kunne gi estetiske opplevelser. Dette har ført til at samfunnet har utviklet en forbrukskultur som videre fremmer denne estetiseringen ved å opprettholde en strøm av produkt og opplevelser som kan kjøpes og som appellerer til menneskers begjær til sansemessige opplevelser. Disse har igjen ikke bare sin opprinnelige nytteverdi, men får verdi i seg selv som et objekt, et tegn, som skal gi brukeren en estetisk opplevelse og stadig fremme forbrukskulturen. Ut ifra Featherstone er altså estetiseringen av hverdagslivet noe som skjer som en følge av at folk søker kunst utenfor de normale rammene, og nettopp på grunn av dette har deler av kunsten vendt seg mot hverdagslivet.

Før jeg går i gang med å se på hvordan andre teoretiker kan knyttes til Featherstones synspunkter, kan det være relevant å først få en liten oversikt over hva estetikk egentlig er. I følge det Søren Kjørup skriver i sin bok Kunstens filosofi – En indføring i æstetik har begrepet estetikk flere tolkningsvarianter. Han snakker om tradisjonell tolkning og om en mer pragmatisk tolkning. Selv prøver han å argumentere mot de tradisjonelle tolkningene og for den pragmatiske. Kjørup nevner at opp gjennom historien har følelser spilt en viktig rolle innenfor det estetiske. Det trekkes frem flere eksempler på tenkere som har argumentert for at følelse og behag er deler av den estetiske opplevelsen. Men Kjørup knytter også den estetiske opplevelsen opp mot viten, innsikt og erkjennelse. Han nevner hvordan innsikt kan gjøre et kunstverk mer interessant og hvordan erkjennelse er viktig for selve opplevelsen. Videre knytter han det estetiske opp mot det dagligdags og argumenterer for at det estetiske ikke helt kan skilles fra det dagligdagse. Følelser spiller en viktig rolle i hverdagslivet så vel som i kunsten, dermed forsøker Kjørup å finne andre løsninger på hvordan det dagligdagse skiller seg fra det estetisk (Kjørup, 2004: 43ff). Som en semiotiker, kommer Kjørup til slutt frem til at "estetiske opplevelser må være en aktivt sansende og erkjennende opplevelse av en sammenstilling av tegn for tegnenes egne kvaliteters skyld" (Kjørup, 2004: 54), mens man i de dagligdagse opplevelsene leser tegnenes mening og hensikt, ikke tegnene i seg selv. Det estetiske blir da, i Kjørups øyne, det vi kan nyte som en ting i seg selv. Med dette i bakhodet, kan vi begynne å se nærmere på Featherstones synspunkter.

Det skal sies at det ikke utelukkende er Mike Featherstone som har omtalt estetiseringen av hverdagslivet. Det er en rekke teoretikere som har streifet innom temaet, og som har gitt sitt syn på saken. En av de som har kastet lys over dette moderne fenomenet, om det nå faktisk kan kalles dét, er John Storey. I sin bok Cultural Studies and the Studies of Popular Culture, har Storey fokusert på populærkultur I dagens samfunn, blant annet i fjernsynet og i musikken. I sin argumentasjon, trekker Featherstone tråder fra estetiseringen av hverdagslivet og til populærkultur og massekultur, og det virker som om han ser på populærkultur som et redskap for å fremme og opprettholde denne estetiseringen hverdagen. Han nevner også denne massive strømmen av tegn og bilder vi har i hverdagen, og Storeys tar for seg fjernsynet som det største mediet. Det trekkes blant annet kort frem statistikker som vier at fjernsyn stadig tar opp mer og mer av vår hverdag. Når stadig flere av folks inntrykk i løpet av en dag kommer fra fjernsynet, er de ikke unaturlig å tro at dette har en innvirkning på folk, men er det slik at det fører til en estetisering av det dagligdagse?

