Most recent comments
Jogging og blogging
Are, 9 måneder, 1 uke
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 9 måneder, 1 uke
Reading in dark times
Are, 11 måneder, 1 uke
Moldejazz 2016
Camilla, 1 år, 2 måneder
Dørskilt
Karoline, 1 år, 3 måneder
Halifax
Tor, 1 år, 4 måneder
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 1 år, 4 måneder
Numerikk, takk
Tor, 1 år, 4 måneder
Topp tur
Camilla, 1 år, 6 måneder
Tolkien reading day
Tor, 1 år, 6 måneder
50 book challenge
Camilla, 9 måneder, 2 uker
Ten years ago
Oppdageren Tor
Tor
Controls
Register

The Arch Way

Av og til føler jeg at jeg burde bli voksen og begynne å bruke linux. Jeg trives stort sett ganske godt med Mac, men jeg slår meg likevel ikke helt til ro i Steves paradis. Det er flere grunner til det, men de viktigste er at det har gått nedoverbakke med OS X siden Snow Leopard, og fortsetter det slik kommer operativsystemet til å være ubrukelig om noen få år, samt at det føles mye barskere å bruke linux og sist, men ikke minst, at macports egentlig er ganske irriterende. Det er kanskje mange som ikke har hørt om macports, til tross for at det egentlig er et stykke essensiell programvare på en Mac, så la meg forklare.

På fornuftige operativsystemer bruker man noe som kalles et pakkesystem, eller en package manager på engelsk. Hensikten med denne programvaren er å sørge for at man til enhver tid har installert de biblioteker man trenger for at ting skal funke, så man slipper å havne i dll hell. Tanken med et programvarebibliotek er at det inneholder funksjoner som andre kunne tenke seg å bruke. DirectX, for eksempel, er et bibliotek som inneholder funksjoner som hjelper deg å vise grafikk. Hvis dette biblioteket er tilgjengelig for alle programmer, slipper alle å inkludere sin egen kopi, og dermed sparer man plass. Gode greier. Problemet oppstår når ulike programmer alle helst vil installere sin egen versjon av det samme biblioteket, og det er denne jobben et pakkesystem helst skal håndtere.

På linux er dette helt standard greier, og jeg tror de fleste varianter av linux tilogmed bruker pakkesystemet til å oppdatere operativsystemet selv. På Mac, derimot, er det litt mer esoterisk. Det finnes egentlig ikke så mange alternativer, og man må anstrenge seg litt for å installere et av dem. Macports har lenge vært det dominerende pakkesystemet for Mac, men begynner nå å få hard konkurranse av homebrew, som forøvrig har det fengende slagordet «MacPorts driving you to drink? Try Homebrew!».

I prinsippet er det veldig lettvint å bruke macports. Du skriver for eksempel

port search numpy

så får du en fin liste over alle pakker som har noe med numpy å gjøre, og så kan du installere ved å for eksempel skrive

sudo port install py27-numpy

Kjempelett. Det som imidlertid er litt irriterende er at macports kompilerer alt fra kildekode, heller enn å laste ned ferdig kompilerte binærfiler (som er standard fremgangsmåte på linux). Det fører til en viss mengde irritasjon når jeg for eksempel prøver å laste ned et lite tullebibliotek, som viser seg å ha en ny versjon av gcc som avhengighet, og så sitter jeg der i en evighet mens macports kompilerer min femte versjon av gcc når det jeg egentlig skulle gjøre var en fullstendig triviell oppgave.

Forrige søndag ble jeg lei av alt styret, så jeg slettet /opt/local og begynte jobben med å legge inn linux i en virtuell maskin. Jeg har brukt xubuntu i VirtualBox en del på jobb, så det var mitt første forsøk. Å installere xubuntu er en vakker og enkel opplevelse, men jeg begynte straks å føle frustrasjonen da jeg ikke fikk den virtuelle maskinen til å kjøre i fullskjerm med riktig oppløsning. Nuvel, tenkte jeg, xubuntu er uansett for pingler, så jeg gikk videre til debian.

Jeg har alltid hatt lyst til å bruke debian, primært fordi de har de kuleste t-skjortene, og jeg synes ikke jeg kan gå med t-skjorten om jeg ikke kjører distroen. Å installere debian var omtrent like smertefritt som å installere xubuntu, og oppløsningen ble riktig med en gang og alt var bare velstand, helt til jeg begynte å irritere meg over at tittel-feltet på programvinduene er omtrent tre ganger så høyt som noe et fornuftig menneske kunne tenke seg. Jeg leste litt rundtomkring på nettet, og fant et par oppskrifter som involverte å redigere i config-filer, men det hadde ingen effekt. Jaja, tenkte jeg, jeg burde vel egentlig kjøre slackware.

