Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 10 months, 3 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 10 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 10 months
Reading in dark times
Are, 2 years
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 3 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 4 months
Halifax
Tor, 2 years, 5 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 5 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 5 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 7 months
50 book challenge
Camilla, 10 months, 3 weeks
Controls
Register

Burns Night & Ceilidh

I kveld (eller i går kveld når denne artikkelen postes) har jeg vært på en såkalt Ceilidh (uttales Keili). Jeg var meget bekymret på forhånd, for ukjente sosiale situasjoner gjør meg svett nok uten dansing. Og dans er sentralt.

Nå må det sies at jeg ikke har noe imot å danse så lenge det er klare regler. Jeg får lett panikk hvis jeg forviller meg inn i et diskotek, men jeg tør påstå at Ceilidh er et av de mer underholdende tingene jeg har vært på. Tenk Jane Austen-dansing, men med høyere tempo og definitivt mer hopping og spinning.

Jeg danset ni av elleve danser (jeg sto over to valser, for det er ganske enkelt ikke like gøy -- med mindre man er sammen med noen man gjerne vil danse sakte sammen med, og Tor var ikke der (og ville kanskje løpt sin vei i løpet av de første fem minuttene hvis han hadde vært der)). Det begynte med Gay Gordons, som ikke var så veldig komplisert, men som innebar alt for mye spinning rundtogrundtogrundtogrundt, og det hjalp ikke Camilla å holde styr på stegene -- stor underholdningsverdi for dansepartner.Her finnes det en video, men tempoet må settes opp med ca en million.

Deretter fulgte Dashing White Sergeant, som ser slik ut, og som faktisk var ganske gøy. Jeg sier "faktisk var ganske gøy", som om det var noe utenom det vanlige. Det jeg mener er at den var rimelig enkel å holde styr på, og siden det var definitivt mindre spinning i den, klarte jeg å holde følge sånn halvveis.

Flying Scotsman var mer hektisk igjen, med hopping i hytt og gevær -- opp og ned gulvet, og løping over og under armer og ben. Vel, kanskje ikke fullt så ille. Her kan dere se videoer av folk som ser akkurat like forvirrede ut som vi følte oss.

Military Two Step var en annen relativt enkel dans -- rent bortsett fra at vi hadde litt problemer med å få til polka-delen av det hele. Det så nok litt dumt ut, tror jeg. Denne videoen begynner ikke helt bra, men etter hvert ser dere mer eller mindre hva det er snakk om.

På dette tidspunktet ble vi avbrutt av en oppvisning i høylandsdans av folk som faktisk kan slikt (jeg synes ikke det er helt riktig å ha en slik oppvisning midt i en dansekveld der ingen egentlig kan danse) (på notatene mine står det skrevet (ikke av meg) "At this point some boring rut worthy shit happening), etterfulgt av Piping og Adressing of the Haggis. Mer om det senere (dette var nemlig en Burns Night Ceilidh -- holdt på lørdag (dagen før Burns Night) fordi man visstnok ikke danser på søndag. Who knew).

Virginia Reel var en annen fin en, selv om det ble en smule slitsomt med all hoppingen nedover langs dansegulvet. Misforstå meg imidlertid rett: Hoppingen er gøy, og gir en befriende frihet fra snurringen, som til tider kan ta overhånd. Her er en variant med litt rar klapping i forhold til det vi drev med, men forøvrig tilsynelatende riktig. Selv om den stopper litt tidlig.

Canadian Barn Dance var også gøy, og her har dere en video. Det er et ekkelt par der som tydeligvis kan dansen for godt til å danse den riktig, men ellers....

Jeg danset én vals i løpet av kvelden. Dere må ikke tro det er snakk om vanlig ett-to-tre-ett-to-tre-valsing. Her er regler. Den vi danset het Rosa Waltz, men jeg kom raskt til at det var latterlig enkelt og alt for sakte, og sa meg egentlig fornøyd med å ha droppet kveldens to andre valser.