Det kan være mange grunner til at mennesker følger med på fjernsyn, men i de fleste tilfeller søker man en estetisk opplevelse og man vil underholdes, og det at man stadig søker nye program og filmer som skal tilfredsstille seernes begjær til å underholdes og føle kan kanskje forsvare påstanden om en hverdag som er i ferd må bli estetisert. Likevel er det ikke slik at alle publikummere ser og tolker budskapene likt. Storey nevner flere ulike måter og konnotasjon og denotasjon kan variere for hver enkelt. Noen kan stille seg kritisk, andre overgir seg helt og blir hva man kan kalle fans (Storey, 2003: 9ff). Dette kan kanskje brukes som et motargument mot Featherstone, for en av årsakene til estetisering som han nevner er dette med hyppig strøm av bilder og tegn i dagens samfunn. Men det behøver ikke å føre til en estetisering. Det kan virke som om Featherstone har avskrevet mennesket som en passiv mottaker, ute av stand til å gjøre seg opp egne meninger omkring det som blir servert, og at vi bare pent må finne oss i å bli bombardert av estetiske uttrykk. Som Storey er inne på, så finnes det forskjellig måter å lese et budskap på, og selv om han da snakker om fjernsyn, så kan det nok overføres til å gjelde andre medieformer. Likevel, på den annen side, så kan vel ikke den valgfriheten hindre at en estetisering av hverdagslivet finner sted, snarere tvert imot. For i følge en annen teoretiker, Zygmut Bauman, passer denne valgfriheten godt inn i postmodernismen og estetiseringen som Featherstone omtaler.

Bauman tar utgangspunkt i identitetsskapelse og selve begrepet identitet, sett innenfor det moderne og det postmoderne. Han nevner hvordan mennesker har forandret seg fra å ha overlevelse som noe sentralt og viktig, til å fokusere mer på livskvalitet. Bauman setter disse to, overlevelse og livskvalitet, opp mot hverandre, og kommer frem til at det moderne mennesket ikke lenger har ett åpenbart mål som det jobber mot, men finner glede i spontan tilfredsstillelse. Folk vil underholdes og søker å tilfredsstille sine begjær og sine sanser. Som en følge av dette blir det opp til hver enkelt å forme sin hverdag og det er ikke lenger en fastlagt løype man skal tråkke opp. Livskvalitet og målet man jobber mot er, i følge Bauman, ikke fastlagt slik det var tidligere med overlevelse, men det er åpent på grunn av at folk ikke ønsker å binde seg til noe (Skorstad & Nyre; 2001: 131ff). Folk vil ha muligheten til å velge og til å utvikle seg selv og dyrke sine begjær, og denne holdningen i det postmoderne mennesket som Bauman fremstiller, er et argument som taler for Featherstones oppfattning av at hverdagslivet estetiseres. For når han snakker om hvordan livet i seg selv gjøres til et kunstverk, passer Baumans observasjoner meget godt.

Det å kunne være i stand til å velge alt fra underholdning til eget utseende, er noe man kunne ha gjort tidligere, men ved oppstandelsen av det moderne forbrukersamfunnet, har mulighetene blitt mange flere, og fokus blir mer og mer rett mot det estetisk vakre og kortsiktige, og bort fra det rasjonelle og mer langsiktige. Bauman nevner at det viktige for et moderne menneske ikke er å bygge seg en identitet, men å unngå å stivne i den (Skorstad & Nyre, 2001: 144). Livet blir altså et kunstverk i seg selv. Et godt eksempel på en form for hva man må kunne kalle metakritikk av denne tendensen, er den franske, kvinnelige kunstneren Orlan. Hun bruker kroppen sin som en kunstnerisk uttrykksform, og har undergått en rekke operasjoner for å endre på sitt utseende. Et slikt eksperiment kan muligens sees på som en kritikk av den estetiseringen som finner sted i hverdagen, hvor mennesker mer og mer søker sansemessige tilfredsstillelser og er mer opptatt av livskvalitet enn overlevelse.

