Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 5 months, 2 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 5 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 5 months
Reading in dark times
Are, 1 year, 7 months
Moldejazz 2016
Camilla, 1 year, 10 months
Dørskilt
Karoline, 1 year, 11 months
Halifax
Tor, 2 years
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years
Numerikk, takk
Tor, 2 years
Topp tur
Camilla, 2 years, 2 months
50 book challenge
Camilla, 5 months, 2 weeks
Controls
Register

Alice Springs og Ayers Rock

Rett før vi satte snuten mot Europa igjen tok jeg og Kristine en tur til Australias "red centre", og jeg tenkte jeg skulle gi en liten reiseberetning. Det er vel ikke usannsynlig at noen andre Calcuttaguttalesere/skrivere drar til Australia en gang i fremtiden.

Vi hadde en uke til rådighet, og etter mer eller mindre god planlegging valgte vi å bruke tre dager på å busse til Alice gjennom ødemarka og tre dager til på å busse ned til Uluru / Ayers Rock fra Alice samt tre netter overnatting i selve Alice Springs.



Bussturen fra Cairns til Alice var meget vellykket. Vi reiste med "Desert Venturer" – "for de som mener at reisen er like viktig som målet". Hø. Bussjåføren visste alt mulig rart om alt mulig rart og delte villig vekk på kunnskapen. Å kjøre i timevis blir utrolig mye mer interessant når noen forteller mer eller mindre interessante ting om landskapet man kjører gjennom. Jeg kan for eksempel nevne at landbruket sørøst for Cairns oppstod som en følge av de amerikanske troppestyrkene som trente der under andre verdenskrig. Disse ville nemlig ha iskrem, og da må man jo skaffe noen kuer, og dermed var det hele i gang.

Endringene i terrenget var fascinerende. Vi begynte i regnskog, gikk så over i, øh, skog, fikk buskland, sletteland og mer eller mindre ørken til slutt. Kjekt å bo i et land hvor man kan se et slikt mangfold uten å krysse grensen.

Bussen vår var ingen bybuss. I Cairns hadde sjåføren store problemer med å runde hjørner, og når vi kom til the Atherton tablelands, som skiller kysten fra innlandet, slet den knallhardt i oppoverbakkene. På det stadiet var vi temmelig skeptiske med hensyn til hvordan dette skulle gå når vi havnet på råtne veier, men våre bekymringer var grunnløse. Bussen gikk som bare det (selv om jeg var sikker på den skulle falle fra hverandre; aldri kjørt så mye vaskebrett på én gang). Når jeg tenker over det, kommer jeg på at vi hadde noen problemer med en overoppheting av motoren, så helt prikkfritt var det ikke.

På veien stoppet vi ved to småbyer og overnattet. Disse småbyene midt i "outbacken", med henholdsvis 200-300 og 1500 innbyggere, gav virkelig en følelse av isolasjon, selv om de hadde en flystripe (en aerodrom, hehe) og internettilgang. Flystripen er essensiell – det er dårlig med sykehus, så man er generelt avhengig av The Royal Flying Doctor Service, som har 40 fly og 22 baser i Australia. De dekker et område på 7,7 millioner kvadratkilometer. Hvis du er kvass når det kommer til denslags størrelser, vil du være enig i at det er ganske stort. RFDS har små propellfly som huser lege, sykepleier og en liten intensivavdeling, og de lander på 600 meter med plan jord (vi besøkte RFDS-basen i Alice Springs, bussjåføren sa overraskende lite om RFDS).




Hva man finner på en typisk bensinstasjon i villmarka…


På veien stoppet vi naturlig nok ved de største severdighetene. deriblant the Devil’s Marbles – en samling digre steiner midt ute i ørkenen. Aboriginerne tror stedet er fullt av onde ånder, og unngår det. Vi moret oss med å klatre opp på steiner og ta bilder.

Vel fremme i Alice bodde vi på et sted som heter Annie’s Place, og det kan definitivt anbefales. Vi har prøvd både dobbeltrom og dorm, begge deler er superkurant og forholdsvis rimelig; de ansatte er trivelige og hjelpsomme, og dessuten får du en solid middag til 25 kr i kaféen der. Undertegnede kostet på seg en dobbel middag i ren entusiasme. Alice Springs har forøvrig 28000 innbyggere og er mer interessant enn man skulle tro med hensyn til severdigheter. Utenom RFDS besøkte vi ørkenparken, en forholdvis ny park som viser frem de forskjellige biotopene man finner i sentral-Australia. Mange stilige dyr der, blant annet denne – en thorny devil.






