Most recent comments
Jogging og blogging
Are, 9 måneder, 1 uke
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 9 måneder, 1 uke
Reading in dark times
Are, 11 måneder, 1 uke
Moldejazz 2016
Camilla, 1 år, 2 måneder
Dørskilt
Karoline, 1 år, 3 måneder
Halifax
Tor, 1 år, 4 måneder
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 1 år, 4 måneder
Numerikk, takk
Tor, 1 år, 4 måneder
Topp tur
Camilla, 1 år, 6 måneder
Tolkien reading day
Tor, 1 år, 6 måneder
50 book challenge
Camilla, 9 måneder, 2 uker
Ten years ago
To ting på en gang
Tor
Controls
Register

South West Coast Path, dag 3

Tredje etappe: Elmscott til Bude
Vi startet dagen på ungdomsherberget i Elmscott med å kjøpe egg, bacon, pølser og brød (altså brødskiver, ikke pølsebrød), som vi tilberedte til frokost. Etter å ha tatt oss relativt god tid med frokosten innså vi at det antagelig også ville være smart å smøre matpakke, siden man ikke generelt kan regne med å finne en bod som selger cream tea akkurat når man begynner å bli sulten. Vi kjøpte mer bacon, brød og egg, og lagde to solide baconsmørbrød, og i tillegg snakket vi litt med en familie på fire som også hadde overnattet på herberget. De snakket litt om ulike typer falk, og nevnte blant annet vandrefalken, som angivelig kan oppnå en fart på over 300 km/h når den stuper. De følte dessuten sympati med oss, som drakk pulverkaffe, og ga generøst bort hele den første porsjonen kaffe de lagde i mokkakannen sin. Jeg hadde et øyeblikk der jeg tenkte på dette med å møte tilfeldige mennesker på tur, og hvordan man har dype samtaler om vandrefalken, deler en mokkakanne, og så antagelig aldri treffes igjen. Dype greier.

En forblåst klippe, ikke langt fra Elmscott


En forblåst sau, ikke langt fra Elmscott.

Da vi begynte å gå igjen var det første vi gjorde å snakke om hvordan det ikke er spesielt imponerende å nå 300 km/h når man stuper. Å stupe er jo essensielt det samme som å falle, og jeg tør vedde på at en fallende elefant har langt høyere terminalhastighet enn en fallende falk. Det ligger selvfølgelig en viss utfordring i å få elefanten opp til et tilstrekkelig høyt sted å falle fra, men det er jo bare logistikk.

Relativt dramatisk sjø.

Det blåste friskt, denne dagen, og var ganske grått da vi begynte å gå. Utsikten var fremdeles spektakulær, skjønt det går jo etterhvert i mye av det samme. Klipper, sjø, gress, en og annen gård, etc. Jeg vil likevel si at det er et poeng å gå en slik tur over flere dager. Selv om man ser mer av det samme alle dagene etter den første, blir det på en måte til at man ser litt nøyere på ting, og ser flere variasjoner, og slikt. Du har på en måte ikke opplevd kyststien før du har trasket avgårde og kjent på følelsen noen dager. Ca fire dager, for å ta et tilfeldig tall, tror jeg er passe.

Ronald Duncan's Hut.


Beskrivelsen av Ronald Duncan's Hut.

Etter en time eller litt mer kom vi plutselig over en liten hytte på en skrent, som stod der helt for seg selv uten lås på døren. Vi kikket inn, og det viste seg at hytten ble bygget av den for meg ukjente forfatteren og poeten Ronald Duncan, for å ha et sted å sitte i ly mens han kikket på bølgene og skrev dikt. Duncan selv døde i 1982, men hytten står der fortsatt, som et tilbud til vandrere som kunne tenke seg et lunt sted å spise lunsjen sin. Den hadde bare ett lite rom, med noen benker og en krakk og et skrivebord, så det var ikke rare greiene, men jeg tipper at hvis man går dit utenom vandresesongen kan man nok sitte relativt uforstyrret og kikke på bølgene og skrive dikt.

En av mange, mange nedoverbakker.


Vi krysser fra Devon til Cornwall.

