Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 10 months, 3 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 10 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 10 months
Reading in dark times
Are, 2 years
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 3 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 4 months
Halifax
Tor, 2 years, 5 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 5 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 5 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 7 months
50 book challenge
Camilla, 10 months, 3 weeks
Controls
Register

Dylan Moran

Tor stilte seg tvilende til de siste dagers ytringer med hensyn til Dylan Morans genialitet, noe som legger litt press på meg til å sette fingeren på hva det er som gjør ham genial og hvordan denne genialiteten arter seg. Jeg medgir at det ikke er det jeg hadde forventet å skulle gjøre. Planen min var å slenge sammen noen linker og si "se! briljant ire!", men det er altså ikke lenger nok.

Jeg oppdaget Dylan Moran i Black Books, hvor han spiller sammen med Bill Bailey og Tamsin Greig -- og i ett strålende øyeblikk også Simon Pegg. Jeg hadde vennet meg til å smile, ikke le, av komedier, men Black Books får meg til å le høyt. ... Dere gikk akkurat glipp av en av disse indre kampene det burde skrives sanger om. Jeg klarte nesten å overbevise meg selv om at jeg burde se Black Books om igjen for å kunne gi et godt nok bilde av den. Men jeg er ikke så dum som jeg tror, og jeg hadde ikke regnet med at jeg skulle huske at jeg så den for bare en uke siden og dermed egentlig har det meste friskt i minne. Her kan dere imidlertid finne en slags kompilasjon, selv om jeg tar meg selv i å tenke "men hvorfor har de utelatt den og den og den og den" før jeg innser at da måtte man lagt opp hele serien. Moralen: Gå ut og kjøp.

--Those books. How much?
--Hm?
--Those books. Leather bound ones.
--Yes. Dickens. The Collected Works of Charles Dickens.
--They're real leather?
--They're real Dickens.
--I have to know if they're real leather because they have to go with my real sofa. Everything else in my house is real. Give you 200 for them.
--Two hundred what?
--Pounds.
--Are they leather bound pounds?
--No.
--Sorry, I need leather bound pounds to go with my wallet.


Det er egentlig galt å sitere Black Books, for du trenger Dylan Morans ... hvordan sier man "delivery" på norsk? Det er det som gjør forskjellen på smile og le høyt. Det er karakteren Bernard Black som gjør denne serien verd å se.

Jeg har et dilemma her. På den ene siden føler jeg veldig sterkt at man bør støtte bra saker når man finner dem, og jeg har derfor ikke lyst til å bidra til at folk klikker på disse linkene istedet for å kjøpe dvd-er. Men det er vanskelig, kanskje umulig, å forklare hvorfor det er så briljant uten bruk av linker. Jeg går for et slags kompromiss ved å linke, men samtidig understreke at dette bør kjøpes.

Bernard Black minner en del om Morans stand-up karakter, som røyker og drikker og høres full ut (men som likevel later til å ha jernkontroll), med et dryss av generell misantropi og briljante observasjoner. Jeg kjenner trangen til å slenge om meg med sitater av typen "Don't you dare use the word party as a verb in this shop!", "Enjoy. It's dreadful, but it's quite short", "Have I ever told you about the old country? Oh, the songs, Jim, they'd melt your face", "I'm about to stop playing 'Who shall I kill first' in my head and just go for what feels natural", "I don't know. It's an impossible choice -- walls, thermometers. I'll just have to hope when I flip the coin it somehow explodes and kills me", "We said we wouldn't talk about Canada!", "I wish you good fortune in whatever avenue of life you assault with your presence".

Britiske bruktbokhandler er jo notoriske. Jeg har nevnt før hvordan Edinburgh har flere av dem enn resten av øyen, og deler av Black Books faller inn i kategorien "it's funny ´cause it's true" -- forleden dag oppdaget jeg et skilt i en av mine favoritt-bokhandler som informerte meg om at "the premises may at any moment revert to private housing, in which case you are here by invitation", noe som jo er hyggelig, men litt underlig -- men som regel er det "funny 'cause it's absurd".

Nok om Black Books, men denne blandingen absurd/true+funny dukker opp i Morans standup også. Hvordan skal jeg beskrive det? La meg ta utgangspunkt i Eddie Izzard siden jeg skrev om ham for et par dage siden. Eddie Izzards styrke ligger i de fantastiske mentale sprangene han tar innimellom -- de er helt ville, men akkurat assosiative nok til at du kan følge dem. Og siden du ikke ville tenkt dem opp selv er overraskelsen over vendingen, sammen med tilbakeblikket som viser at det på en helt syk måte gir mening, morsom. På grunn av denne briljante hoppingen slipper Izzard unna med ikke helt god "delivery": Han kan stå og si "um..." "and so...yeah...um" og slikt. Cue Dylan Moran, som har Izzards sprø sprang (om enn kanskje ikke alltid i like stor grad og til tider variasjoner over mer tradisjonelle tema), men med en panache ord vanskelig kan dekke. Og aksenten. Jeg vet det er enkelte her som vil avvise mannen fordi Ryanair har gitt dem en irrasjonell aversjon mot Irland, men hvilket annet folkeslag kan si "what" på den fantastiske måten?

