Most recent comments
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 5 months, 2 weeks
Jogging og blogging
Are, 1 year, 5 months
Liveblogg nyttårsaften 2016
Are, 1 year, 5 months
Reading in dark times
Are, 1 year, 7 months
Moldejazz 2016
Camilla, 1 year, 10 months
Dørskilt
Karoline, 1 year, 11 months
Halifax
Tor, 2 years
Sony Smartwatch 3 review
Tor, 2 years
Numerikk, takk
Tor, 2 years
Topp tur
Camilla, 2 years, 2 months
50 book challenge
Camilla, 5 months, 2 weeks
Controls
Register

Reisebrev fra Orienten, del 2: Folkerepublikken Kina



Toget
Neste stopp er Beijing, og turen går med tog. Tvers igjennom hele landet fra sør til nord: Et fantastisk, 24-timers skue. Endeløse rismarker med en og annen gressende vannbøffel og trekanthatt-kledd kuli på huk. Gule floder, prangende pagoder, atomkraftverk og svære teplantasjer. Hele innholdet fra min bandoms faktabok om det fjerne Kina suste forbi. Til og med det ørkenaktige okergråbrunskjæret som jeg først trodde var fargen på ting i Kina, og i mer utdannede år tilla sekstitallets fotografiske begrensninger, var på plass, rett foran mine blotte, uskyldsblå øyne.
            Selv om det var fristende å ligge og kikke ut av vinduet hele turen i strekk, ble det til slutt smertelig mørkt. Jeg tar til takke med togets alltid like effektive og ubønnhørlige vuggesang. Den hersens søvnen tar meg, mens jeg ikke kan la være å tenke på at distansen jeg tilbakelegger, er mye mye større enn dette ene døgnet jeg får.

På morgenkvisten våknet vi av myk pling plong-musikk og en like myk kvinnestemme, som over høyttaleren begynte å lese opp Folkerepublikkens grorious merits på en rekke områder. Utenfor kjørte overfylte skrangle-lastebiler med fillete arbeidere og røde flagg rundt omkring på støvete landeveier, på vei til arbeid for å adles. En og annen fyr satt på huk langs veien og spiste frokostris under enorme billboards med inspirerende Mao-sitater. Midt på et jorde stod en kjempehøy mast med en rødmalt metallstjerne i toppen. Ikke et neonskilt å se. Dette er ikke lenger finansbyen Hongkong. Så begynner slitne høyblokker å rulle sakte mot oss fra horisonten.






Et lite utvalg av det som var mulig å fotografere fra toget.


Beijing
Kina har verdens største stående hær, og jeg trodde først alle sammen stod inne på jernbanestasjonen i Beijing. Så mange uniformer har jeg ikke sett på ett sted før, og jeg forstår godt at alle sivile må jobbe med dry cleaning. (Det ble riktignok litt mindre imponerende da jeg la merke til at uniformene kun finnes i én størrelse. Og i motsetning til hva man ofte tror: Det gjør ikke kinesere.)
            Men smilende og blide er de. Så lenge man har papirene i orden. På toget fikk vi høflig utlevert en tjukk bunke skjemaer som skulle avleveres på forskjellige etapper gjennom passkontrollen. Da det ble oppdaget at jeg hadde unnlatt å fylle inn mitt norske telefonnummer, ble det strenge fjes og myndig beskjed om å fylle ut alt. Nestemann ble enda strengere da jeg hadde skrevet alle mine mellomnavn som initialer (på et A6-ark beregnet på trestavelsesnavn). Etter en del kommunistisk frem og tilbake og stempling og arkivering, var alt greit. Soldaten smiler til meg, og slår ut med armen. Jeg er en velkommen gjest, og kan nå krysse den hvite streken mellom meg og den matte glassdøra ut til Folkerepublikken. Jeg hører trafikken og stemmene.

I motsetning til lille, digre Hongkong, er Beijing bare diger. Digre hus, breie gater og et enda mer massivt folkehav. Som kjent: Verdens største. Og her har de god plass til å virre rundt. Fra første stund var jeg usikker på hvor jeg skulle gjøre av meg. I Hongkong finner man en ledig plass i folkehavet, og da er man på sin plass. Her oppe , derimot, surrer folk rundt på måfå, bilene skrangler seg fram og tilbake, ungene har hull i buksa og driter på gata, og ganske mange bedriver tiden med noe man ikke har hørt om (og som faktisk kunne være straffbart) i Hongkong: Bare henge rundt. Gjerne med en sneip i kjeften, ei høne under armen og allverdens tid.



