Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 10 months, 3 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 10 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 10 months
Reading in dark times
Are, 2 years
Moldejazz 2016
Camilla, 2 years, 3 months
Dørskilt
Karoline, 2 years, 4 months
Halifax
Tor, 2 years, 5 months
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years, 5 months
Numerikk, takk
Tor, 2 years, 5 months
Topp tur
Camilla, 2 years, 7 months
50 book challenge
Camilla, 10 months, 3 weeks
Ten years ago
Tykkere vegger!
Tor
Controls
Register

Jazzfestival: dag 5 (en hel dag i parken)

I dag har vi tilbragt hele dagen i parken. Silje og jeg troppet opp, kledt som til en kald vinterdag, allerede klokken elleve, og fikk dermed med oss alt fra NRK P2s morgensending, via Ungdomsstorbandet, til Studio Sokrates klokken fire.

Knut Borge og Karin Krogh


Knut Borge hadde besøk av både festivalsjefen og Karin Krogh idag. Sistnevnte fortalte hvordan Break of day in Molde ble til: Det var i gamle dager, da jazz ikke var stuerent, og jazzfestivalen ikke fikk lov til å fortsette til de små timer i sentrum. Resultatet var at man trakk opp til varden, og det som har gått opp må visstnok også gå ned, i dette tilfelle Karin Krogh. Vi vet jo alle hvor inspirerende vardestien kan være, og soloppgangen etter nattjam endte i denne sangen. Det er angivelig en riktig kult-plate, verdt en del på det riktige markedet. Her kan dere lese en mer utførlig forklaring.

I den påfølgende timen viste det seg at Storyville jazzklubb har en noe lavere gjennomsnittsalder enn jeg hadde trodd. Først No Name (med blandt annet to medlemmer av Skeidsvoll-familien, noe som vel fungerer som en slags kvalitetsgaranti), som spilte seg fra Dovregubbens hall til "When the Saints", med blandt annet Herbie Hancocks "Watermelon Man". Siste nummer fremprovoserte taktfast klapping i parken. Jeg vet jeg har klaget på barn som flyter på søthetsfaktoren, men disse kunne faktisk spille ganske bra. Neste søte barnegruppe sang forøvrig en bedre "Summertime" enn Storyvilles eldre garde klarte å prestere i går. De ga oss også en god "Hit the road, Jack" før de gikk av.

Neste band var Serviette Union. Jeg følte det var på tide å måle temperaturen på publikum, eller hva nå metaforen er, og forhørte meg med folket rundt bordet.

Funky

sa Silje. Det svingte mer av dem enn av den yngre garde, men de var kanskje hakket mindre søte. Vi så selvsagt igjen ingen verdens ting, men det er til å leve med i parken, hvor man ikke har betalt 250 kroner for en billett. Serviette Union fikk forøvrig plusspoeng for å spille Mario-musikken.

Ungdomsstorbandet spilte selvsat som vanlig skjorta av halve parken; jeg tror faktisk det var da solen kom frem for alvor også. De begynte med "Chicken" (hvis jeg husker rett), var innom "Area 51" og en ny komposisjon av Magnus Drågen, og fikk to solister på scenen. Men her har jeg bilder til tusen:

Per Bjerke Hoem hadde som vanlig noen helt utrolige soloer på piano

Min kjære søster, Karoline, som alltid gjemmer seg på andre rad og som jeg aldri får med på bilder av storbandet, men som ikke slapp unna denne gangen.

Elise Bjørnstad sang fantastisk. Jeg har vanskelig for å tro at hun bare er 14 år. Noen må ha telt feil.

Ørjan Bolsønes med trombonesolo

Kristoffer Eikrem hadde i alle fall én trompetsolo.

Leif Skeidsvoll in da house.

Knut Marius Djupvik rocket som vanlig parken; Are og jeg satt og hoppet på enden av en benk. Han sang først "Great Balls of Fire", og hadde egentlig ingen problemer med å hjelpe oss over mangelen på en gitar da en gitarstreng røk på et kritisk øyeblikk før "Sweet Home Chicago" -- gpdt hjulpet av resten av storbandet, selvsagt.


Å spille etter Ungdomsstorbandet blir omtrent som å hoppe etter en skikkelig god hopper (jeg har aldri vært helt god på sportssimiler), men Hume Garden klarte seg rimelig bra. Silje, Svein og jeg var skjønt enige om at Kjetil spilte bra på kontrabass (man ser automatisk veldig tøff ut når man trakterer det instrumentet). Vi medgir imidlertid at vi kanskje er en smule inhabile, da mannen trener aikido.

Mens vi ventet på skiftet til Studio Sokrates lekte Are med mobilen min.

Are morer seg

Jeg mistenker at han fant det vanskelig å tro at den fortsatt kunne virke. Men det gjør den altså.

Studio Socrates
Studio Socrates var akkurat slik det alltid er. Litt øl, mye humor, et drypp eller to av litt fenomenologi og litt Aristoteles, og en god del god musikk. Vi klager ikke, men det ble litt varmt i lengden og jeg kjente at jeg like godt kunne hørt på podcasten. Rent bortsett fra musikken. Av en eller annen grunn finner NRK det nødvendig å redigere bort musikken. Og da mister man mye av poenget med programmet, føler jeg. De kom i alle fall til den konklusjon at øl og venner var bra saker, og at man ikke skulle menge seg med tyske fotballfans. Jeg er relativt sikker på at i alle fall de to siste delene er vise og gode ting å bære med seg videre i livet.


Jeg tok det med meg og dro hjem for å spise reker og drikke hvitvin.

Comments

Tor,  19.07.08 12:09

Øl, venner og ikke tyske fotballfans. Høres ut som en god regel. Den må jeg huske.

Jeg er forøvrig fortsatt litt bitter for at jeg sitter på lesesalen i Trondheim og prøver å finne ut om konform invarians leder til en sporløs energi-impuls-tensor, eller om det er motsatt. Og hva skjer når man har masse?

Camilla,  19.07.08 13:16

Kanskje det er da man trenger øl og venner?