Dylan Moran har gitt ut to dvd'er med standup-materiale. En heter Monster, den andre Like, Totally. Begge ligger selvsagt også på youtube, noe jeg har delte meninger om: Jeg har sett begge på youtube, og hvis ingen kjøper dem til meg innen et par måneder, kommer jeg til å gjøre det selv -- og jeg ville kanskje ikke gjort det hvis jeg ikke hadde sett hele og hvor fantastiske de er; men jeg liker ikke tanken på at youtube skal fungere som substitutt. Istedet for å linke dere til hele show, skal jeg derfor bare peke på at Dylan Moran briljant dekker temaer som amerikaneres syn på franskmenn, kvinner, menn, Arnold Schwarzenegger, religion, engelskmenns syn på irer, morstraumer (hva er det norske ordet for "mother issues"?), rap, amerikanere, forskjellen på amerikanske og britiske nyhetsshow, å være redd for folk og situasjoner, barndom, barneselskap, unge og eldre og potensiale.

Her er forøvrig et innslag for Comic Aid et år. Jeg skal ikke utsette dere for det ubehagelige klippet fra Skavland (hvordan fikk den mannen holde på så lenge?) igjen, men la meg linke dere til hans britiske ekvivalent (jeg vet det finnes et bedre ord, men jeg er for lat til å tenke mye på det -- det er ikke motsetning, det er noe annet), Jonathan Ross: Del 1 og del 2 ... Jonathan Ross har et slags anti-morsom-field som ødelegger humor i en viss omkrets, men Dylan Moran er praktisk talt immun, og det føler jeg at sier sitt. Selv ikke Stephen Fry forble upåvirket av det feltet.

Ja. Standup: check. Filmer og slikt!
Jeg åpnet jo med å nevne Black Books, men det er selvsagt ikke alt han har spilt i. Han hadde en veldig kort scene i Notting Hill, men det trenger vi ikke snakke om, for vi bar mye bedre materiale. Allerede før Black Books spilte han i en film jeg ennå ikke har sett selv om jeg har hatt planer om det lenge: Actors, sammen med Michael Caine (som jeg helt til jeg så Miss Congeniality følte at måtte være et kvalitetsstempel for enhver film). Jeg har heller ikke sett Shaun of the Dead, hvor han spiller sammen med Simon Pegg (filmen er laget av de samme som lagde Hot Fuzz, så den eneste grunnen til at jeg ikke har sett/kjøpt den er egentlig at jeg er redd for zombier og jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å få sove når jeg har sett den, og hva om zombiene spiser hjernen min? Og slikt.). Kanskje jeg skal få Tor til å se den sammen med meg neste gang han kommer hit.

En film jeg har sett, derimot, og som jeg liker veldig godt, er A Cock and Bull Story -- en slags filmatisering av Tristram Shandy. Det er selvsagt ikke videre overraskende at Dylan Moran spiller i denne filmen, for alle andre nevneverdige britiske skuespillere later til å være med. Jeg kunne klart meg uten fullt så mye Steve Coogan (jeg har alltid funnet ham en smule masete, og det er ikke noe unntak her), men her er også Rob Brydon, Mark Williams, Keely Hawes, Shirley Henderson, Jeremy Northam, Kelly Macdonald, James Fleet, Ian Hart og Stephen Fry. Briljant film. Må sees. Men altså: Dylan Moran spiller Dr Slop (og seg selv, for det er slik filmen fungerer). Briljant. Jeg vet jeg sier briljant hele tiden, men når folk briljerer er det ikke så mange andre ord man kan bruke.

Han har visst også spilt i noe som heter Run, Fatboy, Run sammen med Simon Pegg, og selv om jeg ikke ser for meg at det er noen grunn til å la være å se noe som kombinerer de respektive genier tihørende Pegg og Moran har jeg aldri hørt om den. Det må selvsagt remedieres på et eller annet tidspunkt. La meg imidlertid etterlate dere med en kortfilm (og jeg regner med at jeg bryter enda en slags kopi-retts-ting ved å linke dere til den, men det får så være).

Jeg skal gjøre det til mitt neste prosjekt å finne en situasjon der jeg kan kalle noen en "lanky shite" -- kanskje når Tor kommer på besøk neste gang.

Konklusjon: Dylan Moran er genial.

Comments

Eivind,  22.02.09 22:04

Det er karakteren Bernard Black som gjør denne serien verd å se.
Jeg vil faktisk påstå at for meg er karakteren Manny den største i Black Books. Men Bernard er selvsagt også fantastisk. Og Tamsin Greig. De er alle personer jeg skulle ønske jeg kjente i virkeligheten. Black Books er en "must-see", og jeg vil absolutt sjekke ut Moran's standup!

Bill Bailey har forøvrig også noen veldig gode standup shows, hvor han blant annet bruker musikk som en stor del av showet. Verdt å sjekke ut!

