Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 11 months, 1 week
Jogging og blogging
Are, 1 year, 11 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 11 months
Reading in dark times
Are, 2 years
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 4 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 4 months
Halifax
Tor, 2 years, 5 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 6 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 6 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 8 months
50 book challenge
Camilla, 11 months, 1 week
Ten years ago
Pics or it never happened!
Tor
Controls
Register

Mobiltelefonhistorie

Jeg kjøpte nettopp min fjerde mobiltelefon. Og selv om det er relativt få telefoner for en mann på min alder, i alle fall i forhold til enkelte andre, begynner det nå å bli så mange at jeg tror det er på tide å skrive ned noen ord, hvis jeg ønsker å bevare historien om alle mobilene mine for fremtiden. Og det gjør jeg jo.


5210
Min første mobil var en Nokia 5210, type lys blå (den kom bare i blå og oransje). Jeg kjøpte den i juli eller august i 2002, rett før jeg flyttet til Trondheim for første gang. Frem til da hadde jeg ikke sett behovet for en mobiltelefon siden jeg uansett traff nesten alle vennene mine på skolen hver dag, og hjemme hadde vi naturligvis fasttelefon.

Jeg likte egentlig denne telefonen nokså godt. Den var nokså kompakt, etter datidens standarder, og den virket temmelig solid. Selve mobilen var egentlig en liten sak av beskjeden størrelse, men den var fullstendig omgitt av dekselet som bestod av to halvdeler som passet sammen som en slik russisk dukke. Den var ikke akkurat vanntett, men temmelig sprutsikker, og den overlevde tre somre på lageret i lommen på arbeidsbuksen min. Etterhvert ble den imidlertid så oppskrapet at det var vanskelig å lese displayet, og, det som ble dealbreakeren, den begynte å droppe samtaler og lyden ble dårlig.


W800
I februar 2006 kjøpte jeg min andre telefon, en Sony Ericsson W800. Den var meget fancy, med både kamera, nettleser og mp3-spiller. Kameraet var faktisk ikke så verst heller, det hadde tilogmed autofokus og linselokk. Det var naturligvis en smertefull opplevelse å bruke internett på denne mobilen, men jeg brukte den nokså flittig som blåtannmodem når jeg var på reise.

Som alle Sony Ericsson-mobiler med joystick begynte joysticken å fuske, og etter litt over to-tre år vurderte jeg om jeg skulle sende den til reparasjon, eller bare gi blaffen og kjøpe en ny mobil. Jeg burde sikkert gjort min plikt som forbruker og straffet dem for å lage et skrotprodukt ved å få dem til å bruke mer penger på service enn det de tjente på mobilen i utgangspunktet, men jeg var lite lysten på å gå i flere uker uten telefon. Dessuten kom Karoline med et tilbud jeg ikke kunne avslå. En pent brukt Sony Ericsson K530i, til 500 kroner. Jeg husker ikke akkurat når jeg kjøpte denne, men det var definintivt mens jeg bodde i Skansegata, altså skoleåret 07/08. Det første bildet på mobilen er tatt 2. mai 2008, så det var antagelig kort tid før det.


K530i
K530i var på noen måter et skritt tilbake fra W800. Den hadde dårligere optikk (ingen autofokus, bare stor dybdeskarphet), langt dårliger bildekvalitet på grunn av pervers komprimering, mp3-spilleren var noe mer krøkkete å bruke og den har dessuten ikke sin egen side på wikipedia. Imidlertid hadde den 3G, noe jeg ikke ble klar over før akkurat nå, den var litt mindre og tynnere, lå meget godt i hånden takket være en slags gummi på bakdekselet og den hadde en meget tilitvekkende konstruksjon, blant annet fordi den fordømte joysticken var erstattet av en knapp.

Jeg har ofte sagt at jeg ønsker meg en telefon som er vanntett og uknuselig, ikke for stor, ikke for tykk, og som kan ringe og sende meldinger. K530i er muligens det nærmeste jeg noen gang vil komme. Den hadde perfekt størrelse og kjentes veldig solid. Og, selv om den kunne gjøre andre ting enn å ringe (jeg installerte for eksempel en ssh-klient, som jeg brukte ved minst én anledning til å restarte en webserver) var det såpass smertefullt at for alle praktiske formål var det en telefon med et dårlig kamera, intet mer.