Guideboken advarte mot bruk av piratdrosjer, men ettersom alle drosjene som det stod drosje på, var gjerdet inn og bemannet av folk som røykte, leste avisen og ristet på hodet til alle henvendelser – i tillegg til at en masse vanlige folk sloss om å få kjøre oss dit vi skulle – endte jeg opp i en skranglete bil med en pratsom fyr i hawaiiskjorte. Det var vanskelig å ikke legge merke til at han ble taus og svingte av hver gang han så en politibil (og de er absolutt over alt), og vi befant oss i stadig trangere og trangere bakgater. Men min skepsis ble gjort til skamme, da han etter mange omveier satte meg av på riktig sted, holdt seg til avtalt pris, og brukte mye energi på å finne fram helt nøyaktige vekslepenger til mine minibankferske årslønn-sedler. Dette var det første av mange eksempler på at kinesere generelt er enten svært pålitelige – eller fullstendig klare over at hvis de kødder med rike utlendinger, må familien deres klare seg uten dem i mange år fremover.
            Politi og militære er nemlig absolutt overalt hele tiden, og de er vennligheten selv overfor turister, selv om de ikke kan et ord engelsk, og ofte foretar spontane, væpnede identitetskontroller av de lokale like etter å ha gått ut av sitt gode skinn for å hjelpe oss med hva det skal være. Til slutt vandret jeg og mine reisefeller nattestid i pittoreske horehus- («frisør»), opiumsbule- («kafé») og uteligger («mann kledd i filler på et lite teppe») -befengte bakgater uten den minste antydning til bråk. I mange land ber man om å bli ranet hvis man går rundt og ser rik ut (altså har hvit hud og/eller hele, rene klær), mens her er det et klart signal om at man skal få være i fred. Turister er gode penger, her som ellers, men disse pengene er øremerket staten. Så nåde den som prøver seg på noe så reaksjonært som privat næringsdrift. Jeg vil si at jeg følte meg fullstendig trygg hele tiden, blant byens femten millioner fremmede. Diktaturer har altså sine fordeler, så lenge man blir passet på av dem som dikterer.


1. Militæret passer på republikkens kvinner og barn.
2. Noe slags politi-tai-chi?
3. Den litt latterlige McDonald's-politibilen.

To ytterpunkter kan nevnes: Jeg måtte le for meg selv da jeg så en komisk, liten el-politibil på fotgjengerpatrulje, som var sponset av McDonald's! Til gjengjeld ble jeg etter hvert for husvarm, og prøvde å snikfotografere en av de mange militærparadene som til enhver tid herjer rundt i byen, vel vitende om at det er strengt forbudt å forevige offentlige tjenestemenn. Da en kompanileder oppdaget meg, og tjue stykker snudde på hælen mot meg og slamret i bakken med geværkolbene mens de ropte «Bo! Bo!» (Ikke gjør det!), ble jeg lav i hatten, og måtte fikle opp et gatekart og henge kameraet på magen, for å se så ufarlig ut som mulig.