Og så fikk jeg endelig danset Strip the Willow, som var den eneste av disse jeg faktisk hadde hørt om før. Jeg angret med én gang damen som tok oss gjennom stegene begynte å forklare -- det ble nemlig raskt klart at her hadde vi å gjøre med spinning i en helt annen størrelsesorden. Det var til og med kompliserte benplasseringer og armtak involvert. Her kan finnes en variant som ligner på den vi gjorde, men uten de spennende ben- og arm-posisjonene i forbindelse med spinningen på endene.

Deretter danset vi noe de kalte Circles Fun som innehadde den skremmende og traumatiske bytt partner-delen. Det betydde at jeg ble passert rundt hele rommet fra den ene mer eller mindre kompetente dansepartneren til den andre. Jeg fant ut av jeg ikke var den eneste som ikke kunne reglene, og at det med at folk tråkker en på tærne faktisk ikke er en mye. Men det var gøy.

Vi avsluttet med enda en Gay Gordons, uten at det gikk så mye bedre denne gangen. Det er noe med den spinningen som tar fullstendig knekken på min koordineringsevne.

Vel. Nok om dansene. Hvorfor sa jeg meg egentlig villig til å bli med på noe slikt i det hele tatt? Jeg er virkelig ikke av typen som spontant blir med på dans. Og sannheten er at jeg ble lurt.

I morgen (eller i dag, egentlig) -- 25. januar -- er Burns Night. Jeg hadde så vidt hørt om det før jeg kom til Skottland, men det viser seg altså at det er en sentral del av den kulturelle identiteten (og eksil-skotter har Burns Suppers hvor de måtte befinne seg). Det har en ganske streng liturgi, som jeg skal gå gjennom straks, men la meg først gjøre ferdig forklaringen. I fjor feiret vi Burns Supper hos Tim, komplett med piping, haggis, whisky og poesi. Da mine gode venner så i år foreslo at vi skulle gå på en Ceilidh istedet for å feire hjemme, antok jeg egentlig at det var snakk om en Burns-feiring ute. Det var først etter at jeg hadde sagt meg villig til å gå at den grusomme sannhet ble åpenbart. Men jeg har tilgitt dem nå. Selv om de lo av meg fordi jeg angivelig så fryktelig konsentrert ut i begynnelsen av hver dans.

Tilbake til Burns Night.

Robert Burns er jo Skottlands store dikter. Han skrev "Auld Lang Syne", som jeg tror de fleste engelsk-språklige synger på nyttårsaften; han er mannen bak "My luve is like a red red rose", "To a Mouse", "Holy WIllie's Prayer", "Stanzas on Naething" og "Address to Edinburgh" (pluss en rekke andre -- dere kan finne dem alle her. Som dere kan se skriver han ikke alltid på konvensjonell engelsk, men gjerne på skotsk. Og det er nok derfor han har fått en sånn posisjon som skotsk nasjonaldikter, med egen dag og egen middag og egen liturgi.

Det hele begynner med en tale og påfølgende bordbønn. Vi brukte følgende (angivelig gitt av Burns):

Some hae meat and canna eat,
And some wad eat that want it;
But we hae meat, and we can eat,
Sae let the Lord be thankit.


Hvorpå Cock-a-leekie soup må fortæres (og det er godt).

Deretter begynner haggies-seremonien. Piping of the haggis (noe Tim tok seg av i vårt selskap) mens den bæres inn, påfulgt av Burns' Address to A Haggis. Jeg mistenker at det forventes at den leses med en viss mengde innlevelse. Vær så snill å lese gjennom det diktet. Det er riktig underholdende, og dere må gjerne se for deg hvordan det høres ut på rasende skotsk. Alle skotter har jo kilt, og alle kilt-kledde skotter har en kniv i sokken. Den trekkes og brukes til å brutalt kutte opp haggisen på langs på riktig tidspunkt i diktet.

Som alle vet er haggisen en liten fugl som ikke kan fly, og hvis ene ben er lengre enn det andre. Det skyldes at den løper i ring hele tiden, og to haggiser parer seg når de møtes (hannen løper den ene veien, hunnen den andre). Trikset for å fange en haggis er å få den til å løpe i en skråning, for i og med at benene har forskjellig lengde, vil den ta overbalanse og rulle ned. Men man må sørge for å få tak i maken også, hvis ikke vil den løpe i ring resten av livet. Så sier i alle fall historien.