Camilla,  22.02.09 22:52

Jeg har aldri helt skjønt Bill Bailey. Han er morsom, joda. Av og til veldig morsom. Men stort sett slår han meg som litt masete. Han er selvsagt fantastisk når han begynner med musikken og alt det der, men ... hmm.

Jeg er selvsagt enig i at det er mer av verdi i Black Books. Dialogen er til tider uovertruffen, uansett hvem som sier den. Men det ville aldri fungert unten Bernard Black.

Anders,  22.02.09 23:19

Run, fatboy, run er ganske kjedelig, og jeg hadde faktisk glemt at Moran var i den, det sier sitt om du burde se den eller ikke.

Kjellove,  22.02.09 23:59

Moran er irsk, men morsom. Dersom Tors innvendinger går på at man skal være forsiktig med å benytte ordet «genial», er jeg enig.

Motsvar? Er det ordet du søker?

Camilla,  23.02.09 00:06

Men hvor skal man benytte ordet "genial" om ikke her?

Motsvar? Kanskje. Jeg har ikke helt oversikt over norsk lenger. Det er litt som hvis man sier et ord for mange ganger etter hverandre. Det er ikke helt lett å si hvilket som er det rette.

Tor,  23.02.09 00:23

Altså, jeg heller protesterer ikke på at fyren er morsom. Absolutt veldig morsom. Men som Kjelling påpeker skal man være forsiktig med å slenge rundt seg med «genial».

Jeg må tenke litt mer på saken, og se disse standup-videoene.

B,  23.02.09 08:03

Hvis han hadde vært genial hadde han nok gjort noe annet enn å fortelle vitser som yrke. Morsom, ja. Genial, vel i det minste genetalia.

Eivind,  23.02.09 14:02

Nja, det er jeg ikke så sikker på, Bjørn Inge.

Camilla,  23.02.09 14:26

Jeg er uenig i at genialitet nødvendigvis må måles i academisk målestokk. Ordet betegner også uvanlig evner i andre henseende, og jeg har ingen problemer med å bruke det på en eksepsjonell standup-komiker, akkurat som jeg har null problemer med å bruke det om en forfatter. Standup som genre har et ufortjent dårlig rykte nettopp fordi det er komplisert og krever evner ut over det vanlige for å bli bra.

Sverre,  23.02.09 15:20

Run Fatboy Run er en av ytterst få filmer som har fått meg til å forlate kinosalen. Jeg hadde riktignok ikke betalt for billetten, men læll.

Kjellove,  23.02.09 15:26

«Motstykke», kanskje?

Camilla,  23.02.09 15:32

Sverre: Hvorfor? Hva var galt med den?
Kjelling: Aha! Der tror jeg vi har det.

Ulf,  25.02.09 12:49

Jeg har begynt med å rynke instinktivt på nesa hver eneste gang noen rundt meg bruker «genial» om noe som helst. Om noen har blitt voldtatt så hardt som «genial» har blitt i det siste, så bør man rett og slett la vedkommende få hvile i fred og ro en stund. Heller utrydde «genialt» fullstendig enn å risikere at gitarsoloer, halvdårlige stand up-show (ja, jeg tenker på den jævla døde terroristen) og annet faenskap blir omtalt som «genialt».

Just say no.

Anders K.,  04.03.09 22:24

"Når skal vi møtes?"
"Passer klokka to?"
"Genialt! Da sier vi det!"

eller

"Det er lite og dyrt og jeg måtte låne fem millioner, men det ligger midt i sentrum, og dét er jo helt genialt!"

eller

"Hva sier du til å stikke og kjøpe en kebab?"
"Du er jo helt genial! Det gjør vi!"

Alt dette sier ungdommen, jeg har hørt det selv. Nå betyr jo "genial" fremdeles at noen har eller at noe er et produkt av ekspesjonelle åndsevner, enten kunstnerisk, teknologisk, akademisk eller intellektuelt (som ikke på noen måte er det samme), eller for så vidt på andre måter. Camilla har dermed rett, i sin egen vurdering, men Kjelling, Tor og Ulf har også helt rett i sine advarsler. Med andre ord: Hurra, alle vinner! Unntatt den teite ungdommen.

Sitat fra fremtiden:

Læreren: "Leonardo da Vinci var et skikkelig geni."
Elevene: "Åffer det'a? Er det noe spess, eller?"

Camilla,  01.12.09 17:31

Jeg tenkte bare jeg skulle nevne at en tredje standup-dvd nå er ute. Den heter What It Is. Tor og jeg har testet den, og den holder samme standard som de tidligere. Det er Bra Saker.

Ulf,  02.12.09 01:24

Men er det genialt?

Tor,  02.12.09 01:40

Morsomt at du skulle nevne det. Han tar faktisk et festlig oppgjør med denne typen språkbruk. Se denne videoen, etter omtrent 7 minutter. Eller begynn på begynnelsen og se hele.
Camilla,  16.02.11 19:44

fortsatt genial.
Jørgen likes this
Category
Humour
Tags
humor
Dylan Moran
Black Books
Irland
bruktbokhandel
Views
5539
Google hits
3
Last google search
bjørn inge shandy