Men, i likhet med alle eksotiske steder, er Beijing først og fremst en flott by å bare rusle rundt i. Den er som nevnt fullstendig trygg, og man trenger ikke være særlig redd for å gå seg vill, heller. Gatenettet er bygget opp som et rutenett, med navn som «Veien mot nord» eller «Veien mot sør», og alle gatenavn er skrevet i pinyin, et oversiktlig og greit transskripsjonssystem. (I praksis betyr dette at de skriver for eksempel bei (nord) i stedet for «北», så det blir mindre å huske når du har det travelt, og mer å lære når du har litt tid til overs.) Byplanen er altså kart og kompass i seg selv. Og den pågående ombyggingen av hele byen gjør at man blir eksponert for en mengde forskjellige strøk på bare en kort gåtur. Skyskrapere og dress-og-slips-folk ligger tett på den ene siden av gaten, mens på den andre finner man rolige, gamle tempelgårder og skitne fattigstrøk hvor folk sitter i gata og plaprer og steker sin ris, med grisunger og ender snadrende rundt beina. Veldig greit, så slipper man å måtte reise til den andre enden av denne enorme byen for å få varierte opplevelser. Og går man for langt vekk, koster det bare ti kroner å ta drosje hjem.
            Men det kan lønne seg å lære å si gatenavnet med et tonefall som ikke betyr noe helt annet. Etter mitt første forsøk gikk drosjesjåføren, etter iherdig risting på hodet og fornærmet mine, rett ut av bilen. Jeg var redd jeg hadde sagt noe forulempende om hans familie eller kjøreegenskaper, og nå pluselig var i uønsket besittelse av en liten, røykfylt og i praksis ubrukelig bil. Men han forsvant ikke. Han begynte bare å rådføre seg med forbipasserende om hvilken gate jeg kunne mene. Da han etter hvert hadde samlet sammen en liten flokk som stod og debatterte og pekte i alle retninger, og ut fra min observasjon gradvis gled over i helt andre temaer enn gatenettet, fant jeg igjen lappen med adressen i skrift. Da jeg presset den mot bilruten, ble alle sammen kjempeglade, smilte og lo, tok hverandre i hendene og gikk hver til sitt, før sjåføren kjørte meg hjem og kaklet i vei hele turen mens han pekte på forskjellige ting som suste forbi (Blant annet åpningsbildet fra del 1, som han beskrev som «Gu jian zhu – Very ord buirding»). Jeg nikket, smilte, og var takknemlig.


Diverse gatesceneri fra den rolige bydelen Liulichang.


The glorious people
Det er vel tross alt på tide med en oppsummering av hvilke myter om kineserne som ble bekreftet og ikke.

Jeg så ikke en sjel med hårpisk, og den eneste med mandsju-bart, var en full finne som skulle prate om han der skihopperen til alle europeere han så. Trekanthatter var det derimot flust av på landsbygda, mens byfolket var mer glad i overskuddsvarer fra vestlige klær-fabrikken. Det fine var at alt vestlig var høyt ansett, uavhengig av hvilken kulturell kontekst de måtte ha for oss. Man kunne derfor se fornøyde gamle damer med Rammstein-t-skjorter, og trendy kids med Wham! på brystet. Sjarmerende.

En god, gammel klisjé kom riktignok til sin rett: Kineserne raper og fiser og røyker mens de spiser. Men på sitt eget vis har de likevel rendyrket høfligheten til et komplisert rituale, som i hovedsak dreier seg om oppvartning og intrikate bevegelser med bittesmå redskaper. Dette fikk jeg merke da jeg gikk innom en te-forretning for å – ja, kjøpe te. Te-kresen som jeg er, var det en glede å se at dette er noe de tar på alvor. Her går man ikke bare inn på Rimi og plukker med seg en pakke Earl Grey med jordbærsmak. Jeg ble, via fingerspråk og intrikate gester, instruert til å sette meg ned på en falleferdig krakk innerst i det lille skuret, mens innehaversken fant fram kokende vann og en formidabel doktorveske av redskaper til prosessen. Den ene blandingen etter den andre ble trukket ved hjelp av miniatyr-krukker og kar og pinsetter og skjeer, og servert i små tre-slurks-kopper, mens damen mimisk instruerte korrekt metodikk, fra å løfte koppen til å sette den ned igjen, via en rekke ritualiserte munnbevegelser og slurping. Og hvilken te! Etter å ha drukket meg gjennom femti små kopper med te av alskens art, fra lysegrønn til beksvart, gikk jeg derfra som en vannballong med wulong-smak i munnen, og selv millionby-lufta føltes frisk og klar.


Tusen typer te. Og kunden må prøvesmake alle.