Uansett hvordan det måtte ha seg, man drikker så (whisky) til haggisen, hvorpå man setter igang med å fortære den (sammen med neeps and tatties (kålrabistappe og poteter)).

Derpå følger en rekke fastsatte taler:

Loyal Toast til landet/dronningen/hvem som måtte være overhode.
Til Burns, som tross alt er sentralt i feiringen.
Etterfulgt av en tale som svarer på den foregående.
Toast to the Lassies, som er akkurat det det høres ut som: En skål til kvinnene (med bemerkninger av forskjellig art i den forbindelse).
Toast to the Laddies, som vel egentlig er et svar på den foregående.
Man kan selvsagt legge til andre taler og skåler etter eget forgodtbefinnende. Så lenge man har med disse.

Og så det jeg kanskje fant best med alt dette (jeg er ikke så veldig glad i hverken whisky eller haggis...) -- høytlesning av Burns-dikt!

Jeg liker veldig godt "Epitaph for Gavin Hamilton, esq":
The poor man weeps -- here Gavin sleeps,
Whom canting wretches blam'd;
But with such as he, where'er he be,
May I be sav'd or d--d!


Eller "The Raptures of Folly":
Thou graybeard, old Wisdom! may boast of thy treasures;
Give me with old Folly to live;
I grant thee thy calm-blooded, time-settled pleasures,
But Folly has raptures to give


Eller "Epigram to Miss Ainslie in Church":
Fair maid, you need not take the hint,
Nor idle texts pursue:
'Twas guilty sinners that he meant,
Not
Angels such as you.

Eller (siste, jeg lover) "Epigram on Rough Roads":
I'm now arrived -- thanks to the gods! --
Thro' pathways rough and muddy,
A certain sign that makin' roads
Is not this people's study:

Altho' I'm not wi' Scripture cram'd
I'm sure the Bible says
That heedless sinners shall be damn'd
Unless they mend their
ways.

Jeg tilstår gjerne at disser er blant Burns' kortere dikt, men det er korte dikt jeg ville valgt å lese høyt (mest fordi jeg ikke på noe tidspunkt har tenkt å legge meg ut på en skotsk høytlesning av noe som helst med mindre det er over på kort tid), men også fordi jeg liker den morsomme siden av Burns. Hvis dere vil ha noe med mer kjøtt i kan dere lese dette, eller hans "Lament Of Mary, Queen Of Scots, On The Approach of Spring".

Det hele avsluttes med en allsang av "Auld Lang Syne".

Så da vet dere det, hvis dere skulle få trangen til å feire Burns i dag.

Comments

Tor,  25.01.09 11:55

Jeg er dessverre tom for både whisky og haggis, så det blir dårlig med feiring. Men hvis jeg på et tidligere tidspunkt hadde vært oppmerksom på det fantastiske diktet «Epigram of Rough Roads», er det ikke usannsynlig at jeg ville lagt planer for å feire forfatteren. Det er jo genialt.

Camilla,  25.01.09 13:22

Det er ikke for sent ennå. Burns Night er jo i kveld.

Tor,  25.01.09 13:38

Men jeg rekker ikke å kjøpe whisky og haggis og sekkepipe.

Camilla,  25.01.09 13:48

Det er sant. Men jeg er rimelig sikker på at Burns tilgir deg om du spiser noe annet denne gangen.

Camilla,  25.01.09 18:34

Jeg glemte å nevne at i år er faktisk 250-årsjubileet for Burns' fødsel.

Camilla,  25.01.10 20:20

*host*

Anders K.,  26.01.10 09:48

Ja til haggis, nei til høytlesing.
Camilla,  25.01.12 09:34

I am happy to say there is no haggis in my immediate future, but I think Tor is planning to hit the whisky. I've put up a post-it with the folly poem on my door. Surely that is somethng.
Camilla,  25.01.12 12:39

You should go here to listen to some of the best poems being read by people like the Prince of Wales, Alan Cumming, Bill Paterson, Denis Lawson, Gary Lewis, John Sessions and Phyllida Law. It doesn't get much better.