Vi valgte Greyhound / McCafferty’s etter å ha sett oss om etter tredagsturer til Ayers Rock. Det viste seg å være et sånn passelig middels valg. Jeg og Kristine var faktisk de eneste som hadde bestilt den turen; bussjåføren kjørte en rute hvor turen var bygget inn, så det var andre passasjerer innimellom, men stort sett hadde vi bussen og sjåføren for oss selv. Det var den positive delen. I ettertid oppdaget vi at vi burde reist med et annet turselskap, som antakelig hadde gitt oss mer morro for mindre penger, dog med en viss risiko for å være i en gruppe full av partyglade amerikanere. Den sorten amerikaner som hojer når de når toppen på Uluru / Ayers Rock (aboriginerne ber deg om å ikke klarte på Ayers Rock, som de anser for å være heldig; jeg og Kristine gjorde det likevel, men vi føler ikke det er noe man trenger å skryte av), ja.

All turismeaktivitet rundt Ayers Rock skjer i Yulara, et lite sted med omtrent 1000 fastboende. Alle jobber i turistindustrien; faktisk er hele stedet eid av ett og samme selskap. Man kan trygt snakke om mangel på konkurranse – for en seng i en temmelig middels dorm betalte vi 200 kr. Til sammenligning betalte vi 150 kr for en glimrende dorm ved King’s Canyon, interessant nok eid av det samme selskapet. Nok om det.
(De tok forresten 1,5 kr per minutt websurfing. Grrr.)

Ayers Rock i seg selv var et imponerende syn. Klatreturen opp var hardere enn jeg trodde; det var veldig bratt på starten, og siden det ikke fins noe vegetasjon er det ikke noe å holde i hvis du først mister fotfestet – bortsett fra en kjetting de har satt opp. Utsikten fra toppen var rimelig unik. Vi hadde dessverre dårlig tid (grunnet vårt dårlige valg av turoperatør), så vi fikk bare klatret opp og ned, hvilket tok to timer, og ikke gått rundt den. Hvis du er der noengang må du forsikre deg om at du får tid til begge deler – hvis du ikke vil respektere aboriginene og la være å klatre opp. (Hvis din sans for urbefolkningens rettigheter er litt puslete kan du vurdere om du har lyst til å bli svett og sliten eller ta det rolig samtidig.)



Kristine og Ayers Rock før solnedgang




Are foran the Olgas



Suvernirbutikkene selger selvfølgelig "I climbed Ayers Rock" og "I didn’t climb Ayers Rock"-ting side om side.

The Olgas, en steinformasjon som er høyere enn Ayers Rock men mindre kjent (antakelig fordi det ikke er lov å klatre på den) var for meg minst like imponerende som Ayers Rock. Vi hadde litt for lite tid her også. Danner det seg et mønster?

Den siste dagen på Greyhoundturen gikk vi i King’s Canyon. En veldig fin tur, med fin utsikt og spektakulære stup. Vi så solnedgangen – igjen skulle vi se spektakulære farger, men det tok aldri helt av. Seinere gjorde stjernehimmelen opp for det.




Stjernehimmelen og Sørkorset


Drar du til Australia noen gang nøler jeg ikke med å anbefale en tur til Alice og Ayers Rock, men hvis du først drar til Australia bør du ta deg god tid og besøke mer enn vi gjorde. Sydney, revet og the red centre er det absolutte minimum. Personlig kunne jeg godt tenkt meg å se Canberra, Tasmania og Sør-Australia også – men det får bli neste gang.

PS: Beklager mangelen på spektakulære landskapsbilder - jeg hadde rett og slett ikke tålmodighet til å sortere dem ut :)

Comments

Camilla,  20.07.05 22:02

Jeg kunne tenke meg å se bilder fra Alice Springs. Helt fra jeg var liten og leste En by som Alice har jeg egentlig hatt lyst til det. Forøvrig ønsker jeg meg en Thorned Devil. Kanskje to.
Category
Miscellaneous
Tags
Views
3350