Flere myter; At jorden går ut av bane hvis alle i Kina hopper opp og ned samtidig, skal nok fortsatt en del til. Men at at ozonlaget går ad undas på et par dager hvis du gir hver og en av dem en bil, dét tror jeg så gjerne. Og sykkelstiene blir stadig smalere: Alt fra amerikanske giganter til små, skranglete varebiler suser rundt på veiene, og bilparken øker visstnok med 15% i året, hos fattig som rik. Og konsekvensene lar ikke vente på seg. Under hele oppholdet i Beijing så jeg ikke himmelen én eneste gang, kun et tjukt, grått smog-dekke, som lå som et lokk over byen. Postkortene som gamle damer går rundt og falbyr til utlendinger, har den nøyaktig samme PhotoShop-himmelen, med akkurat de samme skyene bak alle severdighetene. Jeg tar meg i å tenke at de statlige antitobakkskampanjene ikke kan ha så mye å si, når alle sammen uansett går rundt og puster inn rein eksos hele tiden.
            Men, som Mao sa i 1949, det året Folkerepublikken – den gangen et fattig jordbruksland med smertelig flere sigder enn hammere – ble proklamert: «Jeg håper den dagen vil komme, da alt man kan se fra Den himmelske freds plass er en skog av fabrikkpiper som spyr ut røyk.» Det han så for seg, var at denne enorme menneskemassen kunne brukes til industriell produksjon, og han fikk det som han ville.


1. Biltrafikk i Beijing.
2. Smogtåke på Den himmelske freds plass.


Men det skal bli en ordning med dét. To myter om kineserne, kombinert med at det samme gjelder kommunister generelt, kan bekreftes til overmål:

1. Det er viktig å beholde ansiktet. I alle fall å ikke miste det.
2. Er noe først vedtatt, så skal det gjennomføres. Uansett om det høres fantastisk ugjennomførbart ut i utgangspunktet.

Byen skal nemlig showcases under OL i 2008, og ett av oppussingstiltakene (i tillegg til å bli kvitt alle tiggere og funksjonshemmede (!)) er å bedre luftkvaliteten i OL-byen. Dette skal gjøres ved å demontere alle fabrikkene i hovedstaden (dem er det ikke få av: Husk at nesten alt som lages er lagd i Kina), og bygge dem opp igjen på landsbygda! Et annet prosjekt er å rive all gammel bebyggelse, de såkalte hutongene – små gårdsplass-baserte komplekser av lave leirehus – og erstatte dem med fancy, moderne høyhus. Denne ombyggingen foregår etter en sone-basert plan, og det fører til at man kan gå rundt i idylliske, typisk kinesiske miljøer – og med ett er man i en kopi av New York. Eller man kan vandre omkring i et skyskraperlandskap, for så å finne små, innestengte og forlatte klynger av små pagode-aktige murhus. Høyrebyrådets skamløse riving av vernede kvartaler i Bergen blir plutselig en liten sak i forhold.




1. Hutong med snikende høyhusbebyggelse i bakgrunnen.
2. Gaterestaurant i hutong-strøk.
3 & 4. Fremtiden.


Det høres sjukt ut, men gigantprosjekter som dette er ikke uvanlig i Kina: På 90-tallet fant de ut at de trengte mer vannkraft, så de bygde verdens største hydroelektriske dam, fem ganger større enn Hoover-dammen. Nylig sprengte de ut en rett linje i fjellet tvers gjennom Himalaya, og bygde verdens høyestliggende jernbane, til Tibet. Landsbygda er full av sporadiske byggeplasser, hvor hele byer anlegges helt plutselig (á la Brasilia) og i rekordfart (á la amish-låver). Så linkes byene opp mot jernbanenettet (som ble bygd ut i full fart på 90-tallet, der det ennå ikke fantes noenting), og en annonse settes i avisa: «Ti millioner innbyggere ønskes til ny by i den naturskjønne Kjing Kjong-provinsen. Gjerne folk fra allerede overbefolkede byer. Gratis matkuponger til de femti første!»
            Det bygges mye i Norge for tiden også. Byggeboomen avisene skriver om er høyst reell, og etter norsk standard formidabel. (Det vet jeg godt, for når jeg trenger penger, går jeg til et byggefirma og spør om de trenger folk. Det har jeg gjort cirka annenhver uke de siste 1 ½ årene, og jeg har ennå til gode å bli avvist.) Men Norge, med alt sitt brask og bram og byggeboom, er fortsatt en liten aktør. Når en tunnel eller en skole eller en opera, eller for den del alle andre byggeprosjekter, er månedsvis forsinket, skyldes det veldig ofte materialmangel – det er nemlig svært vanskelig å få tak i store kvanta stål for tiden. Gjett hvem som har støvsugd verdensmarkedet. Kinas bygging har så vidtrekkende konsekvenser at lynavledere blir stjålet i stort omfang her i Oslo, og i resten av verden, fordi kobberprisene har gått i været de siste årene.