Det nevnes av Featherstone at én av årsakene til det han kaller en estetisering av hverdagslivet, er en utvisking av skillet mellom kunst og hverdag. At kunsten trer inn i hverdagen, og omvendt. Som et eksempel på dette, nevnes det at reklame benytter seg av dette fenomenet og spiller videre på det. Reklamen henvender seg til folk for å selge et produkt, men de selger også gjerne et merkenavn og en livsstil i tillegg. Det er kanskje dette som kan menes med en estetisering, at man ikke lenger kjøper kun et produkt, men også en abstrakt verdi pakket inn i produktet. For at en estetisering av hverdagslivet skal kunne finne sted, er man avhengig av å ha et forbrukersamfunn, i alle fall om man analyserer Featherstones påstander. Uten forbrukerkulturen ville det ikke ha vært en så stor strøm av varer og tjenester som vi har i dagens samfunn. Mange av produktene kan ofte virke overflødige. Oppdagelsen av fjernsynet har gjort reklame til noe de aller fleste møter flere ganger daglig. Vi møter reklame på fjernsyn, i radio, på bussen og overalt ellers hvor det er ledig plass for selskapene å henge opp plakatene sine. Når det blir lett å nå ut til folk som det er i dagens samfunn, blir det også en kamp om å få nettopp sin vare solgt. Det er derfor interessant å se at blant de reklamefilmene som vinner priser rundt om i verden på ulike festivaler, er det flest filmer som enten har et humoristisk sluttpoeng eller som overrasker seerne. I følge det Kathrine Skretting skriver i sin bok Gode Reklamefilmer? fra 2004, er de fleste filmene også preget av flotte og uttrykksfulle bilder (Skretting, 2004: 42).

Reklamen skal altså spille på følelser og henvender seg til folks fascinasjon for gode estetiske uttrykk og folks higen etter opplevelser og nytelse. Virkeligheten som folk lever i ligner ikke lenger nok på den fiktive virkeligheten vi blir servert på fjernsyn, i reklamer og på film. Dermed søker kanskje mange av oss å tilnærme vår egen virkelighet den vi ser i ulike medier. Baudrillard snakker om en hypervirkelighet. En virkelighet hvor den enorme strømmen av tegn og bilder fra ulike medier har ført til at vår egen virkelighet virker fjern og unaturlig i forhold til det vi har sett. Skretting nevner også i sin bok at det er en smule kontroversielt å snakke om estetiske opplevelser når det gjelder reklamefilm (Skretting, 2004: 65), men det er nok ikke helt uaktuelt. Begrepet estetikk og oppfatningen av hva som er estetisk er under forandring. Lenge var estetikk knyttet til gallerikunsten og såkalt høykultur, men i den senere tid har flere kunstnere benyttet seg av populærkulturelle grep og brakt kunst ned på et mer mellommenneskelig nivå, og reklame er nok et av de områdene som har greid å utnytte dette best. Til forskjell fra eldre reklamer hvor fokus lå på logos og etos, har reklamene til de største selskapene i dag gjerne en mer patospreget stil. Den henvender seg til seernes evne til å la seg imponere av vakre bilder og lyder.

