Jeg har alltid hatt et anstrengt forhold til påske, pinse, jul og alle de andre helligdagene. Som barn syntes jeg det var lureri å si at man fikk fri når man likevel ikke kunne disponere tiden selv, men måtte gjøre masse kjedelige ting som å vifte med flagg, gå på ski eller se på Askepott på tv. Som voksen dagarbeider betyr disse Jesus-dagene kun lange perioder uten inntekt, og som enda voksnere kontorist innebærer de lange og kronglete avbrekk fra det godt etablerte og velfungerende datosystemet. Dette systemet går som kjent ut på at hver dag i måneden tildeles et løpenummer, som igjen kobles mot månedens navn eller respektive nummer. I dag er det for eksempel 16. april. Det betyr at gårsdagen var den femtende, og vi kan se frem til at i morgen nødvendigvis blir den syttende. På denne måten formidles mer informasjon enn den rent umiddelbare, og dette systemet er til stor hjelp for meg både i mitt arbeid og i privatlivet. Men for at det skal fungere, er forutsetningen at andre også følger opp.

I påska, som vi kanskje eller kanskje ikke er inne i nå, oppheves dette tradisjonsrike og pålitelige systemet. Ellers etterrettelige mennesker begynner plutselig å røre om påskelørdag, palmetorsdag, fleskefredag og såpemandag. Konkrete tall mellom én og trettién erstattes av vage, religiøse begreper som er fullstendig verdiløse når billetter skal bestilles, avtaler inngås og timelister leses.

Dagens debattklima gjør det nødvendig å påpeke at det ikke er min ateistiske fintfølelse som gjør at jeg ikke vil utsettes for fremmede religioners ritualer. Det er helt i orden om folk vil bruke sin egen tid på skjeggete torturofre, gule fugler eller bøker om mord, det legger jeg meg ikke opp i, for det går ikke direkte ut over meg. Men jeg vet at jeg og mange andre hadde hatt én bekymring mindre per år dersom vi kunne unngå slike plutselige tilbakefall til det før-reformatoriske systemet med navn på dager i stedet for nummer. Det er upraktisk, det fører til en masse ekstraarbeid, og vi har et fint, nytt system som det ikke finnes noen god grunn til å oppheve flere ganger i året. (Selv er jeg svært takknemlig for at Norge foretok det utviklingsmessige kvantespranget fra italiensk «system» til tysk system for 474 år, to uker og én dag siden.) For meg kan folk gjerne bruke denne upraktiske og antikvariske navneskikken disse ukene, ja, hele året om de vil, så lenge de ikke skyver det moderne systemet helt av banen. De fleste muslimske land har i flere tiår operert med våre årstall parallelt med sine egne uten å ta skade av det. Og det er tydeligvis ikke bare de som trenger en høflig påminnelse om at det ikke egentlig er 1400-tallet lenger.

I dag ble jeg oppmerksom på dråpen som fikk begeret til å renne over: At Ruter AS (tidligere Oslo Sporveier, landets største kollektivselskap) rett og slett lar være å forholde seg til datosystemet disse ukene. At folk slurver i dagligtalen kan man se gjennom fingrene med, men at infrastrukturen i hovedstaden skal være basert på esoterisk kunnskap er forferdelig gammeldags. For meg som «informasjonsarkitekt» (som «kommunikasjonsrådgiverne» vil at det skal hete) virker det også paradoksalt at Sporveien makter å planlegge rutetabellen i detalj (og stort sett overholder de den også, det skal de ha), trykke opp en spesialrute til denne uka og distribuere den sømløst til alle trikke- og bussholdeplasser i hele byen natt til lørdag – et logistisk imponerende arbeid – og så forvente at folk skal gå via en sekundærkilde for å få rede på hvilke datoer den omhandler! Hvorfor er ikke disse i det minste trykket i parentes?

Mange ser rett og slett ikke behovet for å forholde seg til det normale systemet. Blir jeg spurt om jeg har planer på tåke-onsdag, og spør tilbake når det er, får jeg som regel svaret «Det er tre dager etter kokos-søndag, vel!» Man går da ikke inn på et bibliotek og spør etter «Den grønne boka, den som kom ut året etter den røde.» Eller vent, noen gjør det. Problemet med påska er at da blir dette slurvete og ubrukelige systemet helt gjengs.

Man kan kanskje si at det burde være lett for meg å sette meg ned et par ganger i året og lære meg de forskjellige datoenes alternative navn, eventuelt gjøre avtaler ved hjelp av et slags oppslagsverk, slik man gjør når man for eksempel skriver tekster på språk man ikke kan flytende. Enkelte vil kanskje også si at det er mitt ansvar, alle andre får det jo til. Jeg har likevel et forslag som jeg – selv om jeg ikke tror det vil bli tatt til følge – mener er helt klart enklere for alle: Hva om jeg slipper å pugge den katolske kalenderen, men i stedet begynner alle andre å bruke den normale kalenderen hele året? Den kan jo folk fra før uansett. Si «nittende april» i stedet for «ånse-tirsdag». På den måten blir det mindre unødvendig ekstraarbeid i alle ledd – hurra!