Denne mobilen fikk dessuten noe bedre behandling enn de to forrige. Etter noen år hadde jeg endelig innsett at en mobil ikke har det som best i lommen på en arbeidsbukse sammen med skruer, spikre, sand, sement og annet rusk, så jeg lot den stort sett ligge i skapet mens jeg var på jobb, til stor frustrasjon for alle som prøvde å få tak i meg, men til stor glede for mobilen, som den dag i dag ser nesten like fin ut som da jeg kjøpte den.

Og slik har det seg også at jeg nå gikk bort fra mitt tidligere prinsipp om å ikke kjøpe ny mobil før den gamle er defekt. Min trofaste K530i nekter rett og slett å dø, den ser uforskammet bra ut, og batteriet holder fortsatt nesten en uke, men jeg lever i tiden og forventer i det minste illusjonen av effektivitet, så jeg vil ha en mobil jeg kan lese epost og sjekke kalenderen på, og derfor kjøpte jeg altså en iPhone. De forrige mobilene mine holdt i henholdsvis 3.5, 2.5 og 3.5 år. Det blir spennende å se hvor lenge den nye holder. I følge Knut, som inntil nylig hadde en førstegenerasjons iPhone (kjøpt i USA, og jailbreaket ved å ringe 911 og gjøre en hel masse obskure greier) er de faktisk ganske holdbare, så jeg er optimist. Forvent ny artikkel om 3-4 år.

-Tor Nordam

Comments

Anders K.,  21.11.11 14:09

Dette fikk meg til å tenkte på at jeg etter hvert har hatt en god del telefoner selv. Og jeg har selvsagt også lyst å bevare historien for fremtiden.

Den første
Min første mobiltelefon ble kjøpt på Elkjøp i Lingedalen i 2001. Den var rødlig oransj, fordi de var utsolgt for vanlige farger. 2001 er tross alt ikke er så veldig langt unna 1990-tallet, så de trodde kanskje det fortsatt fantes et marked for helt marginale farger. Dette skulle også vise seg å bli telefonens skjebne: Etter bare et par dager kom den nemlig Tommy Hattrem i hende, og han slengte den likeså godt oppi en skål med varm tomatsuppe fordi de hadde samme farge. Det tålte den ikke. Da jeg gikk for å bytte, hadde de fått inn modeller i sølv eller svart, og det føltes mye tryggere.

Den andre
Den nye telefonen funket fint, så vidt jeg kan huske, men den døde automatisk på dagen ett år senere. På denne tiden var det fremdeles lov å utstyre elektroniske produkter med self-terminate-chips, og samtidig være så generøs at man gir folk et helt års garanti, uten å nevne at mange ting (på dette tidspunktet også mobiltelefoner) egentlig har fem års garanti uansett. Jeg møtte opp på Elkjøp, og fikk beskjed om at jeg fint måtte kjøpe en ny fordi ettårs-garantien hadde gått ut dagen før. Jeg var ung og uerfaren, og gjorde som jeg fikk beskjed om. Akkurat som den gangen Ryanair ba meg betale 200 kroner i overraskelses-gebyr.

Den tredje
Hvordan den nye telefonen var, husker jeg ikke. Sølvfarget, tror jeg, og jeg har en sterk følelse av at jeg ikke kjøpte den på Elkjøp. Det må ha vært denne som endte sitt liv på et islandsk fjell i 2003. Den datt sannsynligvis ut av lomma mi mens jeg hinket over en elv (grunnet tredjegradsforbrenning på venstre fot), så jeg mistenker at den er omtrent her nå. Jeg husker at jeg også hadde en telefon senere under oppholdet, men om jeg kjøpte den eller fikk en brukt av noen, det kan jeg ikke gjøre rede for.

Den fjerde
Den islandske telefonen sluttet å virke i 2004: Lyden ble svakere og svakere helt til den i praksis var ubrukelig – Selv om det gikk helt fint å ringe, man hørte bare ingenting. Og da er jo en del av moroa borte.