Et godt eksempel på en moderne reklame, er Adidas’ film Hello Tomorrow. Den er regissert av Spike Jonze, som er en velkjent person innenfor musikkvideo- og reklamebransjen. Reklamen er fra mars 2005 og starter med at vi får se en person som ligger i en seng. Han reiser opp i sengen og tar på seg et par sko som kommer dansende bortover gulvet. Vel ute av sengen jogger han gjennom en rekke ulike landskap, men vi kan kun skimte det aller næreste, det som er rundt løperen. Det er faktisk skoene som lyser opp der løperen jogger. Hele reklamen har et slags drømmeaktig preg, og musikken bygger opp under dette. De store, mørke områdene som omgir hovedpersonen er også med på å forsterke denne følelsen. Gjennom hele reklamen blir det ikke sagt et eneste ord, annet enn gjennom musikken. Reklamen avsluttes med at personen legger seg i sengen, og teksten World’s first intelligent shoe og Impossible is nothing dukker opp på skjermen, før vi endelig får seg Adidas-logoen helt avslutningsvis. Dette er nok en høykostsproduksjon, siden Spike Jonze neppe er noen billig regissør, men trenden som denne reklamen viser, er avslørende. Det at det ikke informeres om produktet i det hele tatt, gjør at seerne må skaffe den informasjonen på egenhånd, og fokus i reklamen er mer på å fremstille det nye produktet på en estisk og vakker måte. Den får folk til å stoppe opp og studere reklamen, ikke som en reklame, men som et kunstverk. Populærkultur, som reklame har blitt en del av, skal være noe som mange kan nyte og den skal kunne gi publikum en god følelse, tilfredsstille deres sanser. Det er kanskje denne egenskapen ved reklamen, det populærkulturelle og industrikultur Featherstone sikter til når han nevner at forbrukerkulturen har vært med på å skape en estetisering av hverdagen. Folk er ikke lengre så opptatt av hva få vite hva et produkt gjør, det kan de alltids finne ut av senere. Det er derimot viktigere at reklamen prøver å tilfredsstille seeren på en eller annen måte. Det at postmoderne reklame henvender seg mot folks følelser og begjær, er kanskje også en følge av at folk har fått mer fritid og at mange ser på det å handle som en fritidsaktivitet (Skretting, 2004: 17). Tidligere handlet man varer av nødvendighet, men nå har det blitt et ledd i en prosess for å bedre ens egen livskvalitet, for å bruke et av Baumans uttrykk. Som nevnt, var det estetiske forbeholdt gallerikunst, men nå har populærkulturen ført til at grensene har blitt flyttet og de estetiske opplevelsene har blitt letter tilgjenglig, også for vanlige mennesker, ikke bare de som har råd til å kjøpe dyre malerier. Alle kan eie et stykke kunst ved å enten kjøpe et spesielt klesplagg eller en bestemt mobiltelefon. Kunst og estetikk har strukket seg inn i hverdagen. Et av Featherstones argument er at estetiseringen av hverdagslivet skjer som en følge av at kunsten mister noe av sin hellige aura og bringes ned på et lavere nivå. Populærkultur og industrikultur er med på bygge opp om denne tendensen, og det er ikke bare Featherstone som har lagt merke til dette. Bauman og Skretting nevner begge lignende trekk ved hverdagslivet, som kan hjelpe og bygge opp om påstanden om en estetisering.

Likevel er det fortsatt et spørsmål om det er riktig å kalle det for en estetisering, for det eksisterer fremdeles et skille mellom kunst og populærkultur, mellom høy- og lavkultur. Folk før i tiden hadde jo også sin små gleder som de så frem til, og det kan ikke utelukkes at selv folk i middelalderen var opptatt av fine klær, som et eksempel. Bauman gjorde en sammenligning. Han satte likhetstegn mellom det moderne mennesket og pilegrimen, mens det postmoderne mennesket kunne deles inn i fire. Flanøren, spilleren, turisten og vagabonden. Han greier ut om hvordan det tidligere var viktig å jobbe mot et hovedmål, en slags sluttstrek, mens det nå er mer viktig å leve i nuet, tilfredsstille egne begjær og å opprettholde en viss lekenhet ovenfor livet (Skorstad & Nyre, 2001: 146ff).

Som nevnt tidligere, er det ikke mye tvil om at fjernsynet spiller en viktig rolle for mange i dagens samfunn, og det er nettopp fjernsynet som promoterer de nye postmoderne identitetene. Fjernsynet vender seg mot folks ønske om å observere, og deres lyst til å oppleve noe annerledes, men gjerne fra trygge steder som sofakroken. Som et flott eksempel på det postmoderne ved fjernsyn, trekkes MTV og musikkvideo gjerne frem. Musikkvideoen kombinerer flere trekk ved massekulturen i dagens samfunn. På den ene siden så oppfyller den, i likhet med reklamefilmen, publikums ønsker om å bli underholdt og tilfredsstille sansene, men samtidig så skal musikkvideoen også selge musikken. Musikkvideo kan altså sees på som en form for reklame, men skal i hovedsak være et produkt som publikum skal nyte som det er, uten å måtte tolke noe spesielt ut av det. Man skal bli underholdt og få satt følelsene i sving. Det blir et ledd i den prosessen Featherstone omtaler som det å gjøre livet til et kunstverk, å bringe kunsten inn i hverdagen. Et eksempel på det estetiske ved en musikkvideo, kan være musikkvideoen til Gwen Stefanis låt, Hollaback Girl. Den er ganske typisk for dagens musikkvideoer i at den ikke har noen spesiell handling. Vi får bare se en rekke mennesker som danser, leker og går rundt. Dette gjenspeiler på mange måter holdningen folk ønsker å strebe etter. En åpenhjertig lekenhet, og jakten på tilfredsstillelse av begjæret.

