Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 10 months, 3 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 10 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 10 months
Reading in dark times
Are, 2 years
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 3 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 4 months
Halifax
Tor, 2 years, 5 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 5 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 5 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 7 months
50 book challenge
Camilla, 10 months, 2 weeks
Controls
Register

Kald krig i 2010

Korea-halvøya er i dag en av de siste restene av den kalde krigen. En gang krydde kloden av fysisk delte land med kommunistregimer i den ene halvparten og demokratier i den andre, men i dag er både Vietnam, Jemen, Tyskland og for så vidt hele Europa stort sett forent. Korea ble delt i to på akkurat samme måte i 1945, men forskjellen er at de to delene fremdeles lever med noe så gammeldags som en dødssone tvers gjennom landet fra kyst til kyst, og hver sin stormakt i ryggen. Korea-krigen, den første av flere «stedfortrederkriger» i løpet av etterkrigsårene, ble avsluttet i 1953 med en våpenhvile, ingen egentlig fredsavtale. Siden har konflikten begrenset seg til mindre trefninger med jevne mellomrom, og påfølgende skarp retorikk fra begge sider.

Men i går skjøt Nord-Korea granater mot en sørkoreansk militærbase på øya Daeyeonpyeong i en time. To soldater og to sivile omkom, omtrent tjue personer ble skadet og det ble gjort omfattende materiell skade. Dette er den mest direkte aggressive episoden siden 1953, og i mange mindre delikate politiske klimaer ville dette blitt oppfattet som en entydig krigserklæring. Angrepet var antagelig en respons på en sørkoreansk militærøvelse tett opp mot grensen, men mer enn det vet man ikke om årsaken til eller formålet med angrepet. Og som alltid når det gjelder Nord-Korea, er tolkningene av situasjonen svært varierte.

Norges ambassadør til Sør-Korea, Didrik Tønseth, sier til Dagbladet at

Det er en alvorlig episode, men det har vært tallrike skuddvekslinger siden koreakrigen tok slutt. Både i 2002 og 2009 var det trefninger i samme område som førte til at flere liv gikk tapt. [D]et er ingen grunn til å tro at dette vil eskalere til noe mer.


Geir Helgesen, Nord-Korea-ekspert ved Universitetet i København, mener derimot at

[D]ette er den farligste situasjonen siden Korea-krigen. Dette kan utvikle seg til en blodig konfrontasjon mellom sør og nord, det er ekstremt alvorlig og ekstremt overraskende.


Det alle spør seg om, er altså om angrepet er starten på en ny Korea-krig. Må Alan Alda nok en gang finne fram olivenparkasen og børste støv av slibrighetene han i sin tid serverte til head nurse Houlihan? Og på den alvorlige siden: Vil et av Asias høyest teknologisk utviklede land bli en krigssone? Og vil et av verdens minst demokratiske land begynne å skyte vilt rundt seg med atomvåpnene de påstår å ha?



Nord-Korea hevder å ha en forsvarsstyrke på tolv millioner, altså halvparten av innbyggerne.
Derfor består hæren også av store mengder skolepiker og pensjonister.



Én ting går i alle fall tydelig fram av disse ekspertuttalelsene: Det har alltid vært umulig å si noe som helst med sikkerhet om Nord-Korea. Vi kan regne med at verken nord- eller sørkoreanerne ønsker en ny krig. Det er rimelig å anta at nordkoreanske beslutningstakere mest av alt vil nyte sin lukrative posisjon, og at de, på tross av retorikken som benyttes overfor landets innbyggere, er realistisk informerte nok til å vite at de aldri vil kunne erobre Sør-Korea uten ugjenkallelige materielle tap ‒ og at bruk av atomvåpen (dersom det er sant at de har slike til disposisjon) vil være et selvmordprosjekt. Sør-Korea har på sin side en sterk økonomi, betydelig teknologisk industri og et godt utbygget internasjonalt handelsnettverk som vil bli satt i fare ved en omfattende væpnet konflikt. Det at ingen av landene egentlig vil tjene noe på en fullskalakrig, og at de begge vet det, er grunnen til at de mange trefningene siden 1953 aldri har ført til mer enn protester og ordkrig. Det eneste som kan utløse en krig er et omfattende angrep fra Nord-Korea som tvinger Sør-Korea til selvforsvar. Dette ville i så fall være resultatet av en fullstendig ulogisk politikk.