Deretter fikk jeg en gammel telefon av en kamerat, som han igjen hadde fått av en annen kamerat. Det var en seiglivet sak som hadde vært i kontinuerlig bruk i mange, mange år, og som også holdt ut lenger enn noen annen. Den var også proppfull av personlighet. Det vil si, på grunn av sine mange tidligere eiere kom den med en fiks ferdig innstilt avtalebok. Alarmen kunne når som helst gå av, med beskjed om at tante Gerda hadde bursdag eller at det var på tide å få bilen på EU-kontroll. Jeg har selvsagt verken bil eller noen tante ved navn Gerda, men det er ikke til hinder for noe. Cirka 2007 sa batteriet takk for seg. Men jeg er overbevist om at hvis man kunne bygd et batteri som passet, ville denne telefonen fungert i hundre år til. Betydelig lengre enn tante Gerda.

Denne telefonen byttet jeg for så vidt SIM-kort på en rekke ganger, blant annet fordi NetCom ga bort nummeret mitt til en annen person – samtidig som jeg hadde det! Dette ble jeg oppmerksom på fordi jeg plutselig en morgen ble oppringt og bedt om å holde et foredrag om Sri Lanka på en ungdomsskole i Bodø. Jeg benektet på det sterkeste at jeg hadde nok kunnskap om Sri Lanka til å gjøre noe sånt, i alle fall uten å få forberede meg først. Rektoren skjønte etter hvert at han hadde ringt feil, unnskyldte seg og la på. Og ringte opp igjen fem sekunder senere. Etter fire stadig kortere samtaler, samtidig som jeg fikk en haug med meldinger som delvis omhandlet temaer jeg ikke kjente til, delvis var skrevet på et språk jeg ikke kan, skjønte jeg at noe var galt. Jeg slo opp mitt eget nummer, som jeg hadde hatt i hvert fall i to år, i katalogen. Der stod det plutselig registrert på en tamilsk bodøværing. Jeg mottok etter hvert en vill blanding av anrop og meldinger som skulle til meg, og anrop og meldinger som ikke skulle det. Jeg aner ikke hvor mye han fikk av mitt, og jeg kunne jo ikke akkurat bare ringe og høre heller, ikke fra min egen telefon i alle fall. NetCom blånektet for at problemstillingen i det hele tatt var teknisk mulig, og jeg bestemte meg for å bytte til Telenor. Men dette var da Telenor hadde en «datafeil» som tømte saldoen hos alle kundene flere helger på rad. Det stod masse om det i avisen, det var elendig PR, og de lovet tilbakebetaling med en gang. Men jeg fikk aldri så mye som ett øre tilbake, og jeg ble etter hvert kjempelei av å fylle på for hundre kroner og så ha null på saldoen likevel. Telenor lønte seg rett og slett ikke for min del. (Jeg prøvde å bruke avisarkivet for å finne ut nøyaktig når dette skjedde, men da viste det seg at det har skjedd langt mer enn én gang.) Så jeg byttet til Chess. Siden har det gått helt fint.

Den femte
Jeg er ikke rik nok til å bruke kjempemasse penger på nye mobiltelefoner så ofte som hvert femte år, så da veteranen takket for seg hadde jeg allerede skaffet en erstatning. Denne «overtok» jeg fra to mislykkede innbruddstyver som prøvde å komme seg inn i bygården der jeg bodde på Grünerløkka. Det vil si, da jeg intetanende gikk ut av døra en sen kveld, hørte jeg noen rope «Faen, det kommer noen! Vi stikker!» – Og to ikke spesielt intelligent utseende unge menn sprang ut fra den mørke bakgården og rett forbi meg, gjennom en opplyst passasje. Jeg ante ikke engang at de var der, men siden de nå forsvant gikk jeg for å se om de hadde ødelagt noe. De hadde prøvd å få opp vinduet til første etasje, men ikke greid det. I stedet la de fra seg en mobiltelefon på bakken. Snakk om anti-tjuveri. Telefonen inneholdt masse tekstmeldinger om kjøp og salg av narkotika og om opphetede private anliggender. (På grunnlag av dette kan jeg bekrefte myten om at Dagens Næringsliv-journalister bruker masse kokain og at kokainselgere ofte kommer fra dysfunksjonelle familier.)