Deltakerne i musikkvideoen dukker opp i forskjellige klær fra scene til scene, og dermed viser den frem et image som seerne kanskje vil etterligne. Videoen viser også det forholdet som eksisterer mellom media og forbruker, som er en av de tingene Featherstone legger vekt på. Det kan sees på som at forbrukerkulturen og populærkultur er med på å opprettholde denne følelsen av at hverdagslivet estetiseres. Musikkvideoen benytter seg av kjente grep, teknikker og sjangere for å kunne skape en erkjennende følelse hos publikum som videre fører til en estetisk opplevelse.

Storey nevner populærmusikk og musikkvideoer som en viktig del av identitetsbyggingen til unge mennesker. Musikken utviser en emosjonell realisme som blir brukt som en ledetråd. Populærmusikk blir ofte sett litt ned på sammenlignet med andre musikkformer, som klassisk og jazz. Populærmusikk fremstilles gjerne som banal, men popmusikken har en energi og driv som fenger folk og som vender seg til deres følelser. Folk lytter gjerne til populærmusikk på grunn av at det er oppløftende, ikke på grunn av at det skal være opplysende. Populærmusikk er ment å gi det hverdagslige et spennende preg. Det er en grunn til at populærmusikk benytter seg av det enkelte vil kalle klisjeer, nemlig at det viser folk at det kan finnes estetiske opplevelser i det hverdagslige og at drømmer kan få plass i virkeligheten (Storey, 2003: 110ff).

Et annet tegn på at Featherstone kan ha rett i at hverdagslivet estetiseres, er at man kanskje kan si at vi lever i det man kan kalle en postrasjonalistisk tid. En tid hvor det legges mer vekt på følelser og sansemessige opplevelser, fremfor rasjonelle langtidsplaner og en tro på at alt utvikler seg er drevet av fremgang. Folk oversvømmes av budskap, og blir til slutt tvunget til å velge hva slags informasjon de vil ta imot. Når det ikke lenger er mulig å stole fullt ut på vitenskapen og det rasjonelle, virker det som om folk vender seg mot følelser og det sanselige. Baudrillard skriver om den store informasjonsstrømmen og hvordan den stiller folk overfor et slags ultimatum, og hvordan media skaper en uløselig dobbeltbinding. På den ene siden forsøker media å gjøre oss om til unisone, rene objekt og media fremmer entropien i samfunnet, men på den annen side, viser media oss at det er viktig å være enestående subjekt som kan gjøre seg hørt og sett på ulik måter (Skorstad & Nyre, 2001: 42ff). De budskap som slår best an, er da kanskje de som nettopp henvender seg til følelsene og de som har en estetisk verdi.

Featherstones oppfatning av livet som kunstverk, og det at det blir viktig å omgi seg med estetiske objekt, kan kanskje knyttes opp mot blant andre Lyotards oppfatning av det postmoderne mennesket, som gjerne handler spontant og som har en leken holdning overfor livet. Fokus er ikke lengre på de nederste delene av behovspyramiden. Det siktes hele tiden høyere opp på pyramiden. De aller fleste i dagens vestlige verden trenger ikke bekymre seg for å skaffe mat og andre livsviktige ting. Dermed kan vanlige folk ta seg tid til å være opptatt estetiske verdier. Det å kunne studere et objekt som i seg selv ikke har noen nytteverdi, er ikke lenger kun forbeholdt en elite. Sånn sett er det ikke urimelig av Featherstone å hevde at hverdagslivet i vestens forbrukersamfunn estetiseres. Det er fortsatt viktig for folk å ha et sted å bo og å ha råd til mat, men stadig flere ønsker noe mer, og retter seg mot opplevelser som ut ifra Kjørups definisjon, må kunne sies å være estetiske.