Dessverre er det nettopp dette landet har gjort seg kjent for. Selv eksperter som har forsket på forholdene på halvøya i en mannsalder, er ærlige om at det fortsatt er umulig å si noe som helst sikkert om hva Nord-Korea vil foreta seg i en gitt situasjon. Det fullstendig lukkede landet har alltid kjørt en så irrasjonell og uklar linje at det eneste man vet er at det er umulig å vite hva de planlegger. Vi kan bare håpe at de lar være å gå for langt ‒ noe som må trekkes i tvil etter gårsdagens artilleriangrep. Det eneste vi kan gjøre er å se på hvilke forhold som har endret seg siden den forrige krigen brøt ut i 1950. Og det er, tross alle anakronismene på denne merkelige halvøya, ikke så få:

● I 1950 hadde nordkoreanerne et uttalt mål om, og en realistisk sjanse til, å erobre Sør-Korea. Hadde ikke FN og USA gått inn på Sør-Koreas side i grevens tid, ville nordkoreanerne ha vunnet krigen på et tidlig tidspunkt. I dag er territoriell erobring et tildels uttalt mål, det fremstilles som realistisk overfor landets innbyggere, men eliten er antageligvis informerte nok til å vite at det ikke ville lønne seg. Nord-Korea har etter alt å dømme militær kapasitet til å angripe Sør-Korea, men trolig er det banale ting som mat og infrastruktur som er det største hinderet for å gjenta de militære suksessene fra 1950‒51. Pålitelige leveranser av luksusprodukter (og selvsagt også basisprodukter) til eliten er muligens også et insentiv for å unngå forstyrrelser i den nåværende situasjonen. I 1950 fikk de slikt levert fra en rekke kommunistiske land, i dag er de prisgitt at Kina (og muligens private kriminelle organisasjoner) tillater illegal videreimport fra land som egentlig deltar i handelsblokaden mot regimet.

● I 1950 kunne Nord-Korea regne med militær støtte fra både Sovjetunionen og Kina, noe som gav dem stor trygghet og spillerom. I dag er Russland selvfølgelig ute av dansen, og det er lite sannsynlig at Kina vil risikere sin handelsfortjeneste ved å gå inn i en krig som ville medføre alvorlige økonomiske sanksjoner fra Vesten, og liten eller ingen egentlig gevinst. I 1950 følte den ett år gamle folkerepublikken Kina sin eksistens truet av det amerikanske militære nærværet, noe som ikke er tilfelle i dag. Selv om Kina har en gjensidig forsvarsavtale med Nord-Korea som først utløper i 2021, har de strengt tatt både råd til og gode grunner til å holde seg unna en eventuell væpnet konflikt der de vil havne på motsatt side av FN og USA. Kina er Pyongyangs største (og så og si eneste) handelspartner, og selv om de holder det menneskefiendtlige regimet i live, er de også dermed de eneste utenforstående som har pressmidler til å påvirke nordkoreansk politikk. Og Kina ønsker ikke en væpnet konflikt på Korea-halvøya.

● En ukjent faktor er derimot Nord-Koreas fremtidige leder Kim Jong-un. Det er påfallende at han for kun to måneder siden ble utnevnt til firestjerners general, og at det nordkoreanske militæret allerede har gjennomført en sterkere provokasjon enn noen gang. Dette kan i beste fall indikere at han «viser muskler», ofte en stor del av militærregimers eksistensberettigende gjøren og laden. I verste fall kan det bety at han med tiden vil føre en enda mer irrasjonell politikk enn sin far. I 1950 var landets leder, den russisk-utdannede Kim Il-sung, irrasjonell etter sovjetisk mønster ‒ det vil si uforutsigbar og hemmelighetsfull, men likevel strengt pragmatisk. Hans sønn Kim Jong-il har hittil vært irrasjonell på sin helt egen, sære måte hvor konvensjonell politisk analyse ofte har kommet til kort. Landet har i hans tid utviklet seg til et ubehagelig bilde av et «forstyrret enevelde». Om denne tendensen forsterkes i sønnen, som etter alt å dømme har vokst opp i et lukket, selvforsterkende elitesamfunn, kan det på sikt være en fare for at regimet en dag går for langt for både sitt eget og nabolandenes beste. Det er selvsagt umulig å foreta noen psykologisk vurdering av en person verdenssamfunnet ikke vet noe som helst om. Det er i alle fall lite trolig at en slik krise vil komme før han en dag styrer skuta selv. Sterke krefter i Sør-Korea, Japan og USA hadde derimot gjerne sett at regimet falt før den tid kom. Virkemidlene er det derimot større tvil om.

Ekspertene er altså i villrede angående gårsdagens forbløffende angrep. Og det med god grunn. Nordkoreansk politikk har alltid vært et tåkelagt felt for utenforstående. Men når det kommer til den nåværende situasjonen ligger ballen hos Sør-Korea. Deres reaksjon er også uviss. Forholdet mellom de to landene er allerede mer spent enn på lenge, og gårsdagens åpenbare provokasjon hjelper åpenbart ikke.