Den første linuxboksen min, som Geir satte opp for meg, og som gjorde jobben til en router den gangen routere fortsatt var dyre, kjørte slackware. Slackware 6, om jeg ikke husker feil. Min linux-kompetanse den gangen strekte seg omtrent til å logge på via ssh og kjøre uptime, og jeg husker jeg ble mektig imponert over at den hadde vært på i over 100 dager uten å restarte. Dette var i hine, hårde dager, må vite, før XP SP2, så jeg var lett å imponere. Uansett, jeg prøvde å installere slackware, men det viser seg at da må man styre og stresse med kommandolinjeverktøy i installasjonen, og jeg tenkte av hvis jeg først skal begynne slik kan jeg like godt gå hele veien, så jeg la inn Arch.

Arch linux er en distro som legger stor vekt på simplicity, definert som at den ikke inneholder noe tull du ikke trenger, og at den er meget konfigurerbar. Se The Arch Way på ArchWiki for detaljer. For eksempel, vil du ha nettverkskortet påslått? Javel, da får du slå det på selv. Som standard er det av. Etter å ha fulgt en meget detaljert, men dessverre ikke fullstendig oppdatert, guide til hvordan man legger inn Arch på VirtualBox, hadde jeg muligens et fungerende operativsystem, men det hjalp ikke mye siden jeg tilsynelatende hadde installert bootloaderen på feil partisjon.

Etter tredje forsøk fikk jeg det imidlertid til, og straks jeg fikk lagt inn hendige ting som et grafisk brukergrensesnitt (som ikke kommer med Arch som standard) hadde jeg egentlig et oppsett jeg var ganske fornøyd med, bortsett fra at tittelfeltet på programmene var like enormt som i debian. Denne gangen var jeg imidlertid litt mer innstilt på å fikse problemet, og litt mindre innstilt på å legge inn en ny distro, så jeg googlet litt mer og fant ut at jeg måtte bare redigere noen flere felter i den samme config-filen jeg hadde rotet i tidligere.

Mac OS X til venstre, Arch til høyre

Status i øyeblikket er at jeg har en virtuell maskin med Arch som kjører i et separat space i OS X, så jeg enkelt kan bytte mellom de to operativsystemene med et firefinger-sveip. Jeg er såpass fornøyd med Mail og Aperture på OS X at jeg har ikke lyst til å boote direkte inn i linux, og samtidig er ytelsen i VirtualBox så bra at jeg ikke ser noen grunn til å gjøre det heller. Det jeg vil ha linux til er uansett for det meste å jobbe på kommandolinjen, så det krever ikke allverden. Strengt tatt kunne jeg gjort som Paul Anton foreslo, nemlig å kjøre en virtuell maskin uten grafisk innlogging, og logge på fra macen via ssh. Da får man alle fordelene av en skikkelig kommandolinje med et skikkelig pakkesystem, uten å måtte forholde seg til en virtuell maskin direkte. Jeg kunne imidlertid tenke meg å bli litt mer komfortabel med linux generelt, så jeg tenkte jeg skulle prøve å jobbe litt i det grafiske brukergrensesnittet og se om jeg plukker opp noen triks.
Are likes this

Comments

Camilla,  22.10.13 23:03

Jeg føler ikke at jeg har så mye å bidra med i denne diskusjonen, så jeg vil bare observere at Debian ikke har de beste t-skjortene; den æren går til 2D goggles.

Are,  03.11.13 15:06

Jeg er imponert over innsatsen som legges ned. Jeg har et svært, svært mildt anstrøk av den samme "burde kjørt linux"-følelsen, men ikke på langt nær nok til at jeg begynner å herje med det...
Tor,  07.11.13 21:35

Jeg har allerede blitt ganske glad i Arch. Det eneste som irriterer meg er at det ikke er like pent som OS X, det er for eksempel noe med anti-aliasingen av tekst i nettleseren som ikke er helt på stell, og at man ikke har en command-knapp som default. På Mac har man det, og det betyr at ctrl+c stopper en prosess mens command+c kopierer tekst, uansett om du er i terminalen eller ikke. Det går naturligvis an å sette opp, så det spørs om jeg bare får dykke ned i config-filene.

Blant tingene jeg digger er at man kan oppdatere hele operativsystemet hver gang man installerer er pakke. Nå nettopp trengte jeg for eksempel noen ekstra greier til LaTeX, så jeg kjørte
sudo pacman -Syu texlive-latexextra

og dermed blir det først lastet ned eventuelle oppdateringer til Arch, og så pakken jeg ba om. Det har aldri vært lettere å blø på kanten.
Category
Technology
Tags
linux
VirtualBox
Arch
macports
Views
1834
Last edited by
Tor, 22.10.13 22:52