I sitt essay om estetisering er Featherstone opptatt av tegnenes bytteverdi og hvordan en massiv strøm av tegn og bilder gjennomsyrer dagens samfunn, og han henter en del av sin argumentasjon fra Baudrillard. Baudrillard selv er en av de som har skrevet om hyperrealisme, hvordan vi signaliserer ulike budskap ved hjelp av tegn, og hvordan dagens samfunn har havnet i en slik situasjon at mange tegn ikke får noen nytteverdi annet enn det å være et tegn. Han skriver blant annet om hvordan virkeligheten stiller oss i situasjoner hvor vi føler oss som i en drøm, at det vi ser ikke er en del av virkeligheten. Dette som en følge av at fjernsyn og andre medier har foret folk med en virkelighet som ikke eksisterer. Baudrillard snakker om et simulacra, en simulering av noe som aldri har eksistert. Dette kan være en av årsakene til det Featherstone ser på som en estetisering av hverdagslivet. Baudrillard er også opptatt av tegnenes bytteverdi. Denne bytteverdien de snakker om, kan eksemplifiseres ved at man ofte dømmer folk ut ifra klesstil, bilen man kjører eller hvordan man bor. Har man for eksempel klær av et spesifikt merke, er man rik mens et annet merke kan stå for en spesiell ideologi. Hippiene på 60-70-tallet brukte gjerne spesielle klær, og på den måten kunne klesstilen symbolisere noe. Enten de ville det eller ikke (Skorstad & Nyre, 2001: 49).

Den strømmen av tegn og bilder som blant andre Featherstone og Baudrillard omtaler, er en følge av et ønske om å skape kommunikasjon, men Baudrillard har innvendinger og hevder at det ikke lenger skapes kommunikasjon, men at den iscenesettes og at media stiller folk overfor et press til å bidra til forbrukersamfunnet og tilnærme seg den virkelighet som vi informeres om. Hva gjør så dette med oss? Blir hverdagen vår fylt med flere estetiske opplevelser? Det kan i alle fall virke som om den store og konstante strømmen av varer og tjenester, bilder og tegn, har gjort at det stilles større krav. Det holder ikke lengre å få vite at skoen du er i ferd må kjøpe er fantastisk, den må også samtidig bringe med seg et image å kjøpet. Slik sett så blir det viktig for folk i den postmoderne tid å omgi seg med estetiske verdier. For å kunne bryte opp i entropien som media synes å skape, følger vi de samme medienes råd om å gjøre slik og slik for å kunne bli et unikt subjekt (Skorstad & Nyre, 2001: 42ff). Det er nesten gått så langt at estetiske opplevelser kanskje kan sies å ha blitt en viktig og nødvendig del av folks liv. Det er vanskelig å se for seg en vestlig verden uten fjernsyn, reklame og forbrukerkultur.

For å summere opp, så virker det som om er litt uenighet omkring selve begrepet estetikk og hva som er en estetisk opplevelse, men samtidig ser det ut til å være enighet om at dagens samfunn er i forandring når det gjelder identitet og hva som styrer folks atferd. Ut i fra det andre teoretikere har skrevet omkring den postmoderne hverdagen og emner som berører dette med estetikk i hverdagslivet, virker det som om Featherstone ikke er alene om sine synspunkter. Baudrillard ser ut til å ha vært en av inspirasjonskildene til Featherstones argumentasjon, med sitt essay om hvordan meningen i media forsvinner og hvordan vi overeksponeres for tegn og informasjon, men Baudrillard ser ut til å knytte estetisering mer opp mot kun postmodernisme, i motsetning til Featherstone. Det er også tydelig at Featherstone har rett i dette med at kunsten har blitt brakt ned på et lavere nivå, og har blitt mer imøtekommende i dagens samfunn, hvor forbruk står sentralt. Han nevner blant annet at nåtidens museer både ønsker og søker å trekke til seg et større publikum og på den måten gir slipp på noe av det høykulturelle som lenge har preget gallerier og museer. Dette ser vi også gjennom reklame, både på fjernsyn og andre steder. I sluttargumentasjonen påpeker Featherstone at det vil være viktig å undersøke dette med estetisering nærmere og at man må få bedre forståelse av hva som ligger i det at hverdagen estetiseres. Featherstone hevder ikke at estetiseringen av hverdagslivet er fullstendig, og det er også tydelig gjennom andre teoretikeres synspunkter at det er usannsynlig at vi vil få en fullstendig estetisering. Det vil fortsatt være et skille mellom kunst, estetiske opplevelser, vitenskap og hverdagsliv. Men et grundig arbeid innenfor emnet vil kanskje kunne hjelpe oss til å forstå vår egen hverdag og hvordan dagens samfunn forholder seg til kunst og kunstinstitusjonen, og hva dette samspillet mellom det estetiske og det dagligdagse har å si for mennesker i et forbrukersamfunn som det vi har i dag.