Den sjette
Etter en kort periode fikk jeg litt noia av å bruke en telefon som for alt jeg visste kunne være, eller kunne komme til å bli, sporet av politiet. Jeg vet jo at det er SIM-kortet de sporer, ikke selve apparatet, men jeg bestemte meg likevel for å kvitte meg med kokain-telefonen og kjøpe en slik Clas Ohlson-modell for to eller tre hundre kroner. Og den fungerte temmelig utmerket.

Den sjuende
Etter tre-fire år med heftig byggeplassaktivitet endte denne telefonen med knust skjerm, gaffateip på mesteparten av dekselet, sementstøv i lade-hullet og nesten ikke gummi på knappene. Men den hadde egentlig fungert utrolig bra til tross for skadeomfanget, så jeg kjøpte like godt en til av samme slag. Det vil si, modellen er forandret i mellomtiden, den er på en måte flatere og lettere. Men de er i alle fall fra Clas Ohlson begge to. Og den fungerer helt utmerket den dag i dag. Det er for øvrig en Nokia, viser det seg nå. Den inneholder en kalkulator, en lommelykt og – viser det seg ved nærmere ettersyn – et idiotisk spill hvor man skal sitte og se på en racerbil som kjører framover av seg selv. Og en håndfull forstyrrende ringetoner. De to første funksjonene bruker jeg stadig, de to siste aldri.

Nå utsettes den riktignok ikke lenger for harde støt, rustvann og betongstøv, så når denne telefonen dør regner jeg med at man har funnet opp teleportering, og da blir telefoner i sin helhet overflødige.
Tor, Ulf likes this

Wow

Tor,  21.11.11 14:26

Det må jeg si. Jeg hadde faktisk gjettet på at du var en av de som har hatt færre telefoner enn meg. Så feil kan man altså ta.

Jeg fikk prakket på meg min fars gamle Ericsson (jeg tror dette var før de slo seg sammen med Sony) den gangen jeg fortsatt reiste masse for Natur og Ungdom. Jeg brukte den aldri ellers, og tenkte egentlig aldri på den som "min" før jeg flyttet til Trondheim. Da var den min eneste telefoniske link til omverdenen i et par måneder eller så, før den døde.

Da fikk jeg min mors herlige Nokia 3210 som lå godt i hånden og med sin 2-fargede skjerm (grønn og mørk grå) lot meg skrive tekst-meldinger, ringe eller spille "Snake" så mye jeg måtte ønske. Jeg likte denne mobilen veldig godt, og hvis det hadde vært mulig å få tak i et ordentlig batteri til den ville jeg sikkert hatt den ennå. Jeg kjøpte faktisk et nytt batteri til den før jeg flyttet tilbake til Edinburgh, men det varte bare et år eller så.

Da satte Tor foten ned (det er visst ikke akseptabelt å kun kunne snakke med ens kjære i tre-fire sekunder før mobilen dør) og fikk meg til å kjøpe en ny. Utrustet med en klar forestilling om at jeg hadde veldig få krav til en mobil og at så lenge man kunne ringe med den ville jeg være fornøyd, gikk jeg til innkjøp av den billigste de hadde (kanskje med unntak av en veldig stygg en). Det var en slik man brettet sammen. Det viste seg imidlertid at å kjøpe billig ikke var en spesielt bra strategi, og jeg har egentlig hatt problemer med den i årevis. Til slutt ble det så ille at jeg egentlig ikke kunne høre hva folk sa når de ringte til meg.

Nå har jeg derfor en iphone. Det er min første kvalitetsmobil som jeg har kjøpt (ikke arvet). Jeg er veldig spent på hvor lenge vi kommer til å forbli gode venner.

Anders K.,  21.11.11 16:44

Nei, jeg er en skikkelig storforbruker av telefoner. Men totalt har jeg neppe brukt mer enn en tusenlapp på hardware i løpet av mine ti år som telefon-eier, og det synes jeg er greit.
Category
Technology
Tags
iPhone
mobiltelefon
W800i
K530i
Nokia 5210
Views
2333
Last edited by
Tor, 20.11.11 22:54