1. Bygging av gigantiske boligblokker på landsbygda.
2. Et eksempel på hvordan det samme området antageligvis så ut noen uker tidligere.
Multiplisér dette med mange, mange tusen, og du har Kina.


Så alt snakket om Asias nye økonomiske motor er ikke bare løst prat. Med verdens fjerde største økonomi og absolutt raskest vekst, er Kina en jetmotor. De har en disiplin og besluttsomhet som ikke står tilbake for de berømte japanerne (bare at det er uendelig mange flere av dem), en planmessighet som får tyskerne til å virke som italienere, og visjoner som overgår 60-tallets håpløse Store sprang fremover (for denne gangen er de ikke lenger et tilbakestående u-land, tvert imot. Én av mange indikatorer: USA skylder den kinesiske stat 340 milliarder dollar).
            Denne kinesiske tiltakslysten er ikke noe nytt. Det første de gjorde da Kinas svar på Harald Hårfagre, keiser Qin Shihuang, hadde samlet dem til ett rike rundt 200 før Kristus, var å bygge det som fremdeles er verdens største byggverk: Muren langs grensen til Mongolia. Skal det være, så skal det være. Uansett om det tar lang tid og egentlig er umulig.
            Jeg vil sammenfatte denne kinesiske iveren med et helt ekte kinesisk visdomsord, fra en gammel fabel, omfavnet og parafrasert av Mao i hans bestselger med det røde plastomslaget. Dette er altså noe man må kunne anta har preget kinesisk virkelighetsoppfatning i mange generasjoner: Historien omhandler en gammel mann som prøver å flytte et fjell som ubeleielig nok står akkurat der han helst ville hatt en vei. Han hakker løs på fjellet dag og natt, og da naboen påpeker at det er nytteløst, svarer mannen: «Om jeg dør, så lever mine barn etter meg, og om de dør, lever mine barnebarn, og deretter deres barn og barnebarn og så videre i det uendelige. Disse fjellene er nok høye, men de kan ikke bli høyere, og det som vi hakker løs, gjør dem lavere. Så hvorfor skulle vi ikke greie å få dem vekk?»
            Dette er typisk kinesisk tankegang. Dette er oppskriften på tigerøkonomi.


Nok sosioøkonomiske visdomsord for denne gang. Jeg var tross alt turist, og det er på sin plass å anbefale en severdighet eller to. Det skal jeg gjøre i del 3.

Comments

Anders,  13.05.07 16:59

Jeg synes Tor burde punge ut masse penger til deg slik at du kan fortsette å reise rundt i verden og skrive slike flotte reisebrev.

Skybert,  13.05.07 22:11

Gratis matkuponger til de femti første! :D

Camilla,  14.05.07 12:09

Herlig!
Jeg lo høyt et par ganger. Dette var høyst fornøyelig. Jeg vil ha mer.

Arne,  14.05.07 15:33

Fantastisk!

Jeg tror forresten at du kan tjene minst like bra paa aa selge reisebrev til aviser som du kan paa aa rive hus annenhver uke.

Are,  15.05.07 16:14

Ja, dette er jo spektakulært. Jeg har spart denne i noen dager nå, og koste meg skikkelig. Nå er jeg enda mer fascinert av Kina enn jeg allerede var. Dette reisebrevet illustrerte på en veldig nær måte hvorfor The Economist knapt gjorde annet enn å skrive om Kina i utgave etter utgave for et år tilbake; det skjer store ting der.

Anders K.,  15.05.07 21:02

Takk, takk til alle som er fornøyde. Det er bra. Hold utkikk etter tredje og siste del, som kommer en gang.

Øyvind Jo,  16.05.07 00:34

«Dritbra»!
Category
Travel reports
Tags
Kina
Views
3777
Google hits
9
Last google search
opiumsbule
Last edited by
Anders K., 25.07.10 14:47