his cartography of structures of power and his trenchant images of the individual's resistance, revolt, and defeat
Mannen er peruaner, noe som gjør meg litt varm om hjertet. Her kan dere lese om forfatterskapet hans. Jeg har ikke lest noe særlig av ham (jeg planlegger alltid å gjøre det, men så blir jeg lurt ut i fristelse av noen andre), men det later til at Nobelkomitéen igjen har satset på politisk aktive forfattere (jeg tenker mest på Lessing, Pamuk og Pinter), selv om Vargas Llosa vel ikke tilhører den politiske grupperingen jeg er mest glad i. Det er alltid litt trist med opprinnelig entusiastiske venstreradikale som gir opp og blir høyremenn.
(En historisk fotnote, forøvrig: Da Vargas Llosa stilte til presidentvalg i Peru i 1990 ble han slått i andre runde av Alberto Fujimori. Ja, han ja. Mannen som til slutt rømte landet med kofferter fulle av penger, kom tilbake og stilte igjen.)
Jeg er imidlertid rimelig fornøyd med at de denne gangen både har valgt noen fra utenfor Europa og noen jeg faktisk har hørt om (Müller og Clezio var ikke på den listen).
Jeg blir også alltid glad når de velger noen jeg kan lese i original. Det må vel bli det neste prosjektet nå. Han tilhører i alle fall den samme gjengen som Gabriel García Marquez, Julio Cortázar og Carlos Fuentes, som kom etter Jorge Luis Borges og et par andre og virkelig satte Sør-Amerika på det litterære kartet. Og García Marquez var jo den siste latin-amerikaneren som fikk litteraturprisen (i 1982). Jeg vet ikke om det er et godt eller et dårlig tegn at det fortsatt er den samme gjengen som rager høyest. Noen som har lest mer av Vargas Llosas bøker enn meg må nok svare på det.
Kommentarer?