I løpet av formiddagen begynte jeg virkelig å innse at jeg ikke liker nedoverbakker. Jeg har forsåvidt mislikt nedoverbakker lenge, og når jeg jogger pleier jeg for eksempel ofte å jogge oppover og gå nedover, fordi jeg synes nedoverbakker er hardt for knærne. Jeg begynte imidlertid å angre på nettopp dette, for jeg antar det er en treningssak, og Jørgen småløp både oppover og nedover uten at det så ut til å ta noe særlig på. Jeg begynte å reflektere over hvilke muskler og bevegelser som egentlig er involvert, og jeg kom frem til at både nedover og oppover bruker man kne-strekkerne, nedover for å holde igjen mens tyngdekraften bøyer kneet, og oppover for å rette ut kneet mot tyngdekraften. Forskjellen, tror jeg, ligger i at når man går oppover er man fremoverlent, mens når man går nedover er man mer rett eller litt bakoverlent. Jeg antar dette fører til at enkelte sener er mer eller mindre strekt den ene eller andre veien, og at dette igjen fører til forskjellig belastning på musklene. Jeg eksperimenterte sågår med å gå baklengs ned noen bratte bakker, og dette føltes påfallende mye bedre. Så, for å konkludere, jeg skal begynne å trene knærne mine til å tåle nedoverbakker bedre.

Morwenstow kirke.


The Bush Inn, den lokale puben.

Rundt lunsjtider kom vi til Morwenstow, hvor vi følte det var verdt å ta en liten avstikker på omtrent en halv mile inn i landet. I følge guideboken til Jørgen skulle dette være en mikroskopisk landsby med en gammel prestegård der man nå selger cream tea, og dessuten en pub. Helt klart verdt en avstikker. Stedet viste seg å være en akkurat så stereotyp engelsk landsby som jeg hadde forestilt meg. En flott steinkirke, noen få hus og en pub, og i tillegg denne prestegården med kafé. Vi spiste ypperlige scones til lunsj, og tok en pint på puben, som viste seg å være både gammel og sjarmerende. Om jeg tilfeldigvis skulle befinne meg i dette området igjen tror jeg faktisk jeg vil prioritere et besøk hit relativt høyt. Jeg kunne også tenke meg å se Hawker's Hut, en liten trehytte der Reverend Robert Stephen Hawker muligens likte å sitte og røyke opium og skrive dikt mens han kikket på sjøen.

Navnløst sted med fin innsikt (klikk før større versjon).

Selv om Morwenstow er ganske nøyaktig halvveis mellom Elmscott og Bude har jeg ikke spesielt mye å si om resten av dagen. Det begynner jo å bli en stund siden 8. juli nå, så jeg har sikkert glemt noe, men jeg husker i allefall andre halvpart av turen som ganske grei, og noe flatere. Vi passerte GCHQ Bude, en slags lyttepost som angivelig spionerer både på kommunikasjonssatelitter og transatlantiske kabler, da det skal være flere slike kabler som kommer i land i Widemouth bay like ved. Jeg vet naturligvis at alt som sendes ukryptert på nettet i prinsippet kan leses av hvemsomhelst, men jeg merker likevel at jeg blir litt nysgjerrig på hva de egentlig driver med her.

GCHQ Bude.

Resten av veien fra lyttestasjonen til Bude var ganske flat og fin, og vi kom frem til Bude relativt tidlig. Jeg husker ikke akkurat tidspunktet, men ser for meg at de må ha vært mellom to og fire, eller noe slikt. Vi sjekket inn på en Bed and Breakfast, tok en dusj, gikk innom Sainsbury's for å bunkre opp til dagen etter, og gikk deretter ut for å spise middag og utforske byen.

Utsikt fra lyttestasjonen mot Bude.

Bude var det største stedet vi besøkte i løpet av oppholdet i sørvest, med rundt 9000 innbyggere, så her var det faktisk et visst utvalg i puber og kaféer og slikt, og dessuten en lang rekke surfebutikker. Vi spiste en kyllingburger eller noe slikt på en helt grei pub, spaserte litt rundt, og tok en whisky på en annen pub, før vi tok kvelden i fornuftig tid. Hvis vi hadde planlagt en lengre tur, over for eksempel sju-åtte dager, vil jeg si Bude kunne vært et bra sted for en hviledag, men jeg tror ikke jeg kommer til å anstrenge meg for å dra tilbake dit med det første.
Camilla, Jørgen likes this

Comments

Jørgen,  24.08.15 15:29

Den kaffien frå mokkakanna smakte verkeleg godt. Hyggelege folk.