Den såkalte «solskinnspolitikken» fra slutten av 1990-tallet, som gikk ut på politisk tålmodighet (man så gjennom fingrene med flere mindre militære angrep, deriblant episoder med flere omkomne enn gårsdagens) og betydelig økonomisk hjelp til nord, har de siste årene gradvis blitt erstattet av oppgitthet. I 2006 gjennomførte Nord-Kora overraskende en atomvåpentest, og truet samtidig direkte både FN og USA med atomkrig. Hele verden reagerte med fordømmelser, til og med Kina. I 2008 la den nye sørkoreanske presidenten, Lee Myung-bak, an en strengere linje mot nord. Og i fjor testet Nord-Korea nok en gang atomvåpen, fulgt av kraftig retorikk og ‒ det synes jeg godt man kan si ‒ barnslig dunking på brystet. Etter alt å dømme var det også nordkoreanske torpedoer som stod bak senkingen av det sørkoreanske marineskipet Cheonan i fjor, hvor 46 sjøfolk omkom. Sør-Korea er åpenbart lei av Nord-Koreas mangel på takknemlighet for millioner av dollar i nødhjelp, gjentatte avtalebrudd og provokasjoner. Det begynner å se ut som om tålmodighetspolitikken tvert imot har blitt oppfattet som et tegn på svakhet, og at Nord-Korea føler seg freidige heller enn vennligere innstilt mot sør. Dette er også en situasjon som må vurderes helt på nytt når Kim Jong-un en dag i antagelig nær fremtid overtar eneveldet. Spørsmålet er når begeret er fullt, og hvilke sanksjonsmidler sørkoreanerne føler at de har til rådighet.

Et militært motangrep, som tabloidene allerede prøver å hause opp, er likevel lite tenkelig. I så fall må man først ta hensyn til en rekke forhold som gjør ting mer kompliserte enn de var i 1950. Det er ikke lenger bare å marsjere over grensa, det vil i teorien bety at USA og Kina trekkes inn på hver sin side av en væpnet konflikt for første gang siden Vietnamkrigen sluttet i 1975. Forholdet mellom de to stormaktene har endret seg mye mer de siste 35 årene enn forholdet mellom Nord- og Sør-Korea, det er en realitet begge Korea-ene må ta hensyn til, enten de vil eller ikke. Jeg er ingen ekspert, men jeg tror at selv om begge landene til en viss grad ønsker «problemet» på andre siden av grensen løst, kan man forhåpentligvis si at verden har kommet så langt siden den kalde krigens dager at supermaktene nå fungerer mer som en garanti mot krig enn for. I alle fall i det anakronistiske tilfellet Korea.

Det er derimot høyst uvisst når situasjonen skal bli bedre for de virkelige ofrene, Nord-Koreas anslagsvis 24 millioner innbyggere som går for lut og kaldt vann i en ellers velutviklet region. Den ubehagelige sannheten er at et forsøk på å felle regimet med militære virkemidler kun vil føre til at disse menneskene utstyres med masse ammunisjon, minimale rasjoner og plasseres langs fronten. En ny Korea-krig må ha som mål å hjelpe nordkoreanerne til frihet fra sine ledere, dernest å befri nabolandene fra den ustabile trusselen landet er. Hvordan man skal gjennomføre dette uten at det, i likhet med handelssanksjonene, kun rammer befolkningen er et ennå ubesvart spørsmål. I likhet med så mye annet når det kommer til problemlandet Nord-Korea.
Camilla, Kristian, Jørgen likes this

Comments

Camilla,  24.11.10 19:59

Jeg har hatt mye de samme tankene, men det er fint å se dem klart lagt ut. Tenk hvis avisene bare kunne skrive noe slikt istedet for "oh my god, we are all going to die!" -- da ville vi kanskje betalt for dem.

Jeg må innrømme at jeg er litt skeptisk til denne Kim Jong-un. Han ser ... ikke helt smart ut, og det er alltids en fare for at noen som har vokst opp med folk som forteller en én ting ender med å ha et litt underlig verdensbilde. Men jeg liker å tro at de andre generalene vil gripe inn hvis han går for langt. De må jo ha et klarere bilde.
Tor,  24.11.10 21:54

Kim Jong-un, var det han som gikk på skole i Sveits? I såfall kan han jo ikke ha vært fullstendig isolert fra omverdenen.

Anders K.,  24.11.10 22:21

Mange folk går på privatskole i Sveits og er likevel isolert fra den virkelige verden. Men jo, jeg skjønner jo hva du mener. Det er selvsagt ikke slik at han ikke kan bruke en telefon, han er antageligvis en av svært få i sitt hjemland som kan det. (Det påstås også at hele familien stadig drar inkognito på luksusferier til Europa.) Det er nettopp derfor mye som tyder på at han er oppdratt med helt andre kjerneverdier enn selv vestlige rikmannsbarn.

Anders K.,  24.11.10 23:01

Ny Bush på vei.
Category
News commentary
Tags
Korea
Views
2725
Last edited by
Anders K., 29.11.10 00:53