Litteratur

Kjørup, S. 2004: "Kunstens filosofi – En indføring i æstetik", Roskilde Universitetsforlag, Frederiksberg.

Skorstad, A. og Nyre, L. 2001: "Magiske systemer – Klassiske lesninger av medier og kultur", Spartacus Forlag AS, Oslo.

Skretting, K. 2004: "Gode reklamefilmer? Etiske og estetiske perspektiver på reklamefilmkvalitet", IJ-forlaget, Kristiansand.

Storey, J. 2003: "Cultural Studies and the Study of Popular Culture" , Edinburgh University Press, Edinburgh.


Video

Hunter, P. 2005: "Hollaback Girl" , HSI, New York.

Spike Jonze, 2005: "Hello Tomorrow", Adidas, Los Angeles.


Gratulerer, din tulling! Du har nettopp lest gjennom ørten sider med synsing utført av din favorittsynser. Meg! Håper at du fikk noe ut av å lese gjennom denne syke monologen. Jeg håper også at denne prøvelsen ikke har gjort deg blind, men heller stolt over at du orket lese gjennom hele greia. Jeg tror også at jeg trygt kan smykke meg med tittelen "Eneste tulling på Calcuttagutta som har over 30K tegn i en artikkel". Ikke at det er et spesielt mål i seg selv, men det er litt morsomt å tenke over det. Snakker om sprøe greier.

Comments

Jørgen,  05.01.06 20:47

Ha ha! Dette ble sykere enn jeg forventet.

Eivind,  06.01.06 13:25

Hello!

Jeg har ikke lest artikkelen, men kommenterer likevel. Skal prøve å lese den litt senere!

Esbanos,  06.01.06 16:17

http://www.hairymenart.com
"kunst" kan være så mangt har jeg funnet ut.

Anders K.,  06.01.06 19:03

Jeg er ikke i stand til å lese så mye som dette. Men det ser meget spennende ut. Jeg foreslår at jeg en gang skjenker deg full og får deg til å fortelle meg alt sammen. Det er mye mer convenient, og da kan jeg også avbryte og lage bråk hvis jeg er uenig i noe.

Camilla,  08.01.06 14:48

Jeg leste faktisk hele. Kudos til meg.
Og jeg syntes faktisk det var interessant. Det minner jo en del om det jeg studerer, så det er kanskje ikke så rart. Jeg forventet at det hvert øyeblikk skulle stå noe om litteratur i denne settingen, men det er vel ikke ditt ansvar.

Med hensyn til det du skriver om at følelser og estetiske inntrykk får en stadig større plass: en av mine forelesere, i en bisetning -fordi han ikke trodde begrepet "post-moderne" kom til å vare- hevdet at vår periode kanskje ville få betegnelsen "ny-romantikk".

Jørgen,  05.10.06 11:44

Det er jo litt av dette som er interessant med postmodernismen, når det nå først er innført som begrep. For man kommer på en måte ikke unna det, og jeg er fullt klar over at en rekke forskere, akademikere, intellektuelle og andre som vil si noe om saken, har tatt avstand fra hele denne post-moderne greia og ønsker å hevdet at vi har en ny-romantikk hvor følelser og individet igjen er i fokus. Problemet, om jeg skal kalle det det, er bare at post-modernisme ikke utelukker en ny-romantikk.

Jeg selv tror at man ikke kan erstatte post-modernisme-begrepet med noe som er en gjenoppdagelse av et tidligere fenomen. Man trenger et paradigmeskifte, og selv ikke en gang da er vi kvitt post-modernismen. For den ligger jo der i forhistorien, slik alle andre filosofiske retninger, kunstarter, politiske modeller og alt annet gjør. Man kan ikke, slik enkelte raringer på 60-tallet trodde, bare heve hendene i været og si at; "Nå er det slutt på de store fortellingene! De store fortellingene er døde, men de små lever videre". Blablabla...

Camilla,  06.10.06 17:30

Et ekte postmoderne svar...
Category
Miscellaneous
